De svarte hundre

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tilhengere av de svarte hundre marsjerer under den russiske revolusjonen i 1905.
En prosesjon for de svarte hundre i 1907.

De svarte hundre (russisk: Чёрная сотня, черносотенцы, Chyornaya sotnya, chernosotentsy) var en ultranasjonalistisk bevegelse i Russland tidlig på 1900-tallet som kjempet mot den revolusjonære bevegelsen. Bevegelsen støttet det tsar-styret og Romanov-familien, og motsatte seg enhver endring av det autokratiske og eneveldige styreformen til monarken.[1] De var også kjente for sine ekstremt russisksentrerte doktriner, fremmedfrykt, særlig jødehat, og oppfordret til pogromer.[2] De utøvet vold og mord på liberale, radikale og jøde under og etter revolusjonen i 1905.[3]

Forløpere[rediger | rediger kilde]

To av forløperne var «Den hellige brigade» (Священнaя дружинa, Svyashchennaya druzhina) og «Det russiske råd» (Русское собрание, Svyashchennaya druzhina) i St. Petersburg. Fra og med 1900 forente disse to organisasjonene konservative intellektuelle, myndighetspersoner, presteskap og landeiere. Under og etter 1905-revolusjonen ble en rekke tilsvarende lokale politiske organisasjoner dannet, blant annet:

  • «Unionen av det russiske folk» (Союз русского народа, Soyuz russkovo naroda) i St. Petersburg
  • «Unionen av russere» (Союз русских людей, Soyuz russkikh lyudey) i Moskva
  • «Det russiske monarkistpartiet» (Русская монархическая партия, Russkaya monarkhicheskaya partiya) i Moskva, og andre steder
  • «Samfunnet for aktiv kamp mot revolusjon» (Общество активной борьбы с революцией, Obshchestvo aktivnoy bor'by s revolyutsiyey) i Moskva
  • «Den hvite tohodete ørn» (Белый двуглавый орёл, Belyy dvuglavyy oryol) i Odessa

Tsarregimet ga moralsk og finansiell støtte til bevegelsen. De svarte hundre ble opprettet av de som var lojale og hengivne til tsaren, den russiske kirken og den russiske nasjonen, uttrykt i tsarens motto: «Ortodoksi, autokrati og nasjonal karakter» (Pravoslavie, Samoderzhavie i Narodnost).[4][5] Til tross for at de ulike organisasjonene ikke hadde identiske program, hadde alle de svarte hundre-organisasjonene et overveiende felles mål, kampen mot den revolusjonære bevegelsen. De svarte hundre fremmet muntlig propaganda i kirkene ved å holde særskilte gudstjenester, møter, forelesninger og demonstrasjoner. Denne propagandaen provoserte fram fremmedfrykt, i særdeleshet antisemittiske stemninger og monarkistisk opprømthet. Det førte også til tallrike pogromer (forfølgelser) og terroristiske handlinger mot revolusjonære og bestemte offentlige figurer, utført av deres bevæpnete folk og gjenger, de såkalte «gulskjortene». [6]

Virksomhet[rediger | rediger kilde]

Drepte jøder fra pogrom i Ekaterinoslav (dagens Dnipropetrovsk) i 1905.

De svarte hundre-bevegelsen utga aviser, som Znamya («Fanen») eller Russkoye znamya («Russiske fane»), Pochayevsky listok («Pochayev-siden»), Zemschina, Kolokol («Klokken»), Groza («Tordenstormen») og andre. Mange høyreekstreme aviser som Moskovskiye vedomosti («Moskva nyheter»), Grazhdanin («Borgeren») og Kievlyanin («Kieveren»), utga også deres materiell. Blant de framtrdende ledere av bevegelsen var Alexander Dubrovin, Vladimir Purisjkevitj, Nikolai Markov, Pavel Bulatzel, Ivan Vostorgov, Iliodor (Sergei Trufanov), Johannes av Kronstadt, biskop Hermogen, og andre.

