Beleiringen av Akershus festning

Beleiringen av Akershus festning
Kart over Akershus festning, 1700 konflikt = Elleveårskrigen som del av den store nordiske krig
Dato 22. mars til 30. april 1716 Sted Akershus festning på Akersneset under byen Christiania 59°54'23,80"N 10°44'10,25"Ø Resultat Dansk/norsk seier
Stridende parter
Sverige	Danmark-Norge
Kommandanter og ledere
Karl XII av Sverige	Jørgen Christopher von Klenow
Styrker
Under 7 000 mann med flere feltstykker	Over 3 000 mann
Tap
Uklart, betydelig	Ukjent, lav

Beleiringen av Akershus festning våren 1716 var den siste av mange beleiringer av Akershus Festning, ett av de sterkeste festningsanleggene i Norge. Kong Karl XII av Sverige inntok Christiania som del av en plan om å underlegge seg det sørlige Norge som ledd i hans strategi for å tvinge Danmark-Norge ut av krigen, men Akershus festning var for sterk. I løpet av 39 dager med beleiring, og uten tilstrekkelig beleiringsartilleri, kunne svenskene ikke gå til et avgjørende angrep av frykt for store tap.

Bakgrunn

Krigen hadde utviklet seg fra vondt til verre for svenskene, og med tapet av de svenske besittelser i Nord-Tyskland, med unntak av enklaven Wismar, var den svenske stormakten lagt i ruiner av den store alliansen som bestod av Russland, Polen, Preussen, Hannover, Danmark-Norge og Storbritannia. Karl XII visste trolig at han ikke kunne snu krigen til sin fordel, men i troen på at en militær seier og eventuell okkupasjon av fiendtlig territorium kanskje kunne forbedre hans stilling, ville han likevel ikke innlede fredsforhandlinger. Hans strategi gikk ut på å slå ut Danmark-Norge, som han mente var det svakeste leddet i alliansen. Gjennom en seier over Danmark-Norge håpet han å kunne tvinge frem en separatfred som ville gi ham bedre diplomatiske kort på hånden. Etter å ha ligget i leir i Ystad om vinteren begynte han marsjen nordover i februar. Hans plan var å ta Norge.

Fjellandet Norge med spredt befolkning og få maktsentra gjorde et angrep både vanskelig og enkelt. Dersom han greide å bite seg fast ved erobring av vitale strategiske steder og påføre forsvaret et alvorlig nederlag, ville erobringen av resten av landet fortone seg enkelt. På den andre siden var Norge et land med kupert terreng og prekær forsyningssituasjon, hvor en angriper vanskelig kunne konfiskere tilstrekkelig mat til egne tropper. Få og dårlige veiforbindelser ga forsvareren store fordeler. I det strategiske bildet var Christiania med den viktige Akershus festning avgjørende dersom svenskene skulle sikre seg kontroll over landet. Festningen måtte derfor erobres. Uten den vil hele formålet med Karl XIIs første Norgesfelttog være uoppnåelig, om det ikke lyktes ham å tvinge det norske forsvaret til et avgjørende hovedslag.

Allerede den 8. mars 1716 startet krigerkongen sitt norske felttog da han med sin hær gikk over grensen og inn i Høland. Etter å ha vunnet trefningen i Høland lå veien vestover mot Christiania åpen, og han håpet å kunne innta byen og festningen gjennom et overraskende angrep. Ved forsert marsj vestover mot Lørenskog ville Karl XII kunne storme med sine 3 000 soldater mot Christiania, der bare 2000 norske soldater var utplassert. Men han ble stoppet av et kraftig snøfall og sterk vind, og siden snøen allerede lå dyp fra før, ble hæren sittende fast i tre dager.

