Alan Wilson Watts

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Alan Wilson Watts (født 6. januar 1915, død 16. november 1973) var en engelsk filosof, forfatter og ekspert i sammenlignende religion. Han var best kjent for å tolke og popularisere asiatiske filosofier for et vestlig publikum.

Han skrev mer enn 25 bøker og mange artikler om temaer som personlig identitet, virkelighetens sanne natur, høyere bevissthet og jakten på lykken. Han relaterte sine erfaringer til vitenskapelig forskning samt læren om østlige og vestlige religioner og filosofier (zen, buddhisme, taoisme, kristendom, hinduisme osv.).

Alan Watts var også en kjent autodidakt.

Tidlige år[rediger | rediger kilde]

Watts ble født inn i middelklassen i landsbyen Chislehurst (nå del av London Borough of Bromley), Kent, England i 1915. Faren var representant for London-kontoret til Michelin, moren var husmor. Hennes far hadde vært misjonær. Med sine begrensede finansielle midler, valgte de å bo i landlige omgivelser, og enebarnet Alan vokste opp med kunnskap om ville blomster og sommerfugler, lekte i naturen, og holdt begravelse for døde fugler.

Etterhvert våknet en interesse for de «viktige tingene», trolig på grunn av innflytelse fra morens religiøse familie. Denne interessen ble kombinert med hans egne interesser i fabler og romantiske historier om det mystiske Fjerne Østen. Senere skrev Watts også om en mystisk visjon han opplevde da han lå syk med feber som barn. Gjennom denne tiden var han influert av østlige landskapsmalerier og broderier som moren hadde fått fra misjonærer som hadde vært i Kina. Når det gjelder eksemplene på kinesiske malerier som han kunne se i England, skrev Watts; «Jeg ble estetisk fascinert av en viss klarhet, transparens og rommelighet i kinesisk og japansk kunst. Den så ut til å flyte...» Disse kunstverkene understreket det deltagende forholdet til mennesket i naturen, et tema som ville forbli viktig for ham gjennom hele livet.

Buddhisme[rediger | rediger kilde]

Etter sin egen vurdering var Watts oppfinnsom, sta og pratsom. Han ble sendt til kostskole (som hadde både akademisk og religiøs opplæring) fra sine tidlige år. Da Watts var i tenårene, tok den rike epikuristen Francis Croshaw ham med på ferietur gjennom Frankrike. Croshaw var sterkt interessert i både buddhisme og de eksotiske og lite kjente aspektene ved europeisk kultur. Ikke lenge etter følte Watts seg nødt til å bestemme seg mellom den anglikanske kristendommen han hadde vokst opp med, og buddhismen han hadde lest om i forskjellige biblioteker, også i Croshaws. Han valgte buddhismen, og søkte medlemskap i London Buddhist Lodge som hadde blitt etablert av teosofister, og som på det tidspunktet var drevet av høyesterettsadvokaten Christmas Humphreys. Watts ble organisasjonens sekretær i en alder av 16 (1931). Den unge Watts eksperimenterte med flere former for meditasjon gjennom disse årene.

Utdannelse[rediger | rediger kilde]

Watts gikk på King's School i nærheten av Canterbury Cathedral. Selv om han lå godt an i klassen, forspilte han en sjanse til å få stipend for å på Oxford ved å formulere et viktig eksamens-essay på en måte som ble tolket som arrogant og ujevn.

Dermed ble han kastet inn i arbeidsmarkedet, hvor han først jobbet i et trykkeri, og deretter en bank. Fritiden brukte han med London Buddhist Lodge og gikk også i lære under Dimitrije Mitrinović. (Mitrinović var selv influert av Peter Demianovich Ouspensky, G. I. Gurdjieff og de varierte psykoanalytiske lærene til Freud, Jung og Adler.) Watts leste også mye om filosofi, historie, psykologi, psykiatri og østlig visdom.

Påvirkninger og første utgivelse[rediger | rediger kilde]

I London hadde han mange andre muligheter for personlig vekst. Gjennom Humphreys kontaktet han eminente åndelige forfattere (som Nicholas Roerich, Dr. Sarvapalli Radhakrishnan) og prominente teosofister som Alice Bailey. I 1936, da han var 21 år gammel, gikk han på World Congress of Faiths ved University of London. Der hørte han D.T. Suzuki lese et innlegg, og etterpå fikk han møte ham. Utover disse diskusjonene og personlige møtene, absorberte han de fundamentale konseptene og terminologien til de større filosofiene fra India og Øst-Asia, ved å lese det som var tilgjengelig av litteratur. I 1936 ble hans første bok, The Spirit of Zen, utgitt. Han medga senere at denne i stor grad var fordøyd materiale av Suzukis verker.

Alan Watts giftet seg med Eleanor Everett. Hennes mor, Ruth Fuller Everett, var involvert i den tradisjonelle zen-buddhistiske sirkelen i New York. I 1938 forlot ekteparet England for å bo i USA. Noen år senere giftet Ruth Fuller seg med den japanske Zen-mesteren Sokei-an Sasaki, som ville tjene som en slags rollemodell og mentor for Alan Watts, selv om Watts valgte å ikke inngå noe formelt zen-opplæringsforhold med Sasaki.

I løpet av disse årene hadde Watts en annen mystisk opplevelse mens han og kona gikk tur, ifølge hva han skrev senere.

Prestedømme og senere[rediger | