Barnevern i Norge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Barnevern i Norge utføres av en offentlig tjeneste hvis primæroppgave er å sikre barns og unges oppvekstvilkår.

Barnevernets arbeidsoppgaver har sitt hjemmelsgrunnlag i barnevernloven.

Barnevernet har en rekke ulike tiltak å sette inn ved behov. De fleste av dem frivillige hjelpetiltak i familien. Barnevernet kan imidlertid også, ved rettslig avgjørelse, bli tilkjent omsorgen for barn.

Barnevernloven[rediger | rediger kilde]

Lovens[1] formål er, etter § 1-1, å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid, og å bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår.

Barnevernloven setter ved sitt formål barns oppvekstvilkår og omsorgssituasjon i fokus, og har som hovedformål å sikre denne rettigheten. Barnevernloven anser barn som umyndige personer med rett til omsorg og beskyttelse, og er innrettet for å sikre dette i situasjoner hvor den normale omsorgen ikke fungerer eller lykkes uten inngrep fra det offentlige. Barnevernloven er ingen rettighetslov, i betydningen av rett til barnevernstjenester, men er en lov som skal sikre beskyttelse mot manglende utøvelse av plikter fra tredjepart, normalt naturlige omsorgspersoner.

Barnevernloven – og måten den blir praktisert på – bygger grovt sett på 2 hovedpillarer; minste inngreps prinsipp og hensynet til barnets beste.[2] Barnevernloven avspeiler gjennom disse prinsipper og praksis den alminnelige rettsoppfatning for utøvelse av omsorg og inngripen i en omsorgssituasjon.

Barnevernloven tok tidligere også hensyn til: det biologiske prinsipp, men dette ble fjernet fra norsk lov i 2012 for å styrke rettsikkerheten til barna, ikke foreldrenes.

Barnevernloven bygger blant annet på barneloven[3] som regulerer plikter og rettigheter i forholdet mellom barn og omsorgspersoner og på FNs barnekonvensjon artikkel 3.[4]

Prosessen i en barnevernsak[rediger | rediger kilde]

En barnevernsak kan starte med at barnevernet i kommunen/bydelen mottar en bekymringsmelding. En barnevernsak kan også starte med at den/de som saken gjelder selv tar kontakt fordi de ønsker bistand fra barnevernet.

I de tilfellene en barnevernsak starter med en melding, er vanligste melder politi eller barnevernvakt. Også barnet selv, familie, venner og naboer, eller offentlige institusjoner som skole, helsestasjon og barnehagen melder saker. Alle kan melde saker[5] etter barnevernloven. Noen grupper av offentlige ansatte er[6] pliktige til å melde når det er sannsynlig at det foreligger brudd på omsorgsplikten. For eksempel har ansatte i skolen plikt til å melde ved kjennskap til, eller mistanke om, forhold som er til skade for barnets helse og utvikling etter opplæringsloven § 15-3[7].

Når barnevernet mottar en bekymringsmelding startes en undersøkelse, som så langt som mulig skal avdekke de faktiske forhold i familien det er sendt bekymringsmelding om. Undersøkelsen består vanligvis av hjemmebesøk, kontorsamtaler og innhenting av informasjon fra instanser med antatt kjennskap til barnet og/eller foreldrene. Omfanget av undersøkelsen vil variere alt etter meldingens alvorlighet eller barnevernets grad av bekymring. Undersøkelsen skal avsluttes etter tidsfrister fastsatt i barnevernloven.

Når undersøkelsen er over skjer ett av følgende:

  1. Saken henlegges.
  2. Det fattes vedtak om frivillige hjelpetiltak.
  3. Saken legges frem for fylkesnemnda med forslag om tvangstiltak. I litt over halvparten av sakene (2004: 53 %) konkluderer barnevernet med tiltak etter barnevernlovens § 4-4. Hjelpetiltak for barn og barnefamilier. Tvangstiltak, dvs. tiltak som gjøres uten enten foreldrenes eller andre personer med foreldreansvar eller barnets samtykke, med forbehold i barneloven § 31-33, må forelegges Fylkesnemnda for vedtak etter §§ 4-4, 4-10, 4-11, 4-12 eller 4-24.

