Aleksej Navalnyj

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Aleksej Navalnyj
Алексей Навальный
Født4. juni 1976[1][2][3]Rediger på Wikidata
Butyn (Moskva oblast, Russland)[4][3]
Død16. feb. 2024[5][6][7][8]Rediger på Wikidata (47 år)
Straffekoloni nr. 3, Jamalo-Nenetsk (Jamalo-Nenetsk)[8]
BeskjeftigelsePolitiker, jurist, aktivist Rediger på Wikidata
Embete
  • Leder av Russlands fremtid (2013–2018)
  • Leder av Russlands fremtid (2019–2021) Rediger på Wikidata
Utdannet vedDen russiske regjerings finansuniversitet (1999–2001) (studieretning: finans)[9]
Yale University (–2010)[10]
Russlands folkevennskapsuniversitet (–1998) (studieretning: juss)[11]
Yale World Fellows
EktefelleJulija Navalnaja (2000–2024)[12]
FarAnatoly Navalny[13]
MorLyudmila Navalnaya[13]
SøskenOleg Navalny[14][15]
BarnDania Navalnaja
Zakhar Navalnyj
PartiJabloko (2000–2007)[16]
Fremskrittspartiet (2013–2018)[16]
Russlands fremtid (2018–2024)[17]
NasjonalitetSovjetunionen (1976–1991)
Russland (1991–2024) (avslutningsårsak: personens død)[5]
GravlagtBorisovskoye Cemetery (2024)[18][19][20]
Medlem avKoordinasjonsrådet for den russiske opposisjon (2012–2024)
Yale World Fellows
Utmerkelser
16 oppføringer
Årets navn (2009)[21]
FP Top 100 Global Thinkers (2011)[22]
Prize of the Platform of European Memory and Conscience (2015)[23]
Time 100 (2017)[24]
Gold Play Button (2018)[25]
Courage Award (2021)[26]
Premija Borisa Nemtsova (2021)[27]
Knight of Freedom Award (2021)
Sakharovprisen (2021)[28][29]
M100 Media Award (2021)[30]
The BOBs[31][32]
Silver Play Button (2016)
Civil Courage Prize (2022)[33]
Günter-Wallraff-Preis für Journalismuskritik (2023)
Bambi-prisen (2023)[34]
Dresdenprisen (2024)
Nettstednavalny.com Rediger på Wikidata
Signatur
Aleksej Navalnyjs signatur
Aleksej Navalnyj på Commons

Aleksej Anatoljevitsj Navalnyj (1976–2024) var en russisk advokat og opposisjonspolitiker. Han ble regnet som en av de viktigste lederne for den ikke-systemiske opposisjonen i Russland,[35][36] og gikk ofte ut med direkte kritikk mot president Vladimir Putins regime. Han gjorde seg bemerket som samlingsfigur for motstanden mot korrupsjon og maktmisbruk i landet, og var en av lederne for protestbevegelsen som anklaget de russiske myndighetene for valgfusk etter valget til Statsdumaen i 2011. Navalnyj var en tydelig kritiker av den russiske invasjonen av Ukraina i 2022.

I 2020 ble han sendt til Charité-sykehuset i Berlin for behandling etter symptomer på forgiftning. Tyske, franske og svenske eksperter bekreftet at Navalnyj var angrepet med den militære nervegiften Novitsjok.

Navalnyj ble arrestert 17. januar 2021, samme dag som han vendte tilbake til Russland. Den europeiske menneskerettsdomstolen avsa 17. februar 2021 kjennelse for at han skulle løslates av helbredshensyn. Ifølge domstolen sto hans liv i fare. Han ble 22. mars 2022 dømt til ni års fengsel for økonomiske misligheter, og for å ha fornærmet en dommer. I august 2023 ble han meddelt en dom på 19 års fengsel for ekstremistiske handlinger. Den samlede fengselsstraffen var dermed satt til 28 år.

