Antonino Arata

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Antonino Arata
Født28. okt. 1883Rediger på Wikidata
Piacenza
Død25. aug. 1948Rediger på Wikidata (64 år)
Grottaferrata
BeskjeftigelseKatolsk prest (1906–) Rediger på Wikidata
Embete
  • Katolsk erkebiskop (1935–)
  • titulær erkebiskop (1935–)
  • Apostolic Nuncio to Latvia (Latvia, 1935–1940)
  • apostolic nuncio to Estonia (Estland, 1935–1939) Rediger på Wikidata
NasjonalitetItalia (1946–1948)
Kongedømmet Italia (1883–1946)

Antonino Arata (født 28. oktober 1883 i Piacenza i Italia, død 25. august 1948 i Grottaferrata i Italia) var en prelat og katolsk titularbiskop som var tilknyttet det pavelige diplomati.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Prest[rediger | rediger kilde]

Arata ble etter sin prestevielse den 9. juni 1906 opptatt i Den hellige stols diplomatiske korps. Hans første postering som ferskt medlem av det diplomatiske korps var til nuntiaturet i Tsjekkoslovakia, nyopprettet ved opprettelsen av den nye statsdannelsen ved oppløsningen av Østerrike-Ungarn. Han ble førstesekretær våren 1921, var i Praha fra juni 1921 til mars 1927, som kritiske år med konflikter med det nye politiske etablissement.

Han var deretter postert i kortere tid til Østerrike, og deretter til Portugal og til Argentina.[1]

Litauen[rediger | rediger kilde]

Sommeren 1931 oppstod det en strid om kirkens innflytelse innen skolevesenet i Litauen. Da erklærte Litauens regjering Den hellige stols representant der, den apostoliake internuntius Riccardo Bartoloni som persona non grata. Ved utgangen året ble Arata sendt for å dempe konflikten, og klarte i 1932 å etablere et samarbeid med regjeringen[2]

Den 18. oktober 1933 ble han chargé d'affaires i det nye nuntiaturet i Estland, og han ledet nuntiaturet i noen måneder etter nuntien erkebiskop Antonino Zecchinis død i mars 1935.[1][3]

Erkebiskop, apostolisk nuntius[rediger | rediger kilde]

Den 11. juli 1935 utnevnte pave Pius XI ham til titularbiskop av Sardes. Dagen etter ble han utnevnt til apostolisk nuntius i Latvia og Estland. Han ble bispeviet den 21. desember 1935 av kardinalstatssekretær Eugenio Pacelli. Medkonsekrerende var erkebiskopene Francesco Borgongini Duca, nuntius til Italia, og Giuseppe Pizzardo, sekretær for Kongregasjonen for ekstraordinære kirkelige anliggender.

Etter at de baltiske statene ble annektert av Sovjetunionen måtte Arata den 13. august 1940 informere kardinalstatssekretær Luigi Maglione at de nye makthaverne hadde stengt nuntiaturene i Riga og Tallinn, og at han var blitt oppfordret til straks å forlate Latvia og Estland. Selv om Luigi Maglione oppfordret ham i sitt svarbrev om å forbli «så lenge som mulig», ble påtrykket fra myndighetene at han den 27. august 1940 vendte tilbake til Roma. Han gjorde dette med et estisk og et latvisk flagg i bagasjen, med det løfte at de skulle oppbevares i Vatikanstaten inntil de to stater igjen skulle få tilbake sin suverenitet.

Kuriebiskop[rediger | rediger kilde]

Erkebiskop Arata virket så i Roma i kongregasjonen for Østkirkene.

Den 28. april 1941 ble han også konsultor til Kongregasjonen for ekstraordinære kirkelige anliggender og medlem av Den pavelige kommisjon for Russland.[4] De 28. juni 1948 ble han medlem av kommusjonen som forberedet det neste hellige år.[5]

Den 27. september 1943 var det han som fikk beskjeden fra storrabbineren i Roma, Israel Zolli, var blitt utsatt for utpressing fra det tyske politiet i byen at han dagen etter hadde å overlevere 50 kg gull.[6] Muligens var mengden misforstått (skulle være 15 kg?). Uansett var pave Pius XII beredt til å hjelpe, skjønt etter kort tid kunne rabbi Zolli melde at man med bidrag fra katolske venner hadde klart å samle sammen nok gull, og dermed var ikke noen hjelp fra Vatikanet nødvendig.[7]

Pater Yves Congar, en viktig teolog den gang, har fortalt at biskop Arata i 1949 var støttende til hans teologiske verk om risten økumenikk; dette på en tid da det var få andre i vatikanske sirkler som var entusiastiske. Arata støttet strategien om å ta lokale initiativer; det var bedre enn å avvente initiativer fra Den hellige stol.[8]

Han døde den 25. august 1948 i Grottaferrata nær Roma.

Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Šmíd, Marek (2016). «The personage of Vatican dignitary, diplomat, and priest Antonino Arata before his arrival in the Baltics in the 1930s». Modern History. 24 (1): 159–73. 
  2. ^ Streikus, Arūnas (2012). «The History of Religion in Luthuania since the Nineteenth Century». Religious Diversity in Post-Soviet Society: Ethnographies of Catholic Hegemony and the New Pluralism in Lithuania. Ashgate Publishing. s. 43. Besøkt 7. mai 2020. 
  3. ^ Salo, Vello (2002). «The Catholic Church in Estonia, 1918-2001». The Catholic Historical Review. 88 (2): 281-92, esp. 286n14. JSTOR 25026147. 
  4. ^ Acta Apostolicae Sedis (PDF). XXXIII. 1941. s. 174. Besøkt 7. mai 2020. 
  5. ^ Acta Apostolicae Sedis (PDF). XL. 1948. s. 303. Besøkt 7. mai 2020. 
  6. ^ ADSS vol. 9 «La Saint Siège et les victimes de la guerre - Janvier-décembre 1944», Libreria Editrice Vaticana 1975, Dokument 349, s 491.
  7. ^ ADSS vol. 9 «La Saint Siège et les victimes de la guerre - Janvier-décembre 1944», Libreria Editrice Vaticana 1975, Dokument 353, s 494.
  8. ^ Wicks, Jared (2003). «Yves Congar's Doctrinal Service of the People of God». Gregorianum. 84 (3): 499-550, esp. 505, 505n14. JSTOR 23581023. 
  9. ^ arata, lest 28. oktober 2021
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Antonino_Arata&oldid=22257437»