Amming

Et barn som ammes, det vil si dier eller får pupp. Amming kan også kalles diegivning.

Å amme er å la avkommet drikke morsmelk fra brystene eller pattene. Å die er å suge morsmelk fra morens bryster eller et pattedyrs patter. Pattedyr ammer altså avkommet sitt, mens avkommet dier mora.

Mennesker[rediger | rediger kilde]

I Norge er det anbefalt at spedbarn fullammes dvs. at de ikke får annen næring enn morsmelk det første halve leveåret. Amming anbefales deretter videre til barnet er ett år. Verdens helseorganisasjon (WHO) anbefaler amming til barn er to år, og lenger hvis mor og barn ønsker det. Det fins ingen øvre grense for hvor lenge barn kan ammes som supplement til annen næring. I noen kulturer har det vært eller er det vanlig å amme barn til fem-–seksårsalderen.

Mengden melk som produseres er individuelt veldig forskjellig, og har ingen sammenheng med brystets størrelse. Vanligvis vil melkeproduksjonen etter hvert automatisk tilpasses til barnets behov: Jo mer barnet drikker (eller jo mer man pumper), desto mer melk produserer brystene. Når man slutter å amme barnet, vil også melkeproduksjonen opphøre etter en stund og vanligvis ikke begynne før slutten av neste graviditet. Det går an å stimulere til melkeproduksjon utenom svangerskap, for eksempel ved adopsjon.

Amming er viktig for barnet ikke bare på grunn av næringen i melken, men også fordi melken inneholder mange antistoffer og vitaminer, som ikke finnes i melkeerstatning. Det er derfor anbefalt å amme barnet så sant (og så lenge) det lar seg gjøre. Også kroppskontakten og nærheten er emosjonelt viktig for både barn og mor. Amming vil også føre til utskilling av oksytocin som gjør så livmoren trekker seg sammen etter fødselen og går tilbake til vanlig størrelse. Ved komplikasjoner kan melken også pumpes ut og gis på flaske. Selv når melken ikke kan pumpes ut og barnet får morsmelkeerstatning, kan barnet ligge inntil naken kroppshud for å få den samme kroppskontakten mens det drikker.

Miljøgifter som er lagret i kroppen, oppnår høyere konsentrasjoner i morsmelk. Det har derfor vært omdiskutert om amming er det sunneste alternativet. Den rådende oppfatningen i dag er at fordelene ved amming veier mye tyngre enn eventuelle ulemper. I områder med dårlig vannkvalitet er det et ytterlige tungtveiende argument at morsmelk alltid er ren, mens morsmelkeerstatning må tilberedes på kokt vann. Det er også omdiskutert om amming kan overføre hiv-smitte til barn, fordi fullamming beskytter mot smitten, mens delamming vil overføre smitten. Og ulemper med morsmelkerstatning vil i enkelte områder være høyere enn faren som smitte fra mor til barn.

En vanlig komplikasjon ved amming er brystbetennelse. Det kan også ta litt tid før barnet lærer hvordan det skal suge effektivt ved brystet. Av og til kommer ikke melkeproduksjonen i gang eller strekker ikke til. Det fins en frivillig organisasjon, Ammehjelpen, som kan gi råd eller hjelpe til ved komplikasjoner.

Mens barnet fullammes, får moren vanligvis ingen eggløsning. Fullamming etter visse kriterier regnes som prevensjonsmetode, men det er uenighet mellom fagfolk i Norge hvorvidt det er en sikker metode. På verdensbabsis er fullamming regnet som en vesentlig prevensjonsmetode fordi det er lett tilgjengelig.

I Norge regnes amming som et gode, og det er tilrettelagt for amming på flere måter, blant annet gjennom rett til å få fri fra arbeid for å amme barnet sitt.

Amming i offentlighet blir også stort sett regnet som sosialt akseptabelt. Noen steder er det egne ammerom, eller områder hvor det er skjermet slik at det er lettere å amme. Offentlig amming er i mange land ikke tillatt, det gjelder også noen vestlige land. I land slik som England og Tyskland er det lov, men sosialt omdiskutert, å amme i offentlighet.