I 2021 fikk han Europaparlamentets Sakharovpris for sitt arbeid for demokrati og menneskerettigheter. Putin har selv aldri omtalt Navalnyj ved navn og bare omtalt ham blant annet som «bloggeren».[37]

Den 16. februar 2024 rapporterte det russiske fengselsvesenet at Navalnyj var død, angivelig etter å ha mistet bevisstheten etter en spasertur.[38] Antony Blinken, USAs utenriksminister, kritiserte straks den russiske regjeringen for å forårsaket dødsfallet.[39]

Bakgrunn og familie[rediger | rediger kilde]

Aleksej Navalny ble født 4. juni 1976 i Butyn (en landsby vest for Moskva) og vokste opp i Obninsk. Han var sønn av en ukrainsk offiser og moren Ljudmila var laboratoriearbeider. Han lærte det ukrainske språket på ferie hos bestemoren utenfor Kyiv. Han var utdannet jurist fra Moskva i 1998.[40][36]

Virke[rediger | rediger kilde]

I 2000 engasjerte han seg i partiet Jabloko som hovedsakelig sto for liberal og sosialdemokratisk politikk.[36]

2013: Borgermestervalg i Moskva[rediger | rediger kilde]

Navalnyj møte på London School of Economics, 2011.

Han fikk i 2013 den nest største oppslutningen ved valget til borgermester i Moskva.[41]

2014: Betinget dom for hvitvasking og svindel[rediger | rediger kilde]

I 2014 fikk Navalnyj en betinget dom (russisk: Условное осуждение) med meldeplikt i en sak hvor det franske parfymekonsernet Yves Rocher anklaget ham for hvitvasking og svindel, noe som Navalnyj mente var politisk motivert. I 2017 bestemte Den europeiske menneskerettsdomstol at dommen var urettferdig.[42][43] Amnesty International erklærte derfor Navanlyj som samvittighetsfange og anmodet russiske myndigheter å frigi ham.[44] Likevel, den 24. februar 2021 sendte Amnesty International ut en pressemelding hvor de erklærte at Navalnyj ikke lenger var samvittighetsfange.[45][46]

2017–2018: Antikorrupsjonsrapport, presidentvalg[rediger | rediger kilde]

I 2017 offentliggjorde han en rapport der han angrep politisk korrupsjon og kritiserte Vladimir Putin og hans politiske allierte. Dette medførte antikorrupsjonsdemonstrasjoner i flere russiske byer og mer enn 1 000 arrestasjoner, blant annet av Navalnyj. Myndighetene hindret ham i å delta i presidentvalget i 2018.[47]

Han ble kjent gjennom den russiske bloggosfæren og særlig for sine forsøk på å bekjempe korrupsjon.[48] Navalnyj var nominert til Sakharovprisen i 2019.[49]

Navalnyj ble arrestert av russiske myndigheter flere ganger, noe han hevdet var politisk motivert.[50][51] Han ble arrestert tre ganger i 2018 og 2019 for brudd på Russlands lover for offentlige demonstrasjoner.[49]

2019–2020: Forgiftning[rediger | rediger kilde]

Navalnyj hevdet i 2019 at han ble forgiftet da han var fengslet for å ha oppfordret folk til å delta i opposisjonens protester i Moskva.[52]

Den 20. august 2020 ble Navalnyj innlagt på sykehus i Omsk i Sibir etter å ha blitt akutt syk med voldsomme smerter under en flytur fra Tomsk i Sibir til Moskva.[53] Flyet landet derfor i Omsk. Der ble han lagt i kunstig koma. Navalnyjs pressesekretær hevder han ble forgiftet på flyplassen i Tomsk før avgang.[54] Sjefslegen som behandlet Navalnyj, hevdet de ikke fant spor av gift i kroppen hans, men politiet skal ifølge russiske helsemyndigheter ha funnet et kjemisk stoff av «industriell karakter» på hendene og håret hans.[55][56] 22. august ble han ble han fraktet med ambulansefly til Charité-sykehuset i Berlin for videre behandling.[57]