De svarte hundre var fiendtlig til «illojale» nasjonalister som polakker, men hadde et særskilt hat mot jøder, og spant videre på eksisterende strømninger av russisk antisemittisme som la skylden på jøder for bortimot alle sosiale og politiske problemer i Russland. De erklærte krig mot jødene og deres påståtte allierte i dumaen (den lovgivende forsamling) som forsøkte å skape en demokratisk russisk republikk. [3]

Da to medlemmer fra dumaen, Grigori Borisovich Iollos og Mikhail Herzenstein, begge representerte Det konstitusjonelt-demokratiske parti, ble myrdet i 1906 av medlemmer fra de svarte hundre, erklærte deres avis Russkoe Znamya åpent at «Ekte russere drepte Herzenstein og Iollos med embetsmennenes vitende, og uttrykte beklagelse at kun to jøder døde i korstoget mot de revolusjonære.»[7]

De svarte hundre motsatte seg eksistensen av en ukrainsk nasjon og definerte ukrainere som russere.[8] Denne politiske holdningen skaffet dem støtte fra etniske ukrainske russofile som betraktet seg selv som russere.[9] De svarte hundre drev aktiv kampanje mot hva de betraktet som ukrainsk separatisme, herunder også ukrainsk språk og kultur generelt, og imot verkene til den ukrainske poeten Taras Sjevtsjenko i særdeleshet.[10][11] I Odessa fikk de svarte hundre stengt lokalavdelingen av den ukrainske samfunnet Prosvita (ukrainsk: просвіта, «opplysning») som var dedikert til å spre lese- og skrivekunnskap i ukrainsk språk og fremme bevissthet om ukrainsk kultur.[9]

Vekst og fall[rediger | rediger kilde]

«Unionen av det russiske folk» (Soyuz Russkogo Naroda [SRN]) var det mest betydningsfull av de ulike svarte hundres politiske monarkistorganisasjoner i Russland mellom 1905 og 1917.[3] Det ble grunnlagt 8. november 1905 av Alexander Dubrovin, opprinnelig en lege, men oppga sin medisinske praksis for å bekjempe Zhidomasonstvo, en påstått konspirasjon av jøder og frimurere, og han ble en lederen innen de svarte hundres pogromer.[12]

De svarte hundre organiserte fire all-russiske kongresser med det mål å forene sine krefter. I oktober 1906 ble det opprettet et såkalt glavnaya uprava (styre eller direksjon) for en ny all-russisk organisasjon, «Det forente russiske folk» (Объединённый русский народ, Ob’yedinyonniy russkiy narod). Imidlertid begynte denne organisasjonen å preges av indre strid etter 1907 og alle svarte hundre-organisasjoner ble svekket med minskede medlemsantall. Ved 1910 hadde Alexander Dubrovins organisasjon blitt splittet i tre fraksjoner, hvorav den som Dubrovin ledet ble ironisk nok hetende «Den sanne union av det russiske folk».[3]

Etter Februarrevolusjonen, hvor tsar Nikolaj II gikk av, ble de gjenværende svarte hundre-organisasjonene offisielt forbudt. Etter Oktoberrevolusjonen drev mange av lederne og de jevne medlemmene fra disse organisasjonene med i aktiv kamp mot bolsjevikene og den kommunistiske Sovjetunionen, men deres generelle deltagelse var langt lavere de mer moderate styrkene i den hvite bevegelse. Det var i forlengelsen av kampene med bolsjevik-revolusjonen etter 1917 at de verste masseforbrytelsene mot jøder fant sted. Det er regnet ut at mer enn 100 000 jøder ble myrdet i de hvites herjinger mellom 1918 og 1920.[13] Etter nederlaget i 1923 for den siste anti-kommunistiske enklaven, dro de fleste i bevegelsen utenlands, også de fremste tilhengerne av de svarte hundre.

