Shâhnâme

Illustrasjon av en hendelse i Shāhnāme som viser kong Salomo, fra slutten av det 16. århundre.

Shâhnâme (persisk: شاهنامه, šāhnāme – «Kongeboken») er et enormt poetisk verk skrevet av den persiske poeten Ferdousi rundt år 1000 e.Kr. Eposet er Irans og hele den persisktalende verdens nasjonalepos. Hovedhelten i eposet er Rostam, sønn av Zal og Rudabeh.

Ferdousi forfattet verket i løpet av 33 år og fullførte det på et tidspunkt da Persias politiske selvstendighet hadde opphørt og kontrollen over de østlige områdene hadde falt i hendene på de turkomanske ghaznavidene. Dette gjør verket til det lengste diktet forfattet av en og samme forfatter. Det er forfattet på persisk uten utenlandske låneord, og har vært sentralt for gjenoppvåkningen av det persiske språket etter den islamske erobringen av Persia og etterfølgende påvirkninger på det arabiske språket.

Shâhnâme forteller om den mytiske og historiske fortiden til (Stor-)Iran fra verdens skapelse og frem til den islamske erobringen av Perserriket i det 7. århundre. Det omfangsrike verket, som av persiske talere anses for å være et litterært mesterverk, reflekterer over den persiske historien, kulturelle verden, antikke religion (zoroastrisme) og detaljerte beskrivelse av Irans etnonasjonale historie. Det zoroastriske innholdet gjør det viktig for dagens zoroastrianister, da verket viser religionens historie fra dens begynnelse til den siste zoroastriske kongens nederlag.

Verket utgår fra en mytisk urtid og skildrer tiden fra verdens skapelse, gjennom de første persiske, forhistoriske kongenes liv og over de akemenidiske, seleukidiske, parthiske og sassanidiske dynastiene frem til tiden tiden for den arabiske invasjonen (hojum-e tāziān) på 600-tallet.

Viktigheten av Shâhnâme

På Ferdousis tid var dehqan-klassen de viktigste bevarerne av persisk tradisjon, og det foregikk en gjenoppliving av disse tradisjonene som Ferdousi var en viktig del av. Han bygde på verk av andre forfattere om de persiske kongenes historie da han skrev Shâhnâme. En viktig kilde var poeten Abu-Mansur Daqiqi, som skrev rundt 1000 vers om zoroastrianismen før han ble brutalt drept av en tjener. Disse versene ble inkorporert i Shâhnâme, kanskje for at Ferdousi selv skulle slippe å skrive om denne religionen.

På denne tiden var det allerede mange arabiske lånord i persisk, men Ferdousi valgte å bruke flere eldre persiske ord til fordel for de moderne arabiske lånordene. Det kan være et annet uttrykk for hans sterke patriotisme. Som John Perry peker på kan det også ha med versemålet å gjøre, siden mange ord med arabisk form ikke passer inn: motafāʿel, motafaʿʿel, estefʿāl, mofāʿalet.

Shâhnâme er et av de største og viktigste litterære persiske verkene fra denne perioden, og kan i betydning sammenlignes med Homers Iliaden eller andre sentrale verk i europeisk litteratur.

Shâhnâme er også en uuttømmelig kilde for iransk patriotisme, og et kjent vers av Ferdousi som forteller om hans kjærlighet for fedrelandet lyder slik:

Jeg har lidd i løpet av disse tredve årene, men jeg gjenopplivet perserne med dette persiske språket!

Innhold

Ferdousis Shâhnâme er et av de viktigste verkene i klassisk persisk litteratur. Det består av en mytisk, en heroisk og en historisk del, og historiene som blir fortalt, spesielt i den heroiske delen, er gripende fortellinger som går inn i verdenslitteraturen.

