Bergskolen i Sighișoara

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Inngangspartiet til Bergskolen i Sighișoara

Bergskolen i Sighișoara, i dag Joseph Haltrich-lyceet, er en av de eldste skolene i Transilvania. Den er et historisk monument I Romania, klassifisert under koden LMI MS-II-a-A-15973. Skolen var per 2016 oppkalt etter etnologen og forfatteren Josef Haltrich.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Skolens første historiske attestering er fra 1522, da byrådet donerte skolens rektor en jakke verdt 4 gulden for å oppmuntre ham i sitt arbeid med de unge («Baccalaureato Rectorii scolae causa unis vesti, ut haberet diligensium cum juvenibus»).[1] Skolen hadde ikke høyere trinn, og de som fullførte utdannelsen fikk litteratus-grad, ikke magister, men det var allikevel god nok kompetanse til å bli tatt opp på noen universiteter. I perioden 1402-1520 studerte 95 tidligere elever fra skolen ved universitetene i Kraków og Wien.[2] Undervisningsspråket på skolen var antakelig latin.

I 1607 eller 1608 ble en såkalt schola maioris («høyere skole») åpnet på nåværende sted, og i 1619 bestemte borgermester Martin Eisenburger at én bygning til skulle bygges ved siden den eksisterende bygningen, og denne nye bygningen bar inskripsjonen SCHOLA SEMINARIUM REI PUBLICAE-1619 (Skolen– et arnested for samfunnet). Bygningen er bygget der det opprinnelig var et forsvarstårn som var en del av et eldre befestningsanlegg.[1]

I 1620 begynte rektor Simon Hartmann å organisere mellomtrinnet etter modell av de tre viktigste skolene i Transilvania på den tiden (Brașov, Sibiu og Bistrița), og de som fullførte kunne gå til et hvilket som helst universitet. Det fantes fire trinn: quatra, tretia, secunda og prima. Elevene i prima-klassen hadde også et såkalt coetus («skoleråd»). Skolen hadde grupper for poetikk og retorikk, og også et internat.

I 1652 ansatte skolen også en lektor i tillegg til rektoren, etter 1700 én til, og etter et kvart århundre en tredje, senere også en rektor nummer to. I 1676 ødela en brann trekvart av alle bygningene i Sighișoara og selv om skolebygningene ikke ble direkte rammet, førte dette til at antall elever gikk ned.[3]

I 1642[4] (eller 1654[5]) ble den såkalte Tildekkede trappen bygd (også kalt Elevtrappen), som knytter sammen den Øvre byen med skolen. Den hadde opprinnelig 300 trappetrinn, men har nå (2019) 175[6] (eller 176).[5]

Den tildekkede trappen

I 1675 ble regelmessige eksamener og stilskriving på tysk innført, og etter at de hadde fullført skolen (som også inkluderte en offentlig tale med selvvalgt tema) fikk elevene et anbefalingsbrev.

I 1684 begynte bygningen av skolebiblioteket etter initiativ fra rektor Martin Kelp (1684 -1687).

I 1686, var det 200 elever på lavere trinn og 19 elever på høyere trinn.[3]

I 1691 ble første etasje av skolen tatt over av de keiserlige tropper fra Østerrike.

Freskomaleri inne i skolen

Senere ble filosofikurs innført, undervisningsspråket ble tysk, og man begynte å undervise i realfag.

I 1772 innførte rektor Schenker regler for hvordan elevene som bodde på internat, de såkalte togater (fordi de var kledd i togaer), skulle oppføre seg. Elevene som ikke bodde på internat var kledd i khlamys, og ble kalt khlamidater- de fikk også sine regler i 1818.

Omkring 1790 begynte man å bygge skolebygningen der skolen er i dag. Ved inngangen står det på latin PATRIAE FILIIS VIRTUTI PALLADIQUE SESE VOVENTIBUS SACRUM («Måtte dette bli et hellig sted for hjemlandets sønner som dedikerer sine liv til dyden og visdommen»). Til å begynne med hadde bygningen to etasjer.

I 1823 presenterte rektor Paul Binder en ny undervisningsplan, som delte inn skolen i tre: en pedagogisk skole for lærere og predikanter, en folkeskole og en såkalt «skole for de lærde».

I 1850 var skolen et 8-års gymnasium, der naturvitenskapene sto i forgrunnen. Elever fra andre konfesjoner enn den evangeliske ble også akseptert, og ungarsk og rumensk ble undervist som valgfag.

I 1901 ble hovedbygningen bygd om igjen, en ny etasje ble påbygd, og skolen ble døpt om til Biskop Teutsch-gymnaset, etter en tidligere rektor.

Fra skoleåret 1924-1925 og fremover har skolen vært underlagt Romanias skolelov, som følge av at Transilvania ble en del av Romania i 1918.

I 1942 overtok Deutsche Volksgruppe Rumäniens («Romanias tyske folkegruppe») skolens administrasjon fra den evangeliske kirken.

Mellom 1945 og 1948 var skolen igjen under den evangeliske kirkens administrasjon, i 1947 ble coetus-en definitivt avsluttet, og elevene måtte bli medlemmer av Romanias elevforbund.