I forbindelse med behandlingen i Berlin ble prøver sendt til spesiallaboratorier i Frankrike og Sverige for analyse. Disse bekreftet det tyske leger hadde konstatert, nemlig at Navalnyj var forgiftet av en nervegift i novitsjok-gruppen.[58] Navalnyj vendte tilbake fra Tyskland til Russland 17. januar 2021. Han ble da straks arrestert på nytt, og ingen så noe til ham før dagen etter. Den 18. januar 2021 ble han fremstilt for en domstol på en politistasjon. Domstolen varetektsfengslet ham i 30 dager. Kjennelsen ble blant annet begrunnet med at han hadde forbrutt seg mot meldeplikt i en tidligere avsagt dom.[59] Bruddet på meldeplikten skyldtes at han lå i koma sommeren og høsten 2020.[60]

Navalnyj ble nominert til Nobels fredspris i 2021 av Venstres Ola Elvestuen og Høyre-representantene Mathilde Tybring-Gjedde og Peter Christian Frølich.[61][62]

2021: Betinget dom omgjort til ubetinget[rediger | rediger kilde]

Navalnyj i retten i 2021

Da Navalnyj den 17. januar 2021 vendte tilbake til Russland, ble han umiddelbart varetektsfengslet i 30 dager for brudd på meldeplikten. I en dom avsagt 2. februar 2021 ble en betinget dom fra 2014 omgjort til ubetinget fengsel i tre og et halvt år. Det ble gjort fradrag for 10 måneder som Navalnyj hadde sonet i husarrest. Den gjenværende fengselsstraff ble dermed ca. to år og åtte måneder.[63][64]

Den europeiske menneskerettsdomstol avsa 17. februar en kjennelse for at Navalnyj måtte løslates umiddelbart. Domstolen vurderte det slik at hans liv sto i fare.[65]

Den 27. februar 2021 skrev det russiske nyhetsbyrået Tass at Navalnyj er overført til et fengsel med såkalt «allment regime», kalt «kolonne nummer to». Det er utenfor byen Pokrov i Vladimir oblast, nordøst for Moskva.[66] I månedsskiftet mars/april innledet han en sultestreik for å få skikkelig helsehjelp, og ble overført til et sykehus. Den 23. april trappet han derfor ned sultestreiken.[67]

2022: Dom for økonomiske misligheter[rediger | rediger kilde]

Han ble 22. mars 2022 dømt til fengsel i ni år, under skjerpede vilkår, for økonomiske misligheter, og for fornærmelse av en kvinnelig dommer. Statsadvokaten hadde opprinnelig påstått tretten års fengsel. Med straffen ble Navalnyjs fengslingsvilkår endret. Han fikk fire pakker tilsendt per år og til sammen seks besøk, hvorav tre korte, per år.[68]

I juni 2022 ble han forlagt i en beryktet straffekoloni i Pokrov.[69]

2023: Dom for ekstremisme[rediger | rediger kilde]

Demonstrasjon i Berlin, 2023, til støtte for Navalnyj.

Den 4. august 2023 ble Navalnyj dømt til ytterligere 19 års fengsel for ekstremistiske handlinger. Den samlede fengselsstraffen kom dermed opp i 28 år. Navalnyj ble i juni 2023 presentert for et bevismateriale på 3828 sider som angivelig viste hvilke forbrytelser han hadde begått mens han satt i fengsel.[70][71]

I desember ble det klart at Navalyj var flyttet fra Pokrov til straffekoloni nr. 2 Polarulv, i Sibir.[72]

Død[rediger | rediger kilde]

