Cesare Beccaria

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Cesare Beccaria
Cesare Beccaria.jpg
Født15. mars 1738
Milano
Død20. november 1794 (56 år)
Milano
Gravlagt Mojazza gravlund
Ektefelle Teresa di Blasco
Barn Giulia Beccaria
Utdannet ved Universitetet i Pavia
Beskjeftigelse Filosof, jurist, samfunnsøkonom, kriminolog
Medlem av Accademia dei Pugni (17611766)
Utmerkelser Rue Beccaria

Cesare Beccaria (født 15. mars 1738 i Milano, død 28. november 1794 samme sted) var en italiensk jurist, kriminolog, filosof og politiker mest kjent for sitt verk Om forbrytelse og straff (originaltittel: Dei Delitti e delle Pene) i 1764. Boken ble oversatt til en rekke andre europeiske språk i tiårene etter utgivelsen.[1] I boka brukte han samfunnskontrakten som grunnlag for strafferetten, og argumenterte med dette for at det kun var mulig for den lovgivende makt å gi nødvendige straffer.[1] Beccaria tok derfor til orde for en streng, bokstavelig lovtolkningslære og avskaffelse av tortur og dødsstraff.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn, utdannelse[rediger | rediger kilde]

Beccaria ble født i Milano og utdannet på Jesuitterordenens skole i Parma. I begynnelsen viste han store ferdigheter innen matematikk, men etter å ha studert Montesquieu vendte han sin interesse mot økonomi.[trenger referanse] Hans første utgivelse, i 1762, var en avhandling om det rotet i pengevesenet som fantes i det milanesiske hertugdømme sammen med et forslag til en løsning. På dette tidspunkt grunnla Beccaria, sammen med brødrene Alessandro og Pietro Verri, foruten en del andre unge menn fra Milanos adel, et litterært selskap som ble kalt L'Accademia dei pugni (Neve-akademiet), et ironisk navn som gjorde narr av de etter deres mening markspiste akademier som florerte i Italia.[trenger referanse]

Utgivelser[rediger | rediger kilde]

Om forbrytelse og straff[rediger | rediger kilde]

Verri-brødrene og Beccaria grunnla en viktig kulturreformistisk bevegelse som var sentrert om deres tidsskrift Il Caffè, som begynte å komme ut sommeren 1764 og omkring to år fremover, og var inspirert av Joseph Addison og Richard Steeles litterære magasin The Spectator og lignende blader.[trenger referanse] Il Caffè representerte en helt ny kulturell bevegelse i Nord-Italia.[trenger referanse] Med deres opplysningstidsretorikk og deres balansegang mellom emner av sosialpolitisk og litterær karakter formådde de å vekke de utdannede klassers interesse i Italia og introduserte samtidens nye tanker slik de ble formulert av filosofer som Voltaire og Denis Diderot.[trenger referanse]

Tittelbladet på den originale italienske utgave av Dei delitti e delle pene.

I 1764 utga Beccaria en kort, men vidt berømmet avhandling Dei delitti e delle pene (Om forbrytelse og straff), som markerte den milanesiske opplysningstids høydepunkt.[trenger referanse] I denne avhandling fremkom Beccaria med noen av tidens første filosofiske argumenter mot anvendelsen av dødsstraff. Hans avhandling var også det første verk om pønologien,[trenger referanse] og talte for en reform av strafferettsvesenet.

Boken er mindre teoretisk enn Hugo Grotius, Samuel von Pufendorf og andre lignende tenkeres verker og er like så meget et kampskrift som et teoretisk vitenskapelig verk.[trenger referanse] I skriftet viser Beccaria de tanker som fantes i Il Caffè-gruppen, som prøvde å skape reformer igjennom filosofisk diskurs.[trenger referanse] Bokens alvorlige emne blir fremstilt med en klar og livlig stil som er basert i forfatterens dype humanisme og vissheten om det presserende behov for å sette en stopper for et urettferdig system.[trenger referanse] Beccaria argumenterte også imot bruken av tortur idet han mente at det var grusomt og unødvendig å anvende det overfor andre mennesker.