Samtidig med skolereformen av 1948 tok skolens autonomi slutt. Skolen ble en statsskole og ble kalt Den tyske pedagogiske skolen, som eksisterte til 1956, da den ble døpt om til Middelskolen for gutter og jenter (fra 8. til 11. klasse).

I 1952 fikk skolen navnet Lyceum nr. 2, en skole med tysk eller rumensk som undervisningsspråk.

Lærerrommet

I forbindelse med 450-årsdagen fikk skolen et nytt navn, Joseph Haltrich-lyceet til minne om den tidligere rektoren og forfatteren.

I 1980, som følge av skolereformen, ble skolen kalt Fagskolen Joseph Haltrich.

Etter revolusjonen av 1989 kaller skolen seg Det teoretiske lyceet Joseph Haltrich, med rumensk og tysk som undervisningsspråk.

Skolens samlinger[rediger | rediger kilde]

  • Skolen har et herbarium med over 1000 eksemplarer, en samling initiert av Franz Friedrich Fronius som fikk eksemplarer av andre kjente botanister: Michael Fuss (Sibiu), Jakob Juratzka (Wien), Heinrich Wilhelm Reichardt (Jihlava), Josephine Kablik (Vrchlabí), Francesco Ambrosi (Trento) og andre i Württemberg og Berlin. Et miniherbarium av bladmoser finnes også.
  • Den såkalte «Reinharts sneglsamling» er fra det 19. århundre. Den ble donert av farmasøyten Karl Reinhardt, opprinnelig fra Sighișoara, som hadde bosatt seg i Sebeș. Samlingen inneholder omtrent 100 eksemplarer fra Transilvania, fra andre steder i Europa og fra andre mer eksotiske land. 
  • Samlingen av utstoppede fugler og pattedyr inneholder omtrent 500 eksamplarer. Mange eksemplarer tilhørte biologilæreren Heinrich Höhr, som underviste på denne skolen i 48 år (1900-1948). Samlingen inneholder også eksemplarer donert av fabrikkeieren (og senere regionsinspektør for vilt) Wilhelm Leonhardt.
  • Samlingen av fossilrester fra noen store pattedyr inneholder over 100 fragmenter av skjeletter, tenner og horn.
  • Samlingen av geologiske eksemplarer initiert av Heinrich Höhr og supplert av læreren Eckhard Hügel i 1970-årene.

Rektorer[rediger | rediger kilde]

  • Elias Ladiver (1678–1681)
  • Martin Kelp (1684–1687)
  • Georg Haner (1695–1697)
  • Georg Josef Schenker (1772)
  • Johann Gottlieb Mild (1792)
  • Martin Zay (1808)
  • Georg Paul Binder (1822–?)
  • Carl Goos
  • Michael Schuster
  • Georg Daniel Teutsch (1850–1863)
  • Friedrich Müller der Ältere (1863–1869)
  • Josef Haltrich (1869–1872)
  • Daniel Höhr (1878–1905)
  • Johann Wolff (1905–1927)
  • Julius Hollitzer (1927–1944 og 1945–1946)
  • Heinz Brandsch (1944–1945)
  • Hans Markus (1946–1948)
  • Paul Schuller (1948–1952)
  • Michael Helwig (1952)
  • Friedrich Menning (1952–1955)
  • Edmund Jambreck (1955–1959)
  • Tuliu Racotă (1959–1966)
  • Hans Wellmann (1966–1974)
  • Gustav Schneider (1974–1978)
  • Hermann Baier (1978–1987 og 1990–1997)
  • Radu Agapie (1987–1990)
  • Peter Theil (1990)
  • Mircea Maier (1997–2006)
  • Ligia Coman (2006 – ?)
  • Mircea Maier (? – ?)
  • Lieselotte Baier (? – ?) (per 2014)[7]


Lærere[rediger | rediger kilde]

Tidligere elever[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Emil Giurgiu, Sighișoara, Ed. Sport-Turism, București, 1982, s. 93
  2. ^ G. Nussbächer, Schäßburger Studenten im 15.
  3. ^ a b intelectualitatea.doc
  4. ^ Langner, Christina (2006). Die Natur- und Kulturwunder der Welt: alle Natur- und Kulturstätten der UNESCO-Welterbeliste (tysk). wissenmedia Verlag. ISBN 9783577146401. 
  5. ^ a b «Gedenktage 2019Historische Daten aus Schäßburger Zeittafeln» (PDF). Schäßburger Nachrichten. desember 2018. Besøkt 20. juli 2019. 
  6. ^ Heitz-Sill, Roswitha (2012). Schule, ein Leben lang?: Erfahrungen in Ost und West (tysk). BoD – Books on Demand. ISBN 9783848212606. 
  7. ^ «Isenburger Delegation zu Besuch Schäßburg». neu-isenburg.de (tysk). Besøkt 20. juli 2019. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Emil Giurgiu, Sighișoara, Ed. Sport-Turism, București, 1982
  • Avisen Schäßburger Nachrichten sin samling [1]
  • Avisen Siebenbürgische Zeitung sin samling [2]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]