Atanarik
| Atanarik | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Død | 25. jan. 381 Konstantinopel | ||
| Beskjeftigelse | Monark |
||
| Embete | |||
| Far | Aoric |
||
| Barn | Alarik I |
||
Atanarik (gotisk: Athanareiks, «årets konge», død 25. januar 381 i Konstantinopel) var hersker over flere vestgotiske stammer i minst to tiår i det 4. århundre og ubestridt vestgotisk konge i de siste årene før han døde.[1]
Eldste kilder[rediger | rediger kilde]
Kilder fra oldtiden: Første gang Atanarik omtales i skriftlige kilder gjelder året 369, da han deltok i kamp mot den østromerske keiseren Valens og til slutt fremforhandlet en gunstig fredsavtale for sitt folk. Hans vita er skrevet av Cassiodorus og senere av Jordanes. Han er også nevnt hos Ammianus Marcellinus.
Biografi[rediger | rediger kilde]
Atanarik skal av sin far ha blitt oppfostret til å hate romerne. På 300-tallet bodde visigoterne hovedsakelig i et område mellom flodene Dnjestr og Donau, og de kristnede goterne søkte under
I løpet av sitt styre ble vestgoterne delt på grunn av religiøse spørsmål. Mange av dem konverterte til ariansk kristendom i de tredje og fjerde århundrene, men Atanarik fortsatte å følge den gamle germanske hedenske religionen.
Wulfilas ledelse vern i det romerske Mesia. Som høvding kom Atanarik at i år 348 anstille forfølgelser av kristne. Etter å ha støttet usurpatoren Prokopios ble Atanarik tvunget til underkastelse i 369, og anstilte deretter nye forfølgelser av kristne.
Mellom 369 og 372 forfulgte han nådeløst de kristne i Dakia, et rike som lå omtrent der Romania befinner seg i dag.[2] Et av ofrene for denne forfølgelsen var en goter som het Sabas, og som led martyrdøden i 372. Den katolske kirken helgenkåret ham senere som St. Sava av Romania.[2]
Atanariks rival Fritigern, en annen vestgotisk krigsherre, var arianer, og Valens som selv var arianer stilte seg bak trosfellen Fritigern. Atanarik beseiret Fritigern i en borgerkrig tidlig på 370-tallet. Men senere ble Atanarik selv nedkjempet av de invaderende hunnerne. I 376 lot Valens tilhengerne til Fritigern krysse Donau og slå seg ned på romersk jord slik at de kunne unnslippe hunnerne, som nylig hadde erobret østgoterne og nå truet vestgoterne som levde i Dacia. Atanariks folk ble overlatt til sin skjebne, men mange av dem klarte å krysse elva på egen hånd.
Ett år etter Fritigerns store seier over romerne i slaget ved Adrianopel i 378, hadde han fått støtten fra de fleste vestgoterne som leder. Men han døde et år senere, og Atanarik ble konge over hele den vestgotiske nasjon. Da hunnerne beseiret ham, flyktet han til Karpatene. Deretter dro han til den nye romerske hovedstaden Konstantinopel, og ble den første utenlandske konge som besøkte Konstantinopel. Dette var like før han døde i 381.[3] Han fremforhandlet en fredsavtale med den nye keiseren Theodosius I som gjorde vestgoterne til foederati, offisielle allierte av Roma som fikk lov å slå seg ned på romersk jord som en stat innenfor staten.
Atanarik døde rundt fjorten dager etter at han ankom Konstantinopel[2], men avtalen han inngikk ble stående til Theodosius døde i 395.
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Jordanes: Gotesoga.
- Herwig Wolfram: The Goths
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Wolfram, Herwig (13. februar 1990). «The Era of Athanarik, 365-376/381». History of the Goths (engelsk). University of California Press. ISBN 978-0-520-06983-1.
- ^ a b c «Athanaric | Visigoth chieftain». Encyclopedia Britannica (engelsk). Besøkt 9. april 2021.
- ^ Stylegar, Frans-Arne (1997). «"GLORIA ROMANUM"». Gull, guder og guders utvalgte : gullbrakteatene i Vest-Agders folkevandringstid. Vest-Agder fylkeskommune, Avd. for næring, samferdsel og kultur. s. 5. ISBN 8291869049.
| Forgjenger: Fritigern |
Vestgoternes konge |
Etterfølger: - |