I de aller fleste sakene kommer barnevernets tiltak til å dreie seg om frivillig hjelp til familien, såkalte hjelpetiltak. Hjelpetiltak skal ha som formål å bidra til positiv endring hos barnet eller i familien. I de fleste tilfellene vil det bli gitt en eller annen form for råd og veiledning til familien. Videre er det vanlig med tiltak i form av bistand til barnehage-/SFO-plass, organisering og betaling av støttekontakt, organisering og betaling av fritidsaktiviteter. Også mer faglige tiltak som familieveiledning eller terapeutisk hjelp til foreldre og/eller barn og støtte til strukturering av familiens liv er vanlig.

Barnevernet kan, om nødvendig, føre sak for fylkesnemnda for iverksettelse av tiltakene etter barnevernlovens § 4-4. I saker hvor tiltak etter § 4-4 ikke er tilstrekkelig, eller på annen måte ikke fører frem, kan sak fremmes for fylkesnemnda etter barnevernloven § 4-12. Vedtak om å overta omsorgen for et barn.[8]

Fylkesnemnda[rediger | rediger kilde]

Fylkesnemnda er et statlig organ oppnevnt av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet og ledes av en jurist, som er dommer, med både fagpersoner og lekfolk blant de øvrige medlemmer.

Saker som behandles av fylkesnemnda er saker om midlertidige vedtak i akuttsituasjoner, saker om omsorgsovertakelse, saker om fratakelse av foreldreansvar og adopsjon og saker om tvangsmessig insitusjonsplassering av barn med alvorlige atferdsvansker.

Barnevernet kan også fremme sak for fylkesnemnda om tvangsbehandling av ungdommer med atferdsproblemer, jf. barnevernloven § 4-24.

Omsorgsovertagelser[rediger | rediger kilde]

Barnevernet i Norge hadde i 2010 totalt omsorgen for 6 980 barn og unge mellom 0 og 18 år.[9]

Det er blitt vanskeligere å finne egnede fosterhjem, spesielt fordi det er blitt færre som ønsker å ta i mot fosterbarn. Så i praksis er det slik at en del større barn og ungdommer tilbringer tiden frem til de er myndige på institusjon (18 [trenger referanse]). De aller fleste barn blir boende på en barneverninstitusjon i kortere eller lengre tid etter at omsorgen er fratatt foreldrene.

Akuttplasseringer[rediger | rediger kilde]

I enkelte saker må barnevernet gjøre vedtak om akuttplassering. Dette skjer når barnet er utsatt for vold, seksuelle overgrep, eller fordi foreldrene for øyeblikket er ute av stand til å ta seg av barnet på grunn av rus eller andre omstendigheter. Dette skjer gjerne etter melding fra politi eller barnevernvakt. Tiltaket hjemles i barnevernloven § 4-6. Midlertidige vedtak i akuttsituasjoner.

Også ved akutt sykdom kan barnevernet bistå foreldre med plassering. Uansett art skjer barnevernets plassering enten i familier som har oppdrag for barnevernet med dette for øye, eller i akuttinstitusjoner.

Akuttplasseringer etter barnevernloven må behandles av Fylkesnemnda i etterkant, for stadfestelse eller opphevelse.

Barns rett til å bli hørt[rediger | rediger kilde]

Barnets rettigheter reguleres av barnevernloven § 6-3. Barns rettigheter under saksbehandlingen: «Et barn skal informeres og tas med på råd når barnets utvikling, modning og sakens art tilsier det. Er barnet fylt 12 år, skal det alltid få si sin mening før det blir truffet vedtak om plassering i fosterhjem, institusjon, eller om senere flytting. Det skal legges vekt på hva barnet mener.