Den 16. februar 2024 rapporterte den russiske fengselsvesenet at Navalnyj var død, angivelig etter å ha mistet bevisstheten etter en spasertur.[38] Ifølge fengselsmyndighetene ble Navalnyj forsøkt gjennopplivet uten resultat.[73] Antony Blinken, USAs utenriksminister, kritiserte straks den russiske regjeringen for å ha forårsaket dødsfallet.[39] President Joe Biden uttalte at president Putin er ansvarlig for dødsfallet.[73] Storbritannias utenriksminister innkalte Russlands ambassadør og uttalte at den britiske regjeringen holder russiske myndigheter ansvarlige.[73] CNNs kommentator skriver at russiske myndigheter åpenbart ikke tok vare på Navalnyj i fangenskap.[74] Utenriksministrene i G7 krevde full redegjørelse for omstendighetene om dødsfallet.[75] Iver B. Neumann tolker dødsfallet som en maktdemonstrasjon fra Putin.[76] Russlands ambassadør til Norge ble kalt inn til utenriksdepartementet i forbindelse med Navalnyjs dødsfall.[77]

Etter dødsfallet ble det holdt minnemarkeringer i rundt 30 byer i Russland og politiet anholdt flere hundre personer i forbindelse med disse.[78][79] Markeringene skjedde blant annet ved at blomster ble lagt ved minnesmerker for ofre for undertrykkelsen i sovjettiden. Blomstene ble fjernet av myndighetene.[80][81][82] I flere byer og land i Europa samlet demonstranter seg, blant annet utenfor russiske amassader, etter nyheten om dødsfallet.[83] I Russland har Navalnyjs dødsfall vært lite omtalt og media har begrenset det til notiser.[37]