Mytisk del

Det store helteeposet kan deles inn i tre deler: en mytisk, en heroisk og en historisk del. Den mytiske delen er ganske kort, 2100 vers, og inneholder historier om skapelsen av verden og om Pishdādi-dynastiet, som varer i 2441 år. Her møter vi skikkelsene Keyumars, Hushang Pishdād, Tahmuras, Jamshid, Zahhāk, Faridun, Salm, Tur, Iraj og Manuchehr.

Keyumarṣ er den første kongen blant menneskene. Han blir utstyrt med farr, en slags lysende egenskap som gjør ham skikket til konge. Han kjemper mot demonene, og spesielt demonkongen Ahriman, som dreper sønnen hans Seyāmak. Når han går til kamp mot Ahriman senere, er barnebarnet Hushang vokst opp og leder en hær som dreper Ahrimans sønn. Keyumars er konge i 30 år før Hušang tar over tronen.

Hušang oppdagde jernet og hvordan man kunne temme dyr og bruke dem som husdyr, og oppdaget ilden ved en tilfeldighet. Han styrte i førti år før sønnen Ṭahmuraṣ tok over. Ṭahmuraṣ blir kalt "den som gjorde demonene til slaver", divband. I hans kriger mot den onde Ahriman brukte han både magi og makt, og gjorde demonene til sine slaver. De lærte ham 30 forskjellige typer håndskrift. Han oppdagde også ting som hjalp menneskene i det daglige livet, som å spinne og veve. Han styrte i 30 år før sønnen Jamshid tok over.

Jamshid var en av de største kongene i denne tiden, og også den som styrte lengst. I 700 år satt han ved tronen, og han styrte over alle mennesker og demoner. Han oppdagde også en rekke ting: våpen, farging av klær, utvinning av edelsteiner, hvordan lage viner og parfyme, og hvordan man navigerer på sjøen. Han delte samfunnet inn i fire klasser: Prester, krigere, bønder og håndverkere. I 300 år styrte han godt og rettferdig, og sykdommer og kriger var fraværende. Men så begynte han å bli arrogant, og krevde at folket skulle gi ham status som gud. Som følge av dette mistet han sin farr. Folk begynte å bli misfornøyde med ham, og den onde araberkongen Żaḥḥāk gikk til krig mot landet og ble støttet av de som var mest misfornøyde. Jamshid flyktet halve verden rundt, men ble til slutt drept, og perserriket gikk inn i en mørk periode.

Żaḥḥāk blir beskrevet som en vakker og intelligent mann, men uten fasthet i karakteren og ble lett overtalt av onde rådgivere. Ahriman klarer derfor å overtale ham til å drepe sin far Merdās for selv å bli konge. Ahriman kler seg senere ut som kokk og lager en masse deilig mat til Żaḥḥāk, som etter dette vil gi ham hva som helst. Ahriman ber om å få kysse ham på skuldrene. Da vokser det to slanger ut fra skuldrene hans, som ikke kan kuttes av, for da vokser de bare ut igjen, og som trenger en menneskehjerne hver dag, hvis ikke vil de spise Żaḥḥāks hjerne. Han må altså drepe to unge menn hver dag for ikke selv å bli oppspist.