Et barn kan opptre som part i en sak og gjøre partsrettigheter gjeldende dersom det har fylt 15 år og forstår hva saken gjelder. Fylkesnemnda kan innvilge et barn under 15 år partsrettigheter i særskilte tilfeller. I sak som gjelder tiltak for barn med atferdsvansker, skal barnet alltid regnes som part.»

Foreldrenes opplevelse av barnevernet[rediger | rediger kilde]

Undersøkelsen har vist at foreldrenes opplevelse av barnevernet varierer og at det er svært personavhengig om samarbeidet mellom barnevern og foreldre er vellykket. Foreldrenes beretninger tyder på at opplevelse av barnevernet kan gripe inn i foreldrenes selvoppfatning og redusere selvfølelsen.

Foreldrenes erfaringer med de ulike fosterhjemmene er både positive og negative. Felles er beskrivelsen av bekymring når de ikke har kunnskap om hvordan barna har det. Tilstrekkelig informasjon om barnas hverdag, er ett gjennomgående behov hos alle foreldre i undersøkelsen - foreldrene vil trygges på at barna har det bra. Det er grunn til å tro at bedre informasjon vil øke de biologiske foreldrenes tillit ovenfor fosterforeldrene.[10]

Historie[rediger | rediger kilde]

Barnevern er i Norge i første rekke et etterkrigsfenomen, og et resultat av velferdsstatens utvikling. Før vergerådsloven kom var offentlig barnevern et lite koordinert fagfelt gjennom bestemmelser i kriminal-, fattig- og skolelovgivningen. Og kunne like gjerne omfatte tukthus, som bortsetting til det som ble oppfattet å være gode hjem. Men i 1841 kom redningsanstaltbevegelsen da «Rednings-, forbedrings- eller forsørgelsesanstalt fornemlig for forladte, forsømte eller vanartede ældre børn»[trenger referanse] ble åpnet i Urtegata på Grønland i Oslo. Formålet med denne institusjon – og med redningsanstaltbevegelsen i det hele – var å «redde fattige, forladte Børn, redde Sjele, bedrage Galge og Tukthuse for så mange Kandidater som muligt»[trenger referanse]. Denne første anstalten fikk snart avleggere flere steder, og i 1874 kom det en endring i kriminalloven som åpnet for at barn mellom 10 og 14 år kunne dømmes til opphold på redningsanstalt som alternativ til fengselsstraff. Den 6. juni 1896 ble den kriminelle lavalder hevet fra 10 til 14 år. Samme år ble vergerådsloven – eller Lov om behandling av forsømte børn som den egentlig het – vedtatt i Stortinget. Denne loven som trådte i kraft 1. januar 1900, var den første barnevernlov både nasjonalt og internasjonalt. Den ble utarbeidet av riksadvokat Bernhard Getz på hans eget initiativ.

Vergerådet skulle bestå av syv medlemmer, der kommunens sorenskriver og en prest var faste medlemmer. Fem representanter skulle oppnevnes av kommunestyret, hvorav en skulle være lege og helst en eller to skulle være kvinner. Rådet konstituerte seg selv. Hovedoppgaven til vergerådet var å ivareta oppvekstforholdene for barn under 16 år: Kriminelle barn, barn som ble ansett å være i fare for å bli «sædelig forkomne» på grunn av «lastefulle foreldre», barn som levde i fare for å bli sedelig fordervet, eller viste slik atferd at hjem og skole ikke rådde med dem. De tiltakene vergerådet kunne ta i bruk var alvorlig påtale og formaning til barn og foreldre; gi foresatte i hjem eller skole pålegg om refselse av barnet – dog innenfor lovens rammer. Vergerådet var også gitt myndighet til å ta barnet ut av hjemmet for plassering i en «pålidelig og hæderlig Familie»; i et barnehjem eller et skolehjem. Vergerådet kunne fradømme en eller begge foreldrene råderett over barnet.