I landflyktighet i utlandet ble medlemmene av de svarte hundre de fremste høyreekstreme kritikerne av den hvite bevegelse. De klandret bevegelsen for ikke å ha vektlagt monarkiet som det viktigste ideologiske fundamentet, og for å være påvirket av liberale og frimurere. Et tidligere medlem av de svarte hundre, Boris Brasol (1885–1963), emigrerte senere til USA hvor han ble kjent med Forretningsmagnaten og bilfabrikanten Henry Ford, som ga Brasol en jobb i Fords ukeavis The Dearborn Independent. Denne avisen var preget av antisemittiske holdninger og som førte til at den ble nedlagt i desember 1927. Brasol arbeidet også med produksjonen av The International Jew («Den internasjonale jøden»), en serie på fire antisemittiske pamfletter eller bøker som ble skrevet og gitt ut av Ford fra 1920 til 1922, basert på artikler fra The Dearborn Independent.[14] Brasol er også knyttet til den første amerikanske utgaven av Sions vises protokoller i 1920. Boken er et grovt historisk forfalskning som forsøkte demonisere jøder i alminnelighet.[15][16]

I Jack Londons roman Jernhælen (1907, The Iron Heel), som forutså framveksten av en høyreekstrem nasjonalistisk regjering i USA, ble innleide bøller som var lojale til regimet og spesialiserte seg i å angripe arbeidermøter, benyttet navnet the Black Hundreds, «de svarte hundre».

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Cohn, Norman (2006): Warrant for Genocide, 2. utg., Serif Publishing, s. 61, 73, 89, 120–2, 134, 139, 251.
  2. ^ Vital, David (1999): A People Apart: The Jews in Europe, 1789–1939, Oxford University Press, s. 576, 582, 665.
  3. ^ a b c d Levy, Richard S. (2005): Antisemitism: A Historical Encyclopedia of Prejudice and Persecution, bind 1, ABC-CLIO, s. 71
  4. ^ Steiner, Lina (2011): For Humanity's Sake, University of Toronto Press, s. 20
  5. ^ Herpen, Marcel H. Van (2015): Putin's Wars: The Rise of Russia's New Imperialism, Rowman & Littlefield, s. 44, noter 31 og 35
  6. ^ «The Black Hundred», Alpha History
  7. ^ American Jewish Yearbook 1910-1911 (PDF)
  8. ^ Langer, Jacob (2007): Corruption and the Counterrevolution: The Rise and Fall of the Black Hundred History Dissertation, Duke University. s. 19
  9. ^ a b «Black Hundreds» i: Encyclopedia of Ukraine, University of Toronto, Canadian Institute of Ukrainian Studies.
  10. ^ Украинская Жизнь. — М., 1912. — № 5 — С. 82.
  11. ^ Hrabovsky, Serhiy (15. september 2011): «The Stolypin Myth: Chimerical And Dangerous», The Ukrainian Week. Sitat: «In March 1911, Stolypin’s government did not permit the celebration of the 50th anniversary of Taras Shevchenko’s death. When he came to Kyiv, just a few days before his death, the Russian prime minister declared that as long as he lived, there would be no monument to Shevchenko in the «mother of all Rus’ cities». At the same time, he praised the local Black Hundred organizations and their goals and activities.»
  12. ^ Rees, Philip (1990): Biographical Dictionary of the Extreme Right Since 1890, Simon & Schuster, s. 104
  13. ^ Eriksen, Trond Berg; Harket, Håkon; Lorenz, Einhart (2009): Jødehat. Antisemittismens historie fra antikken til i dag. Oslo: Cappelen Damm, s. 285
  14. ^ Marks, Steven G. (2003): How Russia Shaped the Modern World, Princeton University Press, s. 172–174
  15. ^ Feingold, Henry L. (1995): A Time for Searching: Entering the Mainstream, 1920-1945, JHU Press, s. 8.
  16. ^ International Anti-Semitism (23. oktober 2012): A Hoax of Hate: The Protocols of the Learned Elders of Zion, ADL. Sitat: «The Protocols were publicized in America by Boris Brasol, a former Czarist prosecutor. Auto magnate Henry Ford was one of those who responded to Brasol’s conspiratorial fantasies.»

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Cohn, Norman ([1967] 2006): Warrant for Genocide, The myth of the Jewish world conspiracy and the Protocols of the Elders of Zion, 2. utgave.
  • Laqueur, Walter (1993): Black Hundred: The Rise Of The Russian Extreme Right.
  • Narskij, Igor (1994): «Revolutionäre auf der Rechten»: Schwarze Hundert im Ural 1905–1916; Jekaterinburg.
  • Rawson, Donald C. (1995): Russian Rightists and the Revolution of 1905.