Charles Louis Auguste Fouquet de Belle-Isle

Charles Louis Auguste Fouquet de Belle-Isle
Født		22. sep. 1684 Villefranche-de-Rouergue
Død		26. jan. 1761 (76 år) Versailles
Beskjeftigelse		Militært personell, diplomat
Embete		Krigsminister (1758–1761) stol nr. 10 i Académie française (1749–1761)
Ektefelle		Marie Casimire de Béthune
Far		Louis Fouquet
Barn		Louis-Marie Fouquet de Belle-Isle
Nasjonalitet		Frankrike
Medlem av		Académie française (1749–1761) (erstatter: Jean-Jacques Amelot de Chaillou, erstattet av: Nicolas-Charles-Joseph Trublet)
Utmerkelser		Ridder av den Hellige Ånds orden Ridder av Sankt Mikaels orden Marskalk av Frankrike Ridder av Det gyldne skinns orden
Signatur
Våpenskjold
Charles Louis Auguste Fouquet de Belle-Isle på Commons

Charles Louis Auguste Fouquet de Belle-Isle (født 22. september 1684 i Villefranche-de-Rouergue i Frankrike, død 26. januar 1761 i Versailles) var en fransk general og statsmann. Han var barnebarn av Nicolas Fouquet, som tok seg av finansene under kong Ludvig XIII.

Selv om familien hans hadde havnet i unåde, gikk han tidlig inn i hæren og ble oberst for et dragonregiment i 1708. Han steg i gradene under den spanske arvefølgekrigen til brigadegeneral, og i mars 1718 til marchal de camp. Under den spanske krigen i 1718-1719 var han til stede da Fuenterrabía ble erobret i 1718 og da San Sebastián ble tatt i 1719.

Da hertugen av Bourbon ble statsminister ble Belle-Isle fengslet i Bastillen, og så forvist til hjemstedet sitt. Da kardinal Fleury kom til makten fikk han tilbake en stilling i militæret som generalløytnant. I den polske arvefølgekrigen kommanderte han et korps under marskalk Berwicks. Han erobret Trier og Trarbach og tok del i beleiringen av Philippsburg (1734). Da det ble fred i 1736 ga kongen ham, både på grunn av militærtjenesten hans og fordi han hadde tatt del i forhandlingene om overføringen av Lorraine, styret over tre viktige festninger i Metz, Toul og Verdun - en stilling han hadde til han døde.

Han hadde nå fått et godt militært og politisk rykte, og var en av de fremste rådgiverne til myndigheten i militære og diplomatiske saker. I 1741 ble han sendt til Tyskland som fransk fullmektig for å sørge for franske interesser i den politiske omorganiseringen av det døende riket, og særlig for å få Karl Theodor av Bayern valgt som keiser. De diplomatiske målsettingene hans ble derfor en av hovedårsakene som utløste Den østerrikske arvefølgekrigen.

Han ble utnevnt som marskalk av Frankrike i 1741 og fikk kommando over en stor hær. Med denne hæren skal han visstnok ha sagt at han skulle oppnå fred i løpet av tre måneder utenfor bymurene til Wien. Det er tvilsomt at han virkelig sa dette, siden han var en av de personene som best kjente de militære og politiske forholdene i denne perioden. Disse forholdene gjorde handlingene hans, både som general og statsmann, resultatløse, og den eneste bragd han oppnådde var en heltemodig tilbaketrekking fra Praha. På ti dager førte han 14 000 mann inn i og gjennom Böhmerwald og påførte fienden store tap, uten at han selv ble avskåret. Hans underordnede, François de Chevert forsvarte Praha så godt at østerrikerne bare var glad til for å slippe ham tilbake til lederen sin uten kamp. Felttoget brakte derimot skam til Belle-Isle og han ble latterliggjort i Paris, og som ikke det var nok, ble han tatt til fange av britene. Han var et år i England tross i kravet fra Ludvig XV og keiser Karl VII om å utlevere ham. Under felttoget i 1746-47 kommanderte han hæren til Piemonte ved grensen til Alpene. Troppene hans erobret Antibes og Nice, men ble slått i slaget ved Assietta. Selv om han hadde kommandoen over en demoralisert og underordnet hær, klarte han å slå tilbake invasjonsforsøkene til de østerrikske og italienske styrker, føre krigen tilbake til slettene i Lombardia. Da freden kom hadde han derfor vunnet tilbake det militære ryktet sitt, og ble gjort til hertug i den franske adelen (1748). I 1757 fikk han ytterligere ære da kongen gjorde han til forsvarsminister.

I løpet av de tre årene som minister gjennomførte han mange reformer, som utviklingen av militærskoler for offiserer, og stopp for altfor unge adelsmenn som ønsket seg militær kommando. Han opprettet også Order of Merit. I Sjuårskrigen hadde nettopp startet og det tok sin tid før endringene hans fikk noe virkning. Han døde i Versailles den 26. januar 1761.

Belle-Isle var interessert i litteratur, og ble valgt som medlem av Det franske akademiet i 1740, og grunnla Akademiet i Metz i 1760. Hertugedømmet hans endte da han døde, siden den eneste sønnen hans hadde omkommet i 1758 ved Krefeld.

Bror hans, Louis Charles Armand Fouquet, kjent som Chevalier de Belle-Isle, var også soldat og diplomat.

Litteratur

• Anderson, M. S. (1995). The War of the Austrian Succession 1740–1748. New York: Longman. ISBN 9780582059504. 
• Cooper-Oakley, Isabella (1912). The Comte De Saint Germain, the Secret of Kings (2nd utg.). London: Whitefriars Press. 
• Dorn, Walter L. (1940). Competition for Empire 1740–1763. London: Harper & Brothers. 
• Hassall, Arthur (1896). The Balance of Power 1715–1789. London: Macmillan. 
• Lodge, Richard (1970). Studies in Eighteenth-Century Diplomacy 1740–1748. Westport, CT: Greenwood Press. 
• Scott, Hamish M. (2006). The Birth of a Great Power System 1740–1815. New York: Pearson/Longman. ISBN 9780582217171. 

´