Vergerådsloven var et epokegjørende verk, ikke minst ved at oppdragelse og opplæring var hovedtiltakene i loven, og ved at forvaltningen av loven ble lagt inn under skolemyndighetene.

I 1935 var imidlertid bare halvparten av vergerådene i virksomhet. Mange vergeråd hadde ikke hatt saker på mange år. Likevel var tallet på barn under offentlig omsorg høyere enn dagens. I 1926 var 2873 barn bortsatt av fattigstyrene, 3308 av vergerådene. Til sammen 6181 barn (i 2004 hadde barnevernet i Norge totalt omsorgen for 5623 barn). I 1949 var tallene henholdsvis 3631 barn under fattigstyrets omsorg, 2293 barn under vergerådets (i alt 5924 barn). Landets befolkning har økt med en drøy million siden den gang.

Fattigstyrets og vergerådets oppgaver gikk til dels i hverandre, og rådene var både samarbeidspartnere og konkurrenter på det samme fagfeltet. Vergerådet grep inn ved barns kriminalitet eller atferdsvansker. Rådet fikk flest henvendelser fra påtalemyndighet eller skole. Vergerådet grep også inn overfor foreldre eller foresatt som forsømte sine omsorgs- og oppdragelsesoppgaver eller som mishandlet sine barn. Fattigstyrets ansvar var primært de barn hvis familier fikk fattighjelp.

I 1947 ble det satt ned en barnevernkomité. Den skulle foreta en omfattende barnelovrevisjon. Barnevernkomiteen leverte i alt 6 innstillinger til Stortinget, hvorav den første var Lov om barnevern, som ble vedtatt 17. juli 1953. Denne loven koordinerte bestemmelsene nedfelt i vergerådsloven, forsorgsstyreloven (tidligere fattigstyret), helserådsloven og skoleloven. Det nye lovforslaget samlet bestemmelsene i èn lov. Loven ble iverksatt 1. juli 1954.

Barnevernloven av 1953 tok utgangspunkt i at det er foreldrene som har ansvar for barnet, og som skal sørge for at det får den omsorg det har behov for. Loven la hovedvekt på forebygging, sosial service og hjelpetiltak. Tvangstiltakene skulle bare benyttes når de rene hjelpetilbudene ikke førte frem. Svakhetene med denne loven var at barnevernet kom i en rollekonflikt med seg selv. Det skulle være et hjelpeorgan, samtidig som det skulle være et organ som forberedte og avgjorde tvangssaker. Og lovbestemmelsene som hjemlet tvangsinngrep ble kritisert fordi kriteriene ikke var formulert presist nok i lovteksten.

17. juni 1992 vedtok derfor Stortinget en ny barnevernlov som tydeliggjorde rollefordelingen mellom stat, fylkeskommune og kommune. Loven la også avgjørelsesmyndigheten i tvangssaker til et organ utenfor og uavhengig av barnevernet. Denne loven ble igjen endret i et stortingsvedtak 21. desember 2000. Den viktigste forskjellen mellom loven av 1992 og endringene fra 2000, er at større vekt er lagt på barnevernets rolle som forebygger, og at hjelpetiltak skal være forsøkt i lengre tid før man har hjemmel for å sette inn tvangstiltak. Resultatene av disse tiltakene ble undersøkt av Lars B. Kristoffersen- NIBR, Norsk Institutt for Regionsforskning og strakte seg fra 1990 til 2002[11]

Barnevernets forvaltningsnivåer[rediger | rediger kilde]

Stat, fylkeskommune og kommune har i fellesskap ansvaret for å forvalte barnevernloven, og å utøve det praktiske arbeid i den forbindelse.