Navalnyj ble gravlagt 1. mars 2024 på en gravlund i Moskva. Av flere tusen som var møtt opp slapp bare en liten gruppe inn i kirken. Politiet kontrollerte folkmengden. Enken bor utenlands og var ikke til stede ved begravelsen.[84][85]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 1024799212, besøkt 16. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Munzinger Personen, oppført som Alexej Nawalny, Munzinger IBA 00000029409, besøkt 18. februar 2024[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Internetowa encyklopedia PWN-ID 9283209, oppført som Nawalny Aleksiej, besøkt 18. februar 2024[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ «Alexei Navalny: Russia's vociferous Putin critic», verkets språk britisk-engelsk, utgitt 6. desember 2011, besøkt 16. februar 2024[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 1024799212, besøkt 16. februar 2024[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ «Putin critic Alexei Navalny dies in Arctic Circle jail», verkets språk britisk-engelsk, utgitt 16. februar 2024, besøkt 16. februar 2024, «Russia's most significant opposition leader for the past decade, Alexei Navalny, has died in prison inside the Arctic Circle, the prison service has said.»[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ «Russische Justiz: Oppositioneller Nawalny in Haft gestorben», verkets språk tysk, besøkt 16. februar 2024, «Der russische Kremlgegner Alexej Nawalny ist tot. Das teilte die Gefängnisverwaltung mit, wie russische Medien berichten. Der 47-Jährige verbüßte eine jahrelange Haft in einer Strafkolonie., Russische Justiz – Oppositioneller Nawalny in Haft gestorben»[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b Meduza, «ФСИН: Алексей Навальный умер в колонии», verkets språk russisk, utgitt 16. februar 2024, besøkt 16. februar 2024[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ «Алексей Навальный. Биография Алексей Навальный. Биография», verkets språk russisk, utgitt 27. februar 2013, besøkt 16. februar 2024[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ «Alexey Navalny – Maurice R. Greenberg World Fellows Program», verkets språk engelsk, besøkt 27. september 2020[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ «Алексей Навальный. Биография», verkets språk russisk, utgitt 27. februar 2013, besøkt 27. september 2020[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ ««Я очень тебя люблю». История Юлии Навальной — жены, которая не боится и верит», verkets språk russisk, besøkt 30. september 2020[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ a b zona.media, besøkt 21. februar 2024[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ Q18695686, arkiv-URL web.archive.org, besøkt 1. januar 2015[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ Det tyske nasjonalbibliotekets katalog, GND-ID 1024799212, besøkt 16. februar 2024[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ a b «История одного Навального», verkets språk russisk, utgitt 21. august 2019, besøkt 27. september 2020[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ «Партия Навального получила название «Россия будущего»», verkets språk russisk, besøkt 27. september 2020[Hentet fra Wikidata]
  18. ^ TheGuardian.com, «Alexei Navalny’s funeral to be held on Friday in Moscow», utgitt 28. februar 2024[Hentet fra Wikidata]
  19. ^ www.bbc.com, besøkt 1. mars 2024[Hentet fra Wikidata]
  20. ^ meduza.io, besøkt 28. februar 2024[Hentet fra Wikidata]
  21. ^ «Персоны года — 2009: Частное лицо года», verkets språk russisk[Hentet fra Wikidata]
  22. ^ www.foreignpolicy.com, arkiv-URL www.webcitation.org[Hentet fra Wikidata]
  23. ^ «Prize of the Platform of European Memory and Conscience 2015 awarded in Budapest - Platform of European Memory and Conscience», verkets språk engelsk, utgitt 7. mai 2015, besøkt 11. august 2021[Hentet fra Wikidata]
  24. ^ Time, «Meet the 25 Most Influential People on the Internet», arkiv-URL web.archive.org, verkets språk engelsk, utgitt 26. juni 2017, besøkt 31. januar 2022[Hentet fra Wikidata]
  25. ^ Afisha Daily, «Навальный получил «Золотую кнопку YouTube»», utgitt 3. april 2018[Hentet fra Wikidata]
