Andrew Bonar Law

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Andrew Bonar Law
Andrew Bonar Law 02.jpg
Født 16. september 1858
New Brunswick
Død 30. oktober 1923
London
Gravlagt Westminster Abbey
Barn Richard Law, 1st Baron Coleraine
Utdannet ved University of Glasgow
Parti Det konservative parti
Nasjonalitet Storbritannia
Medlem av Storbritannias 27. parlament, Storbritannias 28. parlament, Storbritannias 29. parlament, Storbritannias 30. parlament, Storbritannias 31. parlament, Storbritannias 32. parlament

Bonar Law karikert av Spy for Vanity Fair, 1905

Andrew Bonar Law (født 16. september 1858 i Rexton, New Brunswick, død 30. oktober 1923 i London, England) var en konservativ britisk politiker og Storbritannias statsminister 192223. Han er den eneste britiske statsminister født utenfor Storbritannia.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Barndom og oppvekst[rediger | rediger kilde]

Skjønt han ble født i New Brunswick, som sønn av presbyteriansk prest, ble Bonar Law oppfostret av rike slektninger i Skottland. Han gjennomførte ikke noen universitetsstudier, men ble utdannet ved kostskolen Gilbertfield og Glasgow High School. i 1885 ble Law deleier av et jernsmieselskapet William Jacks&co i Glasgow. [1]

Parlamentsmedlem[rediger | rediger kilde]

Bonar Law ble innvalgt i underhuset som konservativ representant for valgkretsen Glasgow Central i 1900. Han sluttet seg til partiets proteksjonistiske fløy, som ble ledet av Joseph Chamberlain, og etter at Chamberlain i 1906 trakk seg tilbake fra politikken av helsegrunner ble Law leder for denne fløy sammen med Chamberlains sønn, Austen Chamberlain.[1]

I 1902 ble han understatssekretær i handelsdepartementet.

Konservativ partileder[rediger | rediger kilde]

I 1911 fratrådte Arthur Balfour som leder for Torypartiet og da det ble en fastlåst situasjon mellom Chamberlain og Walter Hume Long ble Law takket være sin formidlende holdning i november valgt til ledere som kompromisskandidat.[1]

I årene før første verdenskrigs utbrudd viet Law seg mest til tollspørsmålet og spørsmålet om Home Rule for Irland. Han hadde et tydelig standpunkt på at Home Rule forutsatte at Ulster ble utskilt fra det øvrige Irland. [1]

I januar 1913 erklærte han at ingen matvaretoller skulle innføres, med mindre velgerne uttalte seg for slike. Den 2. august 1914 lovet Law og Lord Lansdowne den sittende liberale regjeringen de konservatives støtte dersom Storbritannia skulle tre inn i krigen på Frankrikes og Russlands side.

Verdenskrigen[rediger | rediger kilde]

Han ble med i koalisjonsregjeringen under krigen som kolonialminister i juni 1915 og ble også medlem i regjeringens krigskomité. I desember 1916 ble han tilbudt statsministerposten, men avstod da til fordel for David Lloyd George[1] Han inngikk i Lloyd Georges regjering som finansminister og underhusleder, mens han beholdt sin plass i krigskomitéen.

Etter krigen, statsministertiden[rediger | rediger kilde]

Ved valget etter krigsslutt i 1918 vant de konservative stort og øket sin majoritet. Ved regjeringens nydannelse i januar 1919 skiftet Law fra finansministerposten for den mindre krevende posten som Lord Privy Seal, men forble underhusleder.

Av helsegrunner gikk han av i mars 1921 som toryleder og underhusleder til fordel for Austen Chamberlain, men han kom tilbake i oktober 1922 for å bli statsminister da et opprør blant konservative representanter anført av Stanley Baldwin tvang de konservative å forlate Lloyd Georges koalisjon på grunn av regjeringens linje i krisen i forholdet mellom Hellas og Tyrkia.[1]

Han fikk diagnosen strupekreft og trakk seg som statsminister 19. mai 1923. Han ble etterfulgt av Baldwin. Han døde av kreft senere samme år.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g Green, E.H.H (Januar 2011). «Law, Andrew Bonar (1858–1923), businessman and prime minister». Oxford Dictionary of National Biography. Oxford University Press. Besøkt 1. oktober 2016. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote Wikiquote: Andrew Bonar Law – sitater


Forgjenger:
 David Lloyd George 
Storbritannias statsminister
Etterfølger:
 Stanley Baldwin