Alfred Janson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Alfred Janson
Født10. mars 1937[1][2]Rediger på Wikidata
Oslo
Død19. mai 2019[3][1]Rediger på Wikidata (82 år)
BeskjeftigelseKomponist, pianist, jazzmusiker Rediger på Wikidata
EktefelleGrynet Molvig (1965–ukjent)[4]
FarGunnar Janson
SøskenMette Janson
NasjonalitetNorge
UtmerkelserLindemanprisen (1988)[3]
Gammleng-prisen (2010)[3]
Edvard-prisen (2008)[3]
Arne Nordheims komponistpris (2016)[3]

Alfred Janson (født 10. mars 1937 i Oslo) er en norsk komponist og musiker. Foreldrene hans var billedhuggeren Gunnar Janson (1901–83) og pianisten Margrethe Gleditsch (1901–81).

Janson debuterte som trekkspillvirtuos i Oslos restaurantmiljø i tolvårs alderen. Hans mor spilte en spesielt viktig rolle i hans musikalske utvikling, blant annet gjennom klaverundervisning. Hans klaverdebut som fant sted i Oslo i 1962 høstet flere lovord fra norske musikk-kritikere.[5] Han hadde også tidlig oppdrag i NRK og fikk tilbud om Europa-turné, men dette fikk hans mor satt en stopper for. Komposisjonsundervisning fikk Janson av Finn Mortensen og Bjørn Fongaard. Han hospiterte også på Musikhøgskolan i Stockholm, og deltok på et feriekurs i Darmstadt. [6]

Som utøvende musiker har han gjort seg spesielt bemerket innen jazz, og han samarbeidet på 1950-tallet blant annet nært med sangeren Nora Brockstedt. Mangesindighet er imidlertid hans kjennetegn.

Mange av Jansons verker bærer bud om hans bakgrunn i jazz, og blant de tidligste komposisjoner finnes det flere for jazzbesetning, som Patrice Lumumba (1961) for piano, bass og trommer. Fra 1962 av begynte han å komponere mer notebunden musikk. Han gjorde seg raskt bemerket med verker som November 1962 for piano og Vuggesang for 48 strykere og sopran (1963). I 1966 vant hans orkesterverk Konstruksjon og hymne pris som beste ikke-hollandske verk i komposisjonskonkurransen ved Bilthoven-festivalen. Samme år fikk han sitt internasjonale gjennombrudd på ISCM (International Society for Contemporary Music) Verdensmusikkdager med Kanon for kammerorkester og lydbånd. Av andre større verk kan nevnes balletten Mot Solen (1969), operaen Et fjelleventyr (1972), Forspill for fiolin og orkester (1975), Mellomspill for orkester (1985), Nasjonalsang (1988), Livsfrise for cello, kor og orkester (1999) og En Bibelhistorie for en skuespiller og 15 musikere (2007). For sistnevnte mottok han Edvardprisen i 2008. [7]

Det er vanskelig å plassere Alfred Janson i noen stilmessig bås. Hans tidlige verker var i et modernistisk tonespråk, men han søkte seg etterhvert over i mer tonale baner. Han er selv stolt av at Nocturne (1967) for blandet kor, celli, slagverk og harpe, et verk som regnes som et av hovedverkene innen norsk såkalt nyvennlighet. Han blir gjerne omtalt som en moderne romantiker, som har latt seg inspirere av både jazz og elektronikk. Hans verker avspeiler kreativ kraft, originalitet og viljestyrke, samtidig som de har en lys lyrisk undertone. Han har ofte latt seg inspirere av politiske temaer, og er kanskje den eneste norske komponist som har oppnådd en demonstrasjon mot en fremførelse i Oslo Konserthus, fordi det aktuelle verk var en hilsen til spiondømte Arne Treholt.[8] Et nyere verk med klart politisk tilsnitt er A Bagdad Blues (not for Blair, not for Bush) fra 2003, som Janson skrev etter den amerkikansk/britiske invasjonen av Irak. I den mer humoristisk-politisk genre står Valse Triste som en milepæl - en ikke helt snill collage over norsk kulturdebatt anno 1970. I sistnevnte genre bør også nevnes korsuiten Errotikk og Pollitikk til tekst av Arild Nyquist, hvor komponisten, antakelig som den eneste i verden, benytter tempoangivelsen "Hambo Lento". [9]

Et av Jansons verker som er hyppig fremført, er Sonnet No 76 for kor og solostemme (baryton eller syngende skuespiller) (2000). Verket er innspilt flere ganger blant annet av Det norske solistkor (2006), som også bestilte verket, og Kammerkoret NOVA (2008). I 2014 urframførte trompetisten Tine Thing Helseth Jansons trompetkonsert Variasjoner over variasjoner over en norsk folketone, et verk som tar utgangspunkt i Edvard Griegs opus 24, Ballade i g-moll.