  26. ^ «Awards», verkets språk engelsk, arkiv-URL web.archive.org, besøkt 11. august 2021[Hentet fra Wikidata]
  27. ^ nemtsovfund.org, besøkt 11. august 2021[Hentet fra Wikidata]
  28. ^ tagesschau.de, «Aktuelle Nachrichten aus Europa», verkets språk tysk, besøkt 20. oktober 2021[Hentet fra Wikidata]
  29. ^ tweet-ID 1450810505271119879[Hentet fra Wikidata]
  30. ^ «Alexei Nawalny – M100 SANSSOUCI COLLOQUIUM», besøkt 7. oktober 2021[Hentet fra Wikidata]
  31. ^ «The BoBs - The Best of Blogs», verkets språk engelsk, besøkt 27. september 2020[Hentet fra Wikidata]
  32. ^ «Bloggers who are changing the face of Russia as the Snow Revolution takes hold», verkets språk engelsk, utgitt 10. desember 2011, besøkt 27. september 2020[Hentet fra Wikidata]
  33. ^ «2022 Alexei Navalny», verkets språk engelsk, besøkt 1. oktober 2022[Hentet fra Wikidata]
  34. ^ «Kremlkritiker Nawalny mit Bambi ausgezeichnet», verkets språk tysk, besøkt 16. februar 2024[Hentet fra Wikidata]
  35. ^ «How are Russians reacting to Alexei Navalny’s death? – DW – 02/17/2024». dw.com (engelsk). Besøkt 18. februar 2024. 
  36. ^ a b c Steele, Jonathan (16. februar 2024). «Alexei Navalny obituary». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 18. februar 2024. 
  37. ^ a b Strøm, Ole Kristian (25. februar 2024). «– Putin har aldri omtalt Navalnyj ved navn». VG (norsk). Besøkt 25. februar 2024. 
  38. ^ a b Tjoflot, Eirin (16. februar 2024). «Aleksej Navalnyj er død». NRK. Besøkt 16. februar 2024. 
  39. ^ a b Roth, Andrew; Sullivan, Helen (16. februar 2024). «Russian activist and Putin critic Alexei Navalny dies in prison». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 16. februar 2024. 
  40. ^ Ragozin, Leonid. «Why Navalny was hated in the Kremlin and in some Western circles». Al Jazeera (engelsk). Besøkt 18. februar 2024. 
  41. ^ Åsmund Gram Dokka (9. september 2013). «Putin-allierte Sobjanin erklært som vinner av borgermester-valget i Moskva». Aftenposten. Besøkt 25. august 2020. 
  42. ^ «Human Rights Court Says Navalny Unfairly Convicted In 'Yves Rocher Case'». rferl.org. 17. oktober 2017. 
  43. ^ «Alexey Navalny remanded in custody for 30 days pending trial». Meduza.io. 18. januar 2021. 
  44. ^ «Russia: Aleksei Navalny becomes prisoner of conscience after arrest on arrival in Moscow». amnesty.org. 17. januar 2021. 
  45. ^ https://www.folkebladet.no/utenriks/2021/02/24/Amnesty-regner-ikke-lenger-Navalnyj-som-samvittighetsfange-23550507.ece
  46. ^ https://www.adressa.no/nyheter/utenriks/2021/02/24/Amnesty-regner-ikke-lenger-Navalnyj-som-samvittighetsfange-23550501.ece
  47. ^ Morten Jentoft (30. desember 2017). «Russisk høyesterett avviste Navalnyjs klage – får ikke stille i presidentvalget». NRK Urix. Besøkt 25. august 2020. 
  48. ^ «Aleksey Navalny – Russiapedia Politics and society Prominent Russians». russiapedia.rt.com. Besøkt 18. januar 2021. 
  49. ^ a b «Sakharov Prize 2019: the nominees» (engelsk). Europaparlamentet. 19. september 2019. Besøkt 25. oktober 2019. 
  50. ^ «Russian opposition leader Navalny faces third inquiry». BBC News (engelsk). 24. desember 2012. Besøkt 25. august 2020. 
  51. ^ Inger Marit Kolstadbråten; Morten Jentoft (28. januar 2018). «Russland: Opposisjonsleder Aleksej Navalnyj arrestert». NRK Urix. Besøkt 25. august 2020. 
  52. ^ «Kremlin critic Alexei Navalny says he was poisoned in custody». Deutsche Welle (engelsk). 2. august 2019. Besøkt 20. august 2020. 
  53. ^ «Russisk opposisjonspolitiker Aleksej Navalnyj i koma etter mulig forgiftning». Nettavisen. NTB. 20. august 2020. Besøkt 20. august 2020. 
  54. ^ Oda Ording; Synne Eggum Myrvang; Ole Kristian Strøm; Yasmin Sfrintzeris; Nora Thorp Bjørnstad; Lars Engdahl (20. august 2020). «Russisk opposisjonsleder kjemper for livet – medarbeider hevder han ble forgiftet». VG. Besøkt 20. august 2020. 
  55. ^ «Ikke spor av gift i Navalnyj». NRK. 21. august 2020. Besøkt 23. august 2020. 
  56. ^ «Kjemisk stoff funnet på Navalnyj». NRK. 21. august 2020. Besøkt 23. august 2020. 
  57. ^ Ole Kristian Strøm (22. august 2020). «Nå er det avslørt hvem som betalte for ambulanseflyet til Navalnyj». VG. Besøkt 23. august 2020. 
  58. ^ Zeitung, Süddeutsche. «Zustand von Alexej Nawalny verbessert». Süddeutsche.de (tysk). Besøkt 18. januar 2021. 