Boken utkom i seks opplag før 18 måneder var omme. Den ble oversatt til fransk av André Morellet i 1766 og utgitt med en anonym kommentar av Voltaire. Det kom en engelsk utgave i 1767, og den ble også oversatt til en mengde andre språk.

Boken ble lest i Nord-Amerika av blant andre John Adams og Thomas Jefferson.[trenger referanse]

Beccarias verk fikk stor innflytelse på straffesystemene i hele Europa. I mange land ble bruken av dødsstraff redusert og tortur under forhør forbudt. Dette skjedde også i Danmark-Norge.[2]

Politikk og senere liv[rediger | rediger kilde]

Beccarias prinsipper var basert på fornuften, oppfattelsen av staten som en form for kontrakt som er inngått av dens borgere, og først og fremst, utilitarismens prinsipp, den største lykke for det størst mulige antall.[trenger referanse] Beccaria hadde utviklet dette prinsipp i samarbeid med Pietro Verri, og hadde stor innflytelse på Jeremy Benthams arbeide med å utforme prinsippet til en selvstendig filosofisk retning.[trenger referanse]

Foruten å fordømme dødsstraffen (av to grunner: den første at staten ikke har rett til at ta en borgers liv, den andre at dødsstraffen ikke er en konstruktiv eller anvendelig form for straff), utviklet Beccaria i sin avhandling en mengde innovative og høyst innflytelsesrike prinsipper: straff skulle ha en preventiv virkning og ikke være en funksjon av hevn; rettshandlinger skulle være offentlige; og endelig, hvis en straff skulle være effektiv skulle den falle kort tid etter forbrytelsen.[trenger referanse]

Sammen med Verri-brødrene reiste Beccaria til Paris, hvor han ble varmt mottatt av franske opplysningsfilosofer.[trenger referanse]

I november 1768 ble Beccaria utnevnt til professor i jus og økonomi på Palatineruniversitetet i Milano, en stilling som var opprettet spesielt for ham.[trenger referanse] Hans forelesninger om statsøkonomi var basert på en streng utilitarisme, og var som sådan i overensstemmelse med den engelske økonomiske skole.[trenger referanse] Forelesningene ble senere posthumt utgitt. Beccaria formådde aldri å utgi en ny klassiker på høyde med Dei Delitti e Delle Pene, han forsøkte flere ganger med skriftlige arbeider, men ut over et lite verk om litterær stil, rakk han aldri å ferddigstille dem.[trenger referanse]

I 1771, ble Beccaria medlem av Milanos høyeste økonomiske råd; og i 1791 ble han utnevnt til det utvalg som skulle reformere lovsamlingen. Han klarte her å gjøre en verdifull innsats.[trenger referanse] Han døde i Milano.

Hans datter Giulia var mor til Alessandro Manzoni, en berømt italiensk romanforfatter og dikter som blant annet skrev I Promessi Sposi, en av de første italienske historiske romaner og Il 5 Maggio, et dikt om Napoleons død.

Verk[rediger | rediger kilde]

  • Cesare Beccaria (Sven Helles, overs.), Om forbrydelse og straf, Museum Tusculanum, 1998. Indeholder også Voltaires kommentarer over boken. ISBN 87-7289-456-3

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Peter Scharff Smith: Moralske hospitaler – det moderne fængselsvæsens gennembrud 1770-1870, Forum, 2003. ISBN 87-553-4918-8.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Dag Michalsen (2011). Rett. En internasjonal historie. Oslo: Pax forlag. s. 280-281. ISBN 978-82-530-3453-9. 
  2. ^ Norgeshistorie.no, Hilde Sandvik: «Fra pisk til grunnlov». Hentet 15. des. 2016.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource Wikikilden: Cesare Beccaria – originaltekst