Barnevernloven

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Lov om barneverntjenester (barnevernloven)[1] er en norsk lov av 17. juli 1992 som trådte i kraft 1. januar 1993 og som har som formål å sikre at mindreårige som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid, og å bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår.

Lovens virkeområde[rediger | rediger kilde]

Loven gjelder for mindreårige. Dersom barnevernet eller klienten ønsker det kan tiltak som er satt i gang før fylte 18 år, videreføres til klienten fyller 23 år, såkalt ettervern.

Loven gjelder for alle personer som oppholder seg i Norge, også utenlandske statsborgere. Folkeretten setter imidlertid visse begrensninger for anvendelsen av loven – særlig når det gjelder tvangsinngrep overfor utenlandske borgere med kortvarig opphold i riket.

Ansvarsområder[rediger | rediger kilde]

Kommunene, fylkeskommunene og staten i fellesskap ansvarlige for at loven utøves.

Kommunens barneverntjeneste utfører det daglige arbeidet overfor barn og deres familier. Fylkeskommunens oppgaver er å bistå kommunene med plassering av barn utenfor hjemmet, mens statens oppgaver er å overse det hele, og å komme med lov og retningslinjer for arbeidet.

Praksis[rediger | rediger kilde]

Barnevernloven og dens praksis, bygger grovt sett på 3 hovedpillarer; det biologiske prinsipp, minste inngreps prinsipp, og hensynet til barnets beste. Barnevernloven avspeiler gjennom disse prinsipper og praksis den alminnelige rettsoppfatning for utøvelse av omsorg og inngripen i en omsorgssituasjon.

Se også[rediger | rediger kilde]

Barnevern

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]