En natt drømmer Żaḥḥāk at tre menn angriper ham, binder ham og fører han til et fjell. Når han våkner er han i panikk og samler drømmetydere for at de skal tyde drømmen. De vil først ikke si noe, men en av dem sier til slutt at det betyr slutten på hans styre, og at en mann ved navn Fereydun vil ta over tronen. Han gjør alt for å finne ham, men mislykkes. Han prøver så å konsolidere sitt styre ved å bevise at han er en god konge. Men smeden Kāveh har fått 17 av sine 18 sønner drept, og den siste er i fangenskap. For å bevise at han er en god konge, setter Żaḥḥāk den siste sønnen fri. Men Kāveh er ikke fornøyd, og leder opprøret mot den onde kongen, som blir forledet til å angripe Fereydun og landsbyen hans ved Damavand-fjellet. Han mislykkes, og blir lagt i lenker slik at slangene kan spise hjernen hans. Det er slutten på hans 1000 år lange styre. Fereydun er en etterkommer av Jamshid. Han styrer i 500 år, og mot slutten av sin regjeringstid deler han kongeriket mellom sine tre sønner: Den eldste sønnen Salm får de vestlige landene, Rum, og den mellomste, Tur, får de nordøstlige områdene, Turān. Den yngste sønnen Iraj får det beste området, Iran. De to eldre brødrene blir misunnelige og dreper ham. Irajs barnebarn Manuchehr, som styrer i 120 år, hevner sin bestefar og dreper Salm og Tur på oppdrag fra Fereydun. Disse hendelsene markerer starten på fiendskapet mellom Iran og Turān, som varer helt til Kay Khosrou sitt styre. Etter Manuchehr styrer sønnen Nowẕar i 7 år, deretter hans sønn Zav i 5 år, og så Garshasp i 9 år. Garshasp adopterer Narimān, som er far til Sām, far til Zāl, som er far til Rostam.

Heroisk del

Den heroiske delen er mye lenger enn den mytiske, og omfatter ca 65% av helteeposet. Den strekker seg fra Manuchehrs etterkommere og helt til Aleksander den stores tid. Dette dynastiet blir kalt Kayanid-dynastiet, og varer i 732 år. De viktigste kongene er Key Qobād, Key Kāvus, Key Khosrou, Lohrāsp, Goshtāsp, Esfandiār og Sekandar. I tillegg møter vi Turān-herskeren Afrasiāb, og helten Rostam og hans forfedre og sønner.

Den første kongen vi møter er Key Qobād. Han blir funnet av Rostam og en gruppe geistlige, sittende ved en elv ved Damāvand-fjellet. Når Rostam ser at han har farr, bringer han ham til Iran og gjør ham til konge. Han driver ut Turān-folket og styrer rettferdig. Sønnen hans Key Kāvus er ikke så vis, og gjør en rekke tabber hvor Rostam må redde ham. Han er i konstant krig med Turān, og i en av krigene drar han ut mot Māzandarān og blir tatt til fange av demonkongen der. På vei for å redde ham utfører Rostam 7 heltedåder, blant annet å drepe en drage. Key Kāvus drar også på en frierferd til Hāmavarān, men blir tatt til fange av sin utkåredes far. En annen gang bygger han en flymaskin med ørner og styrter i fiendtlig territorium. Rostam redder ham da igjen.

Det er i denne delen av Shâhnâme vi møter tragedien om Rostam og Sohrāb, som er den mest fascinerende og kjente historien for oss. Rostams lojalitet til Key Kāvus blir her satt på en alvorlig prøve. Vi møter også historien om Key Kāvus kone Sudābeh og hennes tilnærmelser til kongens sønn Seyāvaš, en historie som har klare paralleller til historiene om Josef og Potifars kone fra Bibelen/Koranen.

Seyāvaš gifter seg med Afrasiābs datter Farangis, og de får sønnen Key Khosrou som blir den tredje kongen i Kayānidedynastiet. Han kriger mot Afrasiāb for å hevne drapet på sin far Seyāvash, som prøvde å få i stand en fredsavtale mellom de to krigende stormaktene men ble drept av kongen av Turān. Key Khosrou klarer å drepe Afrasiāb, men etter at denne dåden er fullført bestemmer han seg for å trekke seg tilbake og leve et liv som eremitt, tross forsøk på overtalelse fra Rostam og andre. Han utnevner en fjern slektning, Lohrāsp, til å ta over tronen. Men før dette skjer, forteller Ferdousi kjærlighetshistorien mellom Manizhe, Afrasiābs datter, og en iransk kriger ved navn Bizhan.