Alfred Janson har mottatt flere priser og utmerkelser for sitt virke som komponist og utøver. Han mottok Lindemanprisen i 1988 og Gammleng-prisen 2010 i åpen klasse, i tillegg til den tidligere nevnte Edvard-prisen i 2008. I 1991 var han festspillkomponist under Festspillene i Bergen og festivalkomponist ved Oslo kammermusikkfestival. [10]

Janson er far til skuespiller Teodor Janson som han fikk sammen med skuespillerinnen Ann Kristin "Grynet" Molvig. Teodor Janson var med på urframførelsen av ovennevnte "En Bibelhistorie" som forteller.

Høsten 2016 ble Alfred Janson tildelt Arne Nordheims komponistpris. [11]

Produksjon

Diskografi

Singler


Andre deltagelser

Verkliste (utvalg)

  • November for piano (1962)
  • Konstruksjon og hymne for orkester (1963)
  • Vuggesang for 48 strykere og sopran (1963)
  • Canon for kammerorkester og 2 lydbånd (1965)
  • Tema for kor, orgel, slagverk og klaver (1966)
  • Nocturne for kor, 2 celli, 2 slagverkere og harpe (tekst: F. Nietzsche) (1967)
  • Mot solen, ballett (1969)
  • Valse triste for jazzkvartett og tape (1970)
  • Et fjelleventyr, opera i 2 akter (tekst: A. Bye og komponisten) (1972)
  • Forspill, konsert for fiolin og orkester (1975)
  • Tre dikt av Ebba Lindqvist for blandet kor (1975–80)
  • Strykekvartett (1976–78)
  • Hymne til Josef for sang og klaver (tekst: I. Hagerup) (1977)
  • Vinger for blandet kor og jazzensemble (1983)
  • Mellomspill for orkester (1985)
  • Nasjonalsang for trompet, trombone, orkester og tape (1988)
  • Tarantella for fløyte, melodica, altsaksofon, slagverk, fiolin, cello (1989–90)
  • Diafoni for 4 korpsgrupper, 4 slagverkere, signalkorps og lydbånd (sm.m. K. Kolberg og R. Wallin) (1990)
  • Sarabande for dobbeltkor, 2 horn, 2 slagverksgrupper, 2 fioliner, 2 celli og orgel (tekst: E. Dickinson) (1995)
  • Norsk dans – “Med takk til Rikard Nordraak” for kornett og strykere (1996)
  • Livsfrise for cello, blandet kor og orkester (Fragment for cello og orkester er inkludert) (1999)
  • Norsk dans rundt gullkalven for trompet, tuba, trommer og trekkspill (2000)
  • Passacaglia vendetta for stort jazzband, strykere, solotrompet og akkordeon (2000)
  • Sonnet no. 76 for kor og baritone solo (eller syngende skuespiller) (tekst: W. Shakespeare), (2000)
  • Spill for fiolin, accordeon og orkester (2001)
  • En bibelhistorie (2006)
  • Rosa : A sort of klezmer music (2007)
  • 9 skisser fra ingenmannsland (2010)
  • Blåsekvintett (2015)

Referanser

  1. ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 15019771p[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6dz0dqk, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d e www.nrk.no, besøkt 19. mai 2019[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no, besøkt 19. mai 2019[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Erling Westher (1962). Alfred Jansons debut, Arbeiderbladet 03. juli
  6. ^ http://www.mic.no/nmi.nsf/micdoc/art2002040913023616299382
  7. ^ http://www.komponist.no/person/alfred-janson/
  8. ^ Rygnestad, Arild (1986): "Blåste Treholt-musikk en lang marsj", Aftenposten 15. november
  9. ^ https://nbl.snl.no/Alfred_Janson
  10. ^ https://snl.no/Alfred_Janson
  11. ^ https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/alfred-janson-tildelt-arne-nordheims-komponistpris-for-2016/id2510907/

Eksterne lenker

Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Alfred_Janson&oldid=16765993»