Dette ble tre verdifulle dager for det norske forsvaret. Generalløytnant Barthold Heinrich Lützow, som hadde kommandoen over forsvarerne, kunne gjennomføre en ordnet tilbaketrekning av styrkene i grensestrøkene uten militært press fra angriperne. Han beordret generalmajor Jens Sehested som kommandant for Christiania-hærgruppen til å besette veiene over Bakåsen og Gjelleråsen. Der ble forskansninger og forhugninger bygget. Da Karl XII 13. og 14. mars 1716 nådde de to nye skansene, hadde Lützow samlet 6 800 soldater og 4 000 utskrevne bønder i fronten og bemannet Akershus festning med 3 000 mann. Etter å ha rekognosert de sterke forsvarsstillingene, snudde Karl XII den 17. mars sørover, gikk på isen over Øyeren og forente seg med general Mörner i Hølen nord for Moss to dager senere.

Christianias fall

Den 20. mars 1716 rykket svenskene frem til Ås, der de fikk rede på at det var lagt forhugninger på landeveien mot Christiania. Klok av skade besluttet kongen å omgå disse hindringene ved å gå på isen over Bunnefjorden. I flere kolonner gikk svenskene nordover til de fikk øye på Akershus festning fra Ormøysundet om morgen den 21. mars. De fortsatte langs Ekeberg mot Oslo øst for Bjørvika og sørøst for byen, men festningskommandanten gav ordre om ild på lang avstand. Ute på isen var de svenske angriperne utsatt for festningens artilleribeskytning. Kanonkuler slo ned på isen og sprengte ut store råker. Svenskene måtte søke dekning bak småøyene i fjordbunnen og marsjere videre bak Hovedøya og Nakholmen. De norske artilleristene var så dyktige at de rammet svenskene mellom øyene helt til de var bak Nakholmen og Lindøya.

Derfra kom svenskene seg i land på Bygdøy uten store tap. Om kvelden sendte Karl XII en fortropp over Frognerkilen mot høyden nord for byen der Gamle Aker kirke ligger, som sikring slik at hovedstyrken kunne slå bivuakk for natten. Dagen etter ble Christiania by okkupert uten at svenskene møtte motstand. Christiania ble i 1624 anlagt som en befestet by med Akershus festning som citadell og en voll med fire (senere fem) bastioner på landsiden mot vest og nord. Vollen forfalt og ble etter bybrannen i 1686 besluttet nedlagt, og mesteparten ble demolert i årene omkring 1700. I stedet ble festningen forsterket med kraftige utenverker på Kontraskjæret mot nord. Christiania var dermed en åpen by som ikke skulle forsvares i tilfelle angrep, mens Akershus var blitt mer uinntagelig.

Tre dager før angrepet hadde Lützow evakuert byen med 5 200 soldater. På Akershus festning lå en forsvarsstyrke som i tillegg til garnisonen besto av et artillerikompani, tre bataljoner og seks landdragonkompanier på tilsammen 3 000 mann. Før svenskene ankom, hadde initiativrike borgere organisert forsyningsapparatet og klart å føre mye av forsyningene i sikkerhet, slik at verken garnisonen eller Lützows hærgruppe var truet av proviantmangel og sult.

Mens svenskene tok seg inn i byen, startet oberst Klenow et bombardement mot den nærmeste bebyggelsen i forstaden Pipervika i vest, nær «Escarpe du Nord» – festningsmuren mot nord med skytestillinger vestover. Under bombardementet senket festningens artilleri et norskeid skip som lå på havnen for at svenskene ikke skulle få adgang til skipets kanoner. Bygatene i retning nordover fra festningen gjorde det mulig for forsvarerne å skyte langs disse gatene helt til bygrensen på motsatt side, og dette gjorde sideveis bevegelser vanskelige for svenskene. Det var for farlig å vise seg på disse åpne gatene.

Karl XII opprettet hovedkvarteret sitt i huset til garver Polycarpus Reiman i Vognmannsgaten på Vaterland.

