Breivoll Inspection Technologies

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Breivoll Inspection Technologies
Etablert1998
HovedkontorTromsø
BransjeVanndistribusjon
StyrelederBjørn Kaldhol
Adm. dir.Arne Christian Vangdal
Antall ansatte5
Nettsidewww.breivoll.no

Breivoll Inspection Technologies (BIT) har i samarbeid med Det Norske Veritas og flere partnere og leverandører utviklet et system for tilstandsmåling av vannledninger. Firmaet er de første i verden som utfører tilstandsvurdering av vannrør ved hjelp av en rørscanner, basert på akustisk resonansteknologi (ART). Firmaets målgruppe er forvaltere av vannledningsnett, konsulenter, entreprenører og myndigheter nasjonalt og internasjonalt. BIT mottok i 2007 «Årets ingeniørbragd»-prisen. Selskapet har ti ansatte og ble etablert i 1998. Hovedkontoret ligger i Tromsø, i tillegg til en medarbeider ved firmaets operative avdeling i Oslo.

Historie[rediger | rediger kilde]

Den tyske krysseren Blücher synker ved Drøbak 9. april 1940.

I 1992 ble Det Norske Veritas (DNV) engasjert av myndighetene i Norge for å utvikle teknologi til å fjerne gjenværende olje i det tyske krigsskipet «Blücher» som sank ved Drøbak under 2. verdenskrig. For å utføre oppgaven benyttet DNV seg av en akustisk metode. Denne metoden kalles sonansteknologi, og som et biprodukt angir den også tykkelsen på stål. Denne oppdagelsen dannet grunnlaget for DNVs satsing på utvikling av en ny inspeksjonsteknologi. John D. Breivoll, som startet Breivoll Inspection Technologies AS sammen med Arne Christian Vangdal i 1998, har helt siden slutten av åttitallet jobbet tett med DNV. Breivoll har med sin bakgrunn fra vann og avløpsbransjen latt seg inspirere av DNVs RTM-teknologi og overført deres produkt til å kunne inspisere vann og kloakkrør for mulig rust, avleiringer og lekkasje.

Produktet[rediger | rediger kilde]

Breivoll Inspection Technologies kaller sitt produkt for «Pipe Scanner», og konseptet går ut på at man skal skape resonans i vannrør for å skap et slags «ekko-bilde» ved hjelp av ultralyd. Slik kan en bestemme tykkelsen på røret. Dette gjøres for å kunne fortelle kunden noe om risikoen for at røret enten er eller kan bli skadet. Det praktiske ved denne typen teknologi er at man kan si med en treffsikkerhet på 0,5 - 1 meter hvor risikoen ligger, og man kan derfor skifte ut ett og ett rør, i stedet for hele vannledningsnettet. Rørscanneren brukes kun i vannrør, da disse er fylt med vann og skaper et visst trykk, og ikke i f.eks. kloakkrør. Det Norske Veritas har imidlertid utviklet et noe liknende system for olje- og gassrør.

Rørscanneren er 1,7 meter lang, og foretok i utgangspunktet inspeksjoner av rør med en diameter på 30 centimeter, men dette er utvidet til 40 cm diameter. Scanneren har sensorer foran, der den sender ut akustiske pulser (høyfrekvente lyder, ultralyd) som fordeler seg i vannet, skaper resonans og reflekteres tilbake. Ved hjelp av tiden lydbølgene bruker tilbake til sensorene, kan man beregne tykkelsen på røret. Ved hjelp av noen «armer» framme på flere sider av scanneren (som også har hjul) holdes scanneren stødig mens man undersøker røret. Den kan trekkes trygt tilbake med kablelen som er festet bakerst i den retningen den kom fra, ved hjelp av hjulene.

Rørskanneren er i hovedsak laget av aluminium, som har en stofftetthet på ca. 2, men har også «flyteelementer» med en tetthet på ca. 0,25. Det er i tillegg brukt epoxy, og scanneren har en samlet tetthet på ca. 1. Dette gir den egenskapen at den kan flyte, ettersom alt med en stofftetthet over 1 synker. En komplett inspeksjonsenhet består også av en inspeksjonsbil som inneholder en stor datamaskin som samler enorme mengder data fra den strekningen som inspiseres. En slik samlet inspeksjonsenhet vil koste om lag 10 millioner kroner å produsere.

Teknologien[rediger | rediger kilde]

Scanneren kan beregne avstand, dvs. diameter på rørets gods, og dermed også ujevnheter i rørets materiale. Én av transducerne på sensoren har en åpningsvinkel på 5,6 grader, og man må derfor ha 64 stykker for å dekke alle 360 gradene av røret, dette gjør nøyaktigheten ganske god. For å beregne avstanden kan man bruke en enkel formel for hastighet:

Ved hjelp av denne formelen vil man kunne beregne tid over avstand, og finne farten på resonansen i godset.

På slutten av inspeksjonen har en vanligvis 150 gigabyte med informasjon om rørenes kvalitet. Til dette har firmaet utviklet egen software som kan analysere og tolke dataene. Her lagres også informasjonen en stund for å kunne se på tidligere informasjon hos forskjellige kunder. Det meste av informasjonen fremkalles i bilder og diagrammer, ofte fargekordinert etter hvor tykt røret er på de ulike stedene. På denne måten kan man ganske kjapt lage en teori om hvor de største risikoene ligger.

Styret[rediger | rediger kilde]

  • Kjell Arne Ingebrigtsen (1937): Han er professor emeritus fra Institutt for fysikalsk elektronikk ved NTNU. I de siste 20 år har han erfaring fra industriutvikling. Hovedinteressen er teknologibasert innovasjon.
  • John D. Breivoll (1949): Selvstendig næringsdrivende som konsulent, bedriftseier og utvikler. Han er utdannet kjemiingeniør, og startet og drev et inspeksjonsfirma for vann og avløp i 5 år.
  • Dr. Sveinung Sægrov (1951): Har dr. grad (NTNU) på tilstandsvurdering av avløpsledninger. Han er professor i vann og avløpsteknikk ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU).
  • Knut Sørensen (1940): Han er pensjonert, og arbeidet i bank flere år senest som regiondirektør for Troms og Finnmark i Gjensidige Nor Sparebank. Bedriftsøkonom fra Handelshøyskolen BI.
  • Kjell Arild Høgda (1962): Er forskningsleder ved Norut IT, og har doktorgrad i fysikk (signalbehandling) fra Universitetet i Tromsø. Har erfaring fra EU, ESA Forskningsråd og Industriprosjekter.
  • Geir Arne Sørensen (1958): Var tidligere markeds- og kommunikasjonsdirektør med ansvar for forretningsutvikling nasjonalt og internasjonalt i Lufttransport AS og Helikopter Service AS.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Deres innovative løsning for optimalisert drift og vedlikehold av vannrør har vakt oppmerksomhet i både norsk og utenlandsk media, og i forskningsuniverset.

I 2007 mottok BIT prisen for «Årets ingeniørbragd» av Teknisk Ukeblad for deres arbeid innen samfunnsnyttig forvaltning.

Norges forskningsråd tildelte i 2008 det første Nærings-PhD-stipendet, en ordning som lar ansatte ved bedrifter ta en PhD (doktorgrad) i teknologiske fag, til bedriften og Martin Hansen, en ung forskerspire.

Metoden deres er også patentert av Det Norske Veritas.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]