  59. ^ «Urteil im Eilverfahren: Alexej Nawalnyj nach Rückkehr in Russland zu Haft verurteilt». FAZ.NET (tysk). ISSN 0174-4909. Besøkt 18. januar 2021. 
  60. ^ «Navalnyj ut mot Putin-regimet: − Krigsforbrytere», VG, 22. mars 2022
  61. ^ «Flere fredsprisforslag før fristen gikk ut». Aftenposten. 31. januar 2021. 
  62. ^ «Hektisk nomineringsaktivitet før fredsprisfrist». Dagsavisen. 31. januar 2021. 
  63. ^ Kalajdzic, Pedja (2. februar 2021). «Sint Aleksej Navalnyj i retten i Moskva». NRK. Besøkt 2. februar 2021. 
  64. ^ SPIEGEL, DER. «Russland: Alexej Nawalny muss in Haft». www.spiegel.de (tysk). Besøkt 2. februar 2021. 
  65. ^ «Navalny must be freed, European rights court tells Russia». BBC News (engelsk). 17. februar 2021. Besøkt 18. april 2021. 
  66. ^ https://www.nrk.no/urix/hvor-er-aleksej-navalnyj_-1.15394636
  67. ^ https://www.nrk.no/urix/navalny-avslutter-sultestreiken-1.15468595
  68. ^ tagesschau.de. «Prozess gegen Nawalny: Urteilsverkündung als Marathon». tagesschau.de (tysk). Besøkt 24. mars 2022. 
  69. ^ Nagel, Christina. «Kreml-Kritiker Nawalny meldet sich aus neuem Straflager». tagesschau.de (tysk). Besøkt 16. februar 2024. 
  70. ^ Sandven, Synne Malen (4. august 2023). «Aleksej Navalnyj får 19 år til i fengsel – ber folk vise motstand». NRK (norsk nynorsk). Besøkt 5. august 2023. 
  71. ^ tagesschau.de. «Kremlkritiker Nawalny zu weiterer Haftstrafe verurteilt». tagesschau.de (tysk). Besøkt 5. august 2023. 
  72. ^ «Russland: Alexej Nawalny beschreibt seinen Alltag in der Isolationszelle am Polarkreis». Der Spiegel (tysk). 10. januar 2024. ISSN 2195-1349. Besøkt 16. februar 2024. 
  73. ^ a b c Roth, Andrew (16. februar 2024). «Western leaders point finger at Putin after Alexei Navalny’s death in jail». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 17. februar 2024. 
  74. ^ Walsh, Nick Paton (16. februar 2024). «Analysis: Death of leading critic Navalny is a reminder of Putin’s paranoia». CNN (engelsk). Besøkt 16. februar 2024. 
  75. ^ Cheeseman, Abbie; Barber, Harriet (17. februar 2024). «Ukraine-Russia war latest news: G7 demands Russia explain Navalny's death». The Telegraph (engelsk). ISSN 0307-1235. Besøkt 18. februar 2024. 
  76. ^ Dahl, Ingvill Dybfest (17. februar 2024). «Forskere: Aleksej Navalnyjs død kan være en maktdemonstrasjon fra Putin». NRK. Besøkt 18. februar 2024. 
  77. ^ Mjaaland, Ola (19. februar 2024). «Norge kaller inn Russlands ambassadør til samtale om Navalnyjs død». NRK. Besøkt 19. februar 2024. 
  78. ^ «Hundreds detained across Russia at rallies in memory of Navalny». France 24 (engelsk). 17. februar 2024. Besøkt 18. februar 2024. 
  79. ^ Hopkins, Valerie (17. februar 2024). «Risking Arrest, Russians Mourn Navalny in Small Acts of Protest». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 18. februar 2024. 
  80. ^ NTB (16. februar 2024). «Russere minnes Navalnyj med blomster». www.abcnyheter.no (norsk). Besøkt 18. februar 2024. 
  81. ^ «Tributes to Alexey Navalny removed from Russian cities after his reported death - CBS News». www.cbsnews.com (engelsk). 17. februar 2024. Besøkt 18. februar 2024. 
  82. ^ «Navalny spokesperson alleges he was murdered, demands body be returned to family». ABC News (engelsk). 17. februar 2024. Besøkt 18. februar 2024. «The tributes were removed overnight, but people continued trickling in with flowers on Saturday, and arrests continued. Officers arrested more than a dozen people at a memorial in central Moscow, and later sealed off the area. At least 10 people were detained at a memorial in St Petersburg, including a priest who came to conduct a service for Navalny there.» 
  83. ^ «Russian Emigres Gather Around Globe to Mourn Navalny, Denounce Putin». Voice of America (engelsk). 16. februar 2024. Besøkt 18. februar 2024. 
  84. ^ France-Presse, Agence (2. mars 2024). «Alexei Navalny’s mother visits grave a day after Moscow funeral». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 2. mars 2024. 
  85. ^ «Alexei Navalny is buried in Moscow as crowd chants anti-Putin slogans». BBC News (engelsk). 1. mars 2024. Besøkt 2. mars 2024. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Aleksej_Navalnyj&oldid=24380287»