Bukkeblad

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Bukkeblad
Bukkeblad
Vitenskapelig(e)
navn
:
Menyanthes trifoliata
L.
Norsk(e) navn: bukkeblad
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Planteriket
Divisjon: Karplanter
Klasse: Blomsterplanter
Orden: Kurvplanteordenen
Familie: Bukkebladfamilien
Slekt: Bukkebladslekta
IUCNs rødliste:
livskraftig
Habitat: limnisk
Utbredelse: nordlige halvkule

Bukkeblad (Menyanthes trifoliata) er en flerårig sump- eller vannplante.[1] Den blir også kalt bukkekløver, eller geitkløver etter de tre koblede bladene.[2] Den er den eneste arten i sin slekt (Menyanthes), og tilhører familien bukkebladfamilien.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Bukkeblad er en lav staude med koblete blad som vokser spredtstilt, i motsetning til søterot.[3] Hver bladplate består av tre småblad og vokser på lange stilker over vannet. Over- og underside er ensartet lysegrønn. Blomstene er hvite med frynsete kronblad. Den blomstrer allerede i slutten av mai og begynnelsen av juni. Blomstene på omkring 14–16 mm vokser i løse opprette klaser og er stive og rosa utenpå, men hvitaktige inni. Det er lange hvite frynsehår på kronbladene. Frukten er en rund eller eggformet kapsel. Planten brer seg teppeaktig ved hjelp av lange, kraftige, krypende jordstengler.[1]

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Den vokser i grunt vann, eller vannmettet mark, myr og sump opp til 1800 meters høyde.[1] Den er ikke kresen og finnes både i næringsfattige og næringsrike sjøer og dammer. Den vokser på bredden eller litt ute i vannet, ofte som et bredt belte med bare bukkeblad mellom den faste, tørre marka og vannkanten. Bukkeblad vokser sammen med blant annet stautpiggknopp, bekkeblom og duskmyrull.

Arten er utbredt i hele Norden og nesten hele Europa, men ikke Svalbard.[1] I Norge er den svært vanlig. Den er også utbredt i Asias og Nord-Amerikas nordligere deler.

Bruk[rediger | rediger kilde]

Blader og blomster av bukkeblad kan samles omkring mai–juni og brukes som bitterurt til smaksetting. Bladene tørkes mørkt og inneholder bitterstoffglykosider, garvestoff, saponin, pektin og eterisk olje.[4] Eksempler på bruk er smaksetting av brennevin og øl. Den har også blitt brukt innen medisin siden 1600-tallet.[5][6] Små mengder blad kan brukes for å lage en bitter te. De tykke jordstenglene har også blitt forsøkt som mat i nødstid.[2] De inneholder stivelse, men krever behandling for å vaske ut bittersmaken. De ble malt til mel, skylt og vasket i flere omganger, og deretter blandet med annet mel som melsurrogat.[7]

Galleri[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Grey-Wilson 1992, s. 310
  2. ^ a b Nordal, Arnold (1988). Urter til mat og medisin. [Oslo]: NRK. s. 70. ISBN 8240300391. 
  3. ^ Norges planter. Cappelen. 1994. s. 86. ISBN 8202142547. 
  4. ^ Hoppe, Elisabeth (1992). Dyrking og bruk av urter. [Oslo]: Mortensen. s. 188. ISBN 8252711634. 
  5. ^ Blekastad 1979, s. 62
  6. ^ Legeplanter på Nordkalotten. Tromsø: Universitetet i Tromsø. 1981. s. 33. 
  7. ^ Holmberg, Pelle (1998). Cappelens lille fjellflora. [Oslo]: Cappelen. s. 30. ISBN 8202170516. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]