Lohrāsp er en fredfull konge, og styrer godt, men abdiserer på grunn av press fra sin sønn Goshtāsp, som blir den neste kongen. Under Goshtāsps styre blir zoroastrianismen innført i riket. Det er disse versene som skal være skrevet av Daqiqi. Goshtāsps sønn Esfandiār er også overivrig etter tronen. Kongen setter derfor sønnen sin i fangenskap, og slipper ham ikke ut før det kommer til en krig mellom Iran og Turāns nye konge Arjāsp. Esfandiār må gjennom 7 prøvelser før han kommer fram til Arjāsps borg. Der kler han seg ut som en handelsmann, og skjenker Turāns konge og adel med vin, før han dreper dem på brutalt vis. Når han kommer hjem vil han overta tronen, men Goshtāsp er ikke klar for det ennå og sender ham ut for å bringe hjem Rostam i lenker.

Esfandiār møter til slutt Rostam i kamp, men før det har både tjenere, sønnen hans Bahman og Rostam selv prøvd med alle sine beste overtalelseskunster å få ham til å gi opp den planen. Men han er ikke til å stoppe, og det ender med at han blir drept av Rostam. Dette strider mot Rostams egen moral, han skal beskytte kongene, ikke drepe dem. Rostam blir selv drept etter dette, av sin egen halvbror Shagād som har blitt giftet bort til prinsessen av Kabul. Farāmaz, Rostams sønn, drar til Kabul for å hevne sin far, og jevner byen med jorda. Bahman blir tronfølgeren til Goshtāsp. Han dreper Rostams familiemedlemmer, inkludert Zāl og Farāmarz. Den neste i rekken er hans kone og datter Homai. Hennes sønn Dārāb etterfølges av Dārā. Dārāb møtte en gresk prinsesse som ble faren til Sekandar eller Aleksander den store, som ble den neste herskeren.

Historisk del

Ifølge Davidson og andre markerer Rostams død overgangen fra en heroisk til en historisk del. Etter dette viktige vendepunktet likner kongene og tronrekkefølgen på det vi kjenner fra andre historiske kilder.

Det første dynastiet i historisk del og det tredje av dynastiene i Shâhnâme er Ashkāniān-dynastiet, som varer i 200 år. Den viktigste (og eneste) kongen er Ardavān, som er 11 historiske konger samlet i en figur. (Davidson 1994:15). Etter dette kommer det sasanidiske dynastiet, som varer 501 år og har 29 konger, fra Ardashir Papagān til Yazdgerd III.

Litteratur

• Olga M. Davidson, Poet and hero in the Persian Book of Kings, Ithaca, Cornell University Press, 1994.
• David Davis, Fathers and Sons: Stories from the Shahnameh of Ferdowsi, volume II, Washington D.C., Mage, 2000.
• K. E. Eduljee, Ferdowsi's Shahname: The Epic, Zoroastrian Heritage, 2007-2011. Lokalisert 5.11.2011 på internett: http://heritageinstitute.com/zoroastrianism/shahnameh/index.htm
• John, Perry, Šāhnāma v. Arabic words, Encyclopædia Iranica, Online Edition. Lokalisert 5.11.2011 på internett http://www.iranicaonline.org/articles/sah-nama-v-arabic-words
• D. Rosenberg, Folklore, Myths, and Legends: A World Perspective, Chicago, NTC Publishing Group, 1997. Lokalisert 5.11.2011 på internett: http://books.google.com/books?id=-TdKE_Qgl28C&lpg=PP1&pg=PP1#v=onepage&q&f=false
• Shahpur A. Shahbazi, Abu’l-qāsem Ferdowsi, iii. Mausoleum, Encyclopædia Iranica
• Sara Nes, Shāhnāme, upublisert oppgave, Universitetet i Oslo, 2011.

Eksterne lenker

• (en) Shahnameh – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) شاهنامه – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Engelsk oversettelse av Shahnameh
• (en) Illustrasjoner fra Shahnameh
• Shahname Ferdowsi