Staten har et overordnet ansvar for barnevernet, og ivaretar dette gjennom Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) og fylkesmannsembedene. BLD har ansvar for at lover og forskrifter praktiseres riktig og på en måte som fremmer lovens formål. Departementet skal sørge for at erfaringer med loven blir evaluert og for at endringer i regelverket utføres med bakgrunn i disse evalueringer. Dessuten skal departementet initiere forskning på fagfeltet og utarbeide informasjonsmateriell for barneverntjenesten.

Fylkesmannen skal føre tilsyn med både det fylkeskommunale og det kommunale barnevernets virksomhet. Fylkesmannen har både en kontrollfunksjon og en råd- og veiledningsfunksjon. Fylkesmannen skal også føre tilsyn med både offentlige og private barneverninstitusjoner. Fylkesmannen er klageinstans for vedtak fattet i barnevernet, som ikke hører inn under Fylkesnemndas myndighetsområde.

Statens helsetilsyn er overordnet tilsynsmyndighet for barnevernet og styrer fylkesmennenes tilsyn og klagebehandling. Etter landsomfattende tilsyn utgir Helsetilsynet oppsummeringsrapporter.[12]

Fylkesnemnda har ansvar for å fatte vedtak om en rekke tiltak etter barnevernloven. I første rekke der barnevernet går inn med tvang. Det er imidlertid verdt å merke seg at Fylkesnemnda også fatter vedtak der alle parter er enige om avgjørelsen. Fylkesnemnda er et uavhengig, statlig forvaltningsorgan som stort sett følger de samme saksbehandlingsregler som de som gjelder for alminnelige domstoler. Nemnda er satt sammen av en leder, som er jurist, to medlemmer fra et utvalg av sakkyndige og to medlemmer fra et utvalg av legfolk. Medlemmene oppnevnes av Barne- og likestillingsdepartementet.

Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) har ansvar for barneverninstitusjoner, rekruttere og formidler fosterhjem, sentre for foreldre og barn, omsorgssentre for enslige, mindreårige asylsøkere og flyktninger og ulike støttetiltak til kommunenes barneverntjeneste.

Kommunen er ansvarlig for alle oppgaver gitt i barnevernloven, som ikke er lagt til et statlig eller til et fylkeskommunalt organ. Dermed er det vesentligste av barnevernets oppgaver et kommunalt ansvar. Kommunen skal igangsette undersøkelser i familier de får kjennskap til, som kan omfattes av barnevernloven, den skal følge opp undersøkelsene med råd og veiledning der dette er nødvendig, og kommunen skal iverksette tiltak der vedtaksmyndigheten ikke er lagt til Fylkesnemnda. Dette betyr at det kommunale barnevernet bare fatter vedtak om frivillige hjelpetiltak. Unntaket er akuttplasseringer (se over). Kommunen har ansvar for saksforberedelse og for forslag til vedtak for saker til Fylkesnemnda. Etter at vedtak er fattet i Fylkesnemnda har kommunen ansvaret for å iverksette vedtaket og å følge opp barn og familie. Kommunen har også ansvar for å godkjenne fosterhjem. Denne godkjenningen gis av barneverntjenesten i den kommunen hvor fosterhjemmet fysisk befinner seg.

Alle kommuner skal ha en administrasjon med en leder, som har ansvar for de lovpålagte oppgavene etter barnevernloven. Kommunen står fritt om et folkevalgt organ skal ha ansvar for oppgaver etter loven. Dersom kommunen ønsker å oppnevne et slikt organ for behandling av klientsaker, skal dette ha fem medlemmer.

Videre har kommunen ansvar for å drive generell forebyggende virksomhet. Ifølge barnevernlovens § 3-1 første ledd skal kommunen følge nøye med på de forhold som barn vokser opp under, og har ansvar for å finne tiltak som kan forebygge omsorgssvikt og atferdsproblemer. I henhold til lovens § 3-1 annet ledd, har barneverntjenesten et spesielt ansvar for å avdekke omsorgssvikt, atferds-, sosiale og emosjonelle problemer og sette inn tiltak i forhold til dette.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]