Cesare Beccaria

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Cesare Beccaria
Cesare Beccaria 1738-1794.jpg
Født 15. mars 1738
Milano, Hertugdømmet Milano, Habsburgmonarkiet
Død 28. november 1794 (56)
Milano, Hertugdømmet Milano, Habsburgmonarkiet
Begravet Mojazza gravlund
Ektefelle Teresa di Blasco
Barn Giulia
Yrke Filosof, politiker, jurist og kriminolog
Nasjonalitet Italia
Medlem av Q3603993

Cesare Beccaria (født 15. mars 1738 i Milano, død 28. november 1794 samme sted) var en italiensk jurist, kriminolog, filosof og politiker mest kjent for sitt verk Om forbrytelse og straff (originaltittel Dei Delitti e delle Pene) i 1764. Boken ble oversatt til en rekke andre europeiske språk i tiårene etter sin utgivelse.[1] I boka brukte han samfunnskontrakten som grunnlag for strafferetten, og argumenterte med dette at det kun var mulig for lovgivende makt å gi nødvendige straffer.[1] Beccaria tok derfor til orde for en streng bokstavelig lovtolkningslære og avskaffelse av tortur og dødsstraff.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn, utdannelse[rediger | rediger kilde]

Beccaria ble født i Milano og urdannet på Jesuitterordenens skole i Parma. I begynnelsen utviste han en stor ferdighed innen matematikkken, men etter å ha studert Montesquieu vendte han sin interesse mot økonomien. Hans første utgivelse, i 1762, var en avhandling om det rot i pengevesenet som fantes i det milanesiske hertugdømme sammen med et forslag til en løsning. På dette tidspunkt grunnlae Beccaria, sammen med brødrene Alessandro og Pietro Verri, foruten en del andre unge mend fra Milanos adel, et litterært selskap som ble kalt L'Accademia dei pugni (Neve-akademiet), et ironisk navn som gjorde narr av de etter deres mening markspiste akademier som florerte i Italia.

Utgivelser[rediger | rediger kilde]

Om forbrytelse og straff[rediger | rediger kilde]

Verri-brødrene og Beccaria grunnlag en viktig kulturreformistisk bevegelse som var sentrert om deres tidsskrift Il Caffè, som begynte å uykomme i sommeren 1764 og omkring to år frem, og var inspirert af Joseph Addison og Richard Steeles litterære magasin The Spectator og lignende blader. Il Caffè representerte en helt ny kulturell bevegelse in Norditalia. Med deres opplysningstidsretorikk og deres balansegang mellom emner av sosialpolitisk og litterær karakter formådde de å vekke de utdannede klassers interesse i Italia og introduserte samtidens nye tanker som de ble formulert av filosoffer som Voltaire og Denis Diderot.

Tittelbladet på den originale italienske utgave av Dei delitti e delle pene.

I 1764 utgav Beccaria en kort men vidt berømmet avhandling Dei delitti e delle pene (Om forbrytelse og staff), som markerede den milanesiske opplysningstids høydepunkt. I denne avhandling fremkom Beccaria med noen av tidens første filosofiske argumenter mot anvendelsen av dødsstraff. Hans avhandling var også det første verk om pønologien, og talte for en reform av strafferettsvesenet.

Boken er mindre teoretisk end Hugo Grotius, Samuel von Pufendorf og andre lignende tenkeres verker og er like så meget et kampskrift som et teoretisk vitenskapelig verk. I skriftet viser Beccaria de tanker som fantes i Il Caffè-gruppen, som prøvde å skape reformer igjennom filosofisk diskurs. Bokens alvorlige emne blir frembrakt med en klar og livlig stil som er basert i forfatterens dype humanisme og vissheten om det presserende behov for å sette en stopper for et urettferdig system. Beccaria argumenterte også imot bruken av tortur idet han mente at det var grusomt og unødvendig å anvende det overfor andre mennesker.

Boken utkom i seks opplag før 18 måneder var omme. Den ble oversats til fransk av André Morellet i 1766 og udgitt med en anonym kommentar av Voltaire. Det kom en engelsk utgave i 1767, og den ble også oversatt til en mengde andre språk.

Boken ble lest så langt vekk som i Nordamerika av blant andre John Adams og Thomas Jefferson.

Politikk og senere liv[rediger | rediger kilde]

Beccarias prinsipper var basert på fornuften, oppfattelsen av staten som en form for kontrakt som er inngått av dens borgere, og først og fremst, utilitarismens prinsipp, den største lykke for det størst mulige antall. Beccaria hadde utviklet dette prinsipp i samarbeid med Pietro Verri, og hadde stor innflytelse på Jeremy Benthams arbeide med å utforme prinsippet til en selvstendig filosofisk retning.

Foruten å fordømme dødsstraffen (af to grunner: den første at staten ikke har retten til at ta en borgers liv, den annen at dødsstraffen ikke er en konstruktiv eller anvendelig form for straff), utviklet Beccaria i sin avhandling en mengde innovative og høyst innflytelsesrike prinsipper: stragf skulle ha en preventiv virkning og ikke være en funksjon av hevn; rettshandlinger skulle være offentlige; og endelig, hvis en straff skulle være effektiv skulle den falle kort tid etter forbrytelsen.

Sammen med Verri-brødrene reiste Beccaria til Paris, hvor han ble varmt mottatt av franske opplysningsfilosofer.

I november 1768 ble Beccaria utnevnt til professor i jura og økonomi på Palatineruniversitetet i Milano, en stilling som var opprettet spesifikt med ham for øye. Hans forelesninger om statsøkonomi var basert på en streng utilitarisme, og var som sådan i overenstemmelse med den engelske økomiske skole. Forelesningene ble senere posthumt utgitt. Beccaria formådde aldri å utgi en ny klassiker på høyde med Dei Delitti e Delle Pene, han forsøkte flere ganger med skriftlige arbeider, men ut over et lite verk om litterær stil, rakk han aldri å ferddiggøre dem.

I 1771, ble Beccaria medlem av Milanos høyeste økonomiske råd; og i 1791 ble han utnevnt til det utvalg som skulle reformere lovsamlingen. Han formådde her å yye en vrrdifull innsats. Han døde i Milano.

Hans datter Giulia var mor til Alessandro Manzoni, en berømt italiensk romanforfatter og dikter som blant annet skrev I Promessi Sposi, en av de første italienske historiske romaner og Il 5 Maggio, et dikt om Napoleons død.

Verk[rediger | rediger kilde]

  • Cesare Beccaria (Sven Helles, overs.), Om forbrydelse og straf, Museum Tusculanum, 1998. Indeholder også Voltaires kommentarer over bogen. ISBN 87-7289-456-3

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Peter Scharff Smith: Moralske hospitaler – det moderne fængselsvæsens gennembrud 1770-1870, Forum, 2003. ISBN 87-553-4918-8.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Dag Michalsen (2011). Rett. En internasjonal historie. Oslo: Pax forlag. s. 280-281. ISBN 978-82-530-3453-9. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource Wikikilden: Cesare Beccaria – originaltekst