Aldebaran

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Aldebaran

Sammenligning av Aldebarans og Solens størrelse
Observasjonsdata
Epoke J2000.0
StjernebildeTyren
Rektascensjon04t 35m 55.239s[1]
Deklinasjon+16° 30′ 33.49″[1]
Tilsynelatende
størrelsesklasse
(V)
0.75-0.95[2]
Karakteristikk
SpektralklasseK5III/M2V[1]
Fargeindeks U–B1.90
Fargeindeks B–V1.54
Astrometri
Radialhastighet (Rv)+54.26 ±0.03[1] km/s
Egenbevegelse (μ)RA: 62.78 ±0.89[1] mas/år
DEK: −189.35 ±0.58[1] mas/år
Parallakse (π)50.09 ± 0.95 mas
Avstand65 ± 1 ly
(20 ± 0,4 pc)
Absolutt størrelsesklasse (MV)−0.63
Detaljer
Masse1.7[3] M
Radius44.2 ± 0.9[4] R
Overflategravitasjon
(log g)
1.59[5]
Luminositet518 ± 32[5] L
Temperatur3910[5] K
Metallisitet70[3] %
Vinkelhastighet643 dager[6]
Kart

Aldebarans posisjon i stjernebildet Tyren
Andre betegnelser
87 Tauri, Alpha Tauri, BD +16°629, GJ 171.1, GJ 9159, HD 29139, HIP 21421, HR 1457, SAO 94027
Referansedatabaser
SIMBAD«data». 
ARICNS«data». 

Aldebaran er den mest lyssterke stjernen i stjernebildet Tyren, og ligger 65 lysår fra Jorden. På grunn av dens plassering i hodet på Tyren, har Aldebaran også blitt kalt «Tyrens øye». Navnet kommer av arabisk al-dabarān som betyr «følgesvenn», fordi stjernen følger stjernehopen Pleiadene over himmelen.

Med en tilsynelatende lysstyrke på 0,87, er Aldebaran den 13. sterkeste stjernen på nattehimmelen. Stjernen ligger på samme linje som stjernehopen Hyadene, som er vår nærmeste stjernehop. Men Aldebaran ligger mye nærmere oss enn Hyadene.

Aldebaran er en K5III-stjerne, som betyr at den er orangefarget, stor og ikke lenger på hovedserien etter at den har uttømt hydrogenet i kjernen. Nå er «drivstoffet» i fusjonsprosessen helium, og stjernen har ekspandert til 44 ganger soldiameteren.

Aldebaran er en dobbeltstjerne, men den andre stjernen, en brun dverg, har bare elleve ganger større masse enn Jupiter.

Aldebaran er lett å finne på himmelhvelvingen. Stjernen er klar og plassert slik at hvis man følger retningen på de tre stjernene i Orions belte videre mot høyre, kommer man rett til Aldebaran.

Aldebaran er tilstrekkelig nær ekliptikken til at den med jevne mellomrom blir okkultert av månen. Okkultasjonene skjer i serier, og disse seriene kommer parvis hvert 18,6. år når månen er nær ekliptikken. En serie på 49 okkultasjoner begynte 29. januar 2015, og vil vare til seriens siste okkultasjon den 3. september 2018. Neste okkultasjonsserie vil begynne i 2033.[7]

NASAs romsonde Pioneer 10, som passerte Jupiter i 1973, har kurs mot Aldebaran, og den vil passere stjernen om litt over to millioner år.[8]

Den lyssterke stjerna Aldebaran dukker opp igjen like utenfor den mørke delen av den avtagende halvmånen i en okkultasjon juli 1997.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f «V* alf Tau -- Variable Star». SIMBAD. Centre de Données astronomiques de Strasbourg. Besøkt 16. desember 2009. 
  2. ^ a b «Query= alf Tau». General Catalogue of Variable Stars. Centre de Données astronomiques de Strasbourg. Besøkt 16. desember 2009. 
  3. ^ a b James B. Kaler (22. mai 2009). «Aldebaran». Stars. Besøkt 20. desember 2009. 
  4. ^ Richichi, A.; Roccatagliata, V. (2005). «Aldebaran's angular diameter: How well do we know it?». Astronomy & Astrophysics. 433 (1): 305–312. Bibcode:2005A&A...433..305R. arXiv:astro-ph/0502181Åpent tilgjengelig. doi:10.1051/0004-6361:20041765. «We derive an average value of 19.96±0.03 milliarcsec for the uniform disk diameter. The corresponding limb-darkened value is 20.58±0.03 milliarcsec, or 44.2±0.9 R 
  5. ^ a b c Piau, L. m. fl.. (February 2011), «Surface convection and red-giant radius measurements», Astronomy and Astrophysics 526: A100, arXiv:1010.3649, Bibcode 2011A&A...526A.100P, DOI:10.1051/0004-6361/201014442 
  6. ^ Koncewicz, R.; Jordan (januar 2007), «OI line emission in cool stars: calculations using partial redistribution», Monthly Notices of the Royal Astronomical Society 374 (1): 220–231, Bibcode 2007MNRAS.374..220K, DOI:10.1111/j.1365-2966.2006.11130.x 
  7. ^ Journal of the British Astronomical Association, nr. 82, side 431–433: Occultation series of five stars. Av G.P. Können og Jean Meeus(pdf – publisert 1972) Bibcode: 1972JBAA...82..431K Besøkt 4. oktober 2017
  8. ^ NASA: The Pioneer Missions (publisert 26. mars 2007) Arkivert 23. desember 2018 hos Wayback Machine. Besøkt 4. oktober 2017

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]