Hose

Hose eller hoser er en eldre betegnelse på lange eller korte strømper og på forskjellige strømpeliknende beinklær, ofte med hel fot, som ble båret av menn i Europa før og i middelalderen. Hoser ble som regel båret sammen med brok i form av knebukser eller side underbukser.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Franske bønder avbildet i et illuminert bibelmanuskript fra 1200-tallet. Mannen til venstre har lange hoser i form av løse buksebein knyttet til livet og båret sammen med myke sko. Ellers bærer de blant annet ulike typer brøker og skrevkleder, en slags underbukser som avløste det tidligere lendekledet, også kalt *brouche* eller *braies* på fransk og engelsk. På hodet har alle kveif.

Fordi det er få gode draktfunn fra gammel tid og avbildningene i manuskripter, kirkebygg og andre steder kan være misvisende, er det litt usikkert hvordan folk flest faktisk gikk kledt før og i middelalderen I Europa. Det er imidlertid mye som tyder på at det var stor variasjon i bruken av sko og beinklær.

Mennenes bukser stammet fra ridende steppefolk, og kom til Norden allerede i jernalderen. Gallerne brukte bukser som rakk til knærne eller anklene, mens germanerne brukte bukser med lange bein. Romerne kalte slike «barbariske» bukseplagg, ofte av ull, braccae. I tillegg brukte en hoser som bare dekket foten og leggen. Hvis de var av vadmel, måtte en også bruke sko, men det fantes også hoser av lær og skinn som dekket fot, legg og lår og ble båret som en langskaftet støvel. Slike lange, løse buksebein, på engelsk kalt chausses, var vanlige i middelalderen . De ble båret over kortbukseliknende underbukser av lin, kalt brouche («brok») og braies på fransk og engelsk.

I middelalderen bar både kvinner og menn sid kjortel. Under hadde menn skjorte samt bukser eller lange hoser kombinert med brok eller skrevklede, en slags side, vide underbukser, ofte knelange. Hosene ble knyttet til et bånd i livet, en tidlig variant av strømpeholdere. Da mennenes kjortler ble kortere og fikk form som halvlange tunikaer, trøyer og polstrede vamser med belte om hoftekammen, ble de løse hosene og skrevkledet på 1300-tallet avløst av lange, ettersittende tights som framhevet linjene i beina . Slike trange bukser var egentlig sammensydde hoser som var utstyrt med en lommeliknende klaff eller skamkapsel som buksesmekk. Buksene kunne ha to eller flere farger (mi parti) og være dekorert med grafiske, ofte asymmetriske mønstre og spalter.

De tyske pludderhosene var en spesiell type stoffrike posebukser som særlig utviklet seg fra landsknektenes bruk av trange bukser dekorert med spalter og fôr i sterke farger. Denne moten bredte seg til flere land på 1500-tallet og ble særlig populær i Spania i en kort, gresskarformet variant. Spanske menn brukte ellers lange, enkle bukser.

Etterhvert overtok sko, strømper og knebukser i forskjellige varianter for de gamle hosene og trange buksene. For å forsterke inntrykket av sterk leggmuskulatur var det i den euopeiske herremoten fra 1500- til inn på 1800-tallet ikke uvanlig å legge inn fyllstoff i strømpene.^[1]

Løse hoser i form av strikkede strømper til opp på kneet eller låret kunne holdes oppe med hose- eller strømpebånd. Hosebånd kunne på dansk også kalles hoseøl.

Hoseliknende leggings eller stutthoser forsterket som en brynje var i bruk som beskyttende beinklær for soldater inntil rustninger med metallplater overtok på 1300-tallet.

Stunthoser var strikkete ullstrømper uten føtter som ble holdt fast under foten med en reim.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Hose stammer fra det gammelnorske ordet hosa og er i slekt med ord som hus og hylster. Hose brukes i moderne engelsk både om strømper, «strømpeformede rør» (vannslanger og liknende) og historiske strømpeplagg. Moderne strømpebukser kalles på amerikansk pantyhose. På tysk er Hose fortsatt det vanlige ordet for «bukse», for eksempel i ord som Lederhosen, det vil si tradisjonelle korte, tyske lærbukser.

Ordet hose er på norsk fremdeles i bruk i metaforen «som fot i hose», det vil si «like lett (å utføre) som å tre en fot ned i en strømpe». Uttrykket kan også forstås som at strømpa passer til foten og sitter «som skreddersydd», det vil si at noe passer godt, er riktig og stemmer.^[2] Å «gjøre sine hoser grønne» er et gammelt uttrykk som vil si å innynde seg hos en kvinne, gjøre forsiktige, erotiske tilnærmelser eller gå på frierføtter. Grønn brukes i denne sammenhengen om noe som virker tiltalende, innsmigrende og behagelig.

Ordet hose går igjen i flere gamle betegnelser på dansk og norsk. En hosebinder var en person som strikket strømper, mens en hosekone eller hosekælling (dansk for «strømpekjerring») var en kone som strikket eller stoppet strømper, et tilnavn som også kunne brukes i overført betydning om en underkuet person som blir kommandert av andre. En hosekræmmer var en kremmer som handlet med ull- og lintøy, nattkjoler og undertøy. Hosekram var derfor handel med undertøy, særlig underbukser for menn, på samme måte som hosebod var et lite utsalgssted der en kunne kjøpe slikt. Hosepind er et gammelt navn på strikkepinne, mens kanten på strømpeskaftet kunne kalles hosekrave.

Stedsnavnet Hosanger i Hordaland er antakelig dannet av ordene hose, det vil si «lang strømpe», og angr, «fjord», og henviser til formen på fjorden.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

[1] Susan Vincent: The Anatomy of Fashion: Dressing the Body from the Renaissance to Today, side 110-112

[2] Dansk ordbog om «fod i hose»

[1]

[2]