Beleiringen

Den 23. mars 1716 ville svenskene gjøre et forsøk på å storme festningens svake punkt, «Escarpe du Nord». Der lå bebyggelsen så tett opp til festningsmuren at angriperne kunne holde seg skjult inne i og bak bak bygningene før selve stormangrepet ble satt i gang.^{[trenger referanse]} Stormstiger og fasciner ble bragt frem og samlet bak brigader Winds hus Marselienborg (ved hjørnet av dagens Rosenkrantz gate og Stortingsgaten). Men svenskenes forberedelser ble oppdaget av vakten, som var ekstra oppmerksom. Alarm ble slått i tide og 600 norske soldater gikk i stilling. Tungt artilleri ble rettet mot husene, og den voldsomme beskytningen ødela svenskenes forsøk på overrumpling. Under denne beskytingen var Karl XII nær blitt rammet av en kanonkule som drepte sidemannen.

Karl XII måtte innse at festningen var altfor sterk. Han hadde ikke beleiringsartilleri med seg, men bare lette feltkanoner som var satt opp i to batterier, ett ved Store Voldport der Domkirken nylig var oppført. Ilden fra disse små feltkanonene var nesten virkningsløs mot festningens tykke murer. Han måtte vente på beleiringsartilleri, og i mellomtiden la festningen være i fred. Nærheten mellom byen og festningen gjorde det vanskelig å grave seg fram. Så lenge ilden langs gatene vedvarte, så svenskene seg nødt til å grave seg frem fra hus til hus. Under arbeidet med å ta seg fram gjennom bebyggelsen fant de sårt tiltrengte forråd av mat som var etterlatt av sivilistene som hadde rømt byen.

Vannforsyningen ble forsøkt ødelagt for å undergrave garnisonens moral, men vann fra Akerselven kom gjennom nedgravde vannledninger under byen frem til Nedre festning på Hovedtangen. Ved å ødelegge disse, ville festningen miste en sikker vannforsyning. Svenskene kunne hente vann fra vannpostene i selve byen, som også fikk tilførsel fra vannledningene. I mellomtiden sprang en kilde fram på festningen, og det ble tatt som et varsel om at Gud var på nordmennenes side. Det var aldri fare for å gå tom for vann.

Bare ett eneste utfall ble gjort fra festningen. 11. april 1716 angrep kaptein Johan Christopher Koss i spissen for Det eikerske kompani et par hus som svenskene hadde gravd seg frem til for å komme tett innpå festningen. Angrepet ble stoppet da kapteinen og to mann ble skutt og drept. Da kapteinens sønn fenrik Christian Koss fikk høre at farens lik lå igjen utenfor festningsmuren, ville han hente det. Sammen med tre venner tok han seg ut. Alle vennene ble drept eller tatt til fange, men Christian kom seg hardt såret tilbake med farens lik på ryggen. For den rørende og modige gjerningen ble Christian Koss utnevnt til sekondløytnant.

Mens beleiringen pågikk, ble de svenske matrasjonene stadig mindre etterhvert som tiden gikk. Forsyningssituasjonen var allerede i utgangspunktet dårlig. Det ble stadig vanskeligere å erstatte utslitte klær og ødelagt utstyr, og helsesituasjonen ble stadig forverret. Et brev av major Nieroth oppsummerte situasjonen i april 1716 slik:

«Hva som selv angår, er det som før, dvs. vi er på krigsfot. Men Gud være lovet, Hans Majestet er ved god helse. Vårt regiment er innkvartert her i Christiania, ved foten av festningen som fremdeles er i fiendens hender. Deres kanoner sørger av og til for å sende noen av våre folk til det hinsidige. Det finnes mange syke i vårt regiment, delvis på grunn av strabasene og delvis fordi de er helt nakne, uten sko og strømper.»

For å kunne livnære seg, måtte troppene kreve inn kontribusjon fra sivilbefolkningen i form av penger og mat. Etterhvert som de spiste opp den innsamlede provianten, måtte de lenger og lenger ut for å finne mat og fôr. Streiftogene etter proviant og fôr tømte store områder, og avdelingene som ble sendt ut for å skaffe forsyninger måtte stadig lenger vekk fra byen, og dermed risikerte de å komme ut for norske overfall. Forsyningslinjene fra Sverige via Moss var dårlige, og i midten av april var situasjonen kritisk. Det var vanskelig å føre forsyninger forbi Fredrikstad og Halden, og etter at Moss var blitt gjenerobret av nordmennene i det andre slaget om Moss 23. april, var denne veien sperret for svenskene.

Slutten

Den svenske kampmoralen var fallende etter de harde prøvelsene som beleiringen påførte soldatene. Nyhetene om svenskenes nederlag under fremstøtene mot de norske styrkene gjorde det ikke bedre. Våren var i anmarsj og fjordisen smeltet, og allerede 24. april kunne svenskene se flere mindre fartøyer seile inn til Akershus festning. Dagen etter angrep en dansk-norsk fregatt Christiania fra sjøsiden. Etter at svenskene hadde flyttet flere kanoner til havnen, trakk fregatten seg vekk, men angrep senere ved Lysaker, der en svensk styrke under oberst Löwenstierna hadde falt tilbake fra sine stillinger i Ravnsborg i Asker mot Gjellebekk.

Oberst Löwenstierna var blitt varslet om at en norsk styrke på 800 soldater forberedte et angrep og trakk seg derfor etter ordre fra Karl XII tilbake for å ødelegge broen i Sandvika. 25. april gikk han over Lysakerbroen med soldatene sine og rett inn i fregattens ild. Over 20 mann i den svenske styrken ble drept og avdelingen spredt. Löwenstierna ble stående mellom Lysaker og Christiania for å skjerme den planlagte retretten fra Christiania og lyktes med det, enda Lützow fulgte etter og kunne ha stoppet retretten da den ble satt i verk om kvelden 29. april 1716.

30. april hadde svenskene forlatt Christiania, og Lützows styrke, som nå var økt til 6 000 mann, forfulgte svenskene sørover. De fant 50 alvorlige syke og 23 desertører etterlatt av Karl XII.

Etterspillet

Karl XII hadde ikke nådd sine mål i første Norgesfelttoget. Han hadde ikke klart å ta Akershus festning eller den sterke Gjellebekk skanse. Han forsøkte å omgå Akershus festning og de norske forsvarsstyrkene der, men mislyktes da fremstøtene ble stoppet i slaget på Norderhov og trefningen ved Nordkleiva. Med en hær i dårlig forfatning hjemsøkt av sult, sykdom og svekket moral, kunne han ikke vinne frem. Etter at Moss var tatt av nordmennene sto 3 500 mann der. I sørvest sto sterke styrker fra Fredrikstad. I ryggen hadde han Lützow og hans 6 000 mann. Svenskekongens hær sto i alvorlig fare for å bli omringet.

Onstadsund-affæren viste at den svenske krigerkongen fortsatt hadde hellet med seg. Lützow, som hadde stor respekt for Karl XIIs evner som feltherre og for slagkraften til hans karolinere, nølte med å angripe, og svenskehæren kom seg over Glomma. Der kunne de skaffe seg mat og gjenoppta kontakten med Sverige, der nye forråd var bygget opp. Da Karl XII nådde Torpum, var en ny veiforbindelse forbi Halden gjenopprettet. Ved Svinesund ble arbeidet med den lenge utsatte flytebroen satt i gang. Karl XII reddet med nød og neppe seg og sin hær fra katastrofen, men til en høy pris. Felttoget hadde slått feil, og han kom aldri til å vende tilbake til Christiania.

Kilder

• Alf Edon Bjerke, Nordens Løve -Karl 12. i Norge, 1992, ISBN 82-03-16946-5
• Magnar Saltnes Akershus Infanteriregiment 1628-1995, 1998, ISBN 82-90545-78-9
• Carl Oscar Munthe Den Norske Hær Indtil 1814, utgitt i Kristiania, 1914
• Arne Marensius Bull Oppland Regiment 1657-2002, 2002, ISBN 82-90545-98-3
• De svenske invasjonene av Norge i 1716 og 1718, artikkel hos Norgeshistorie.no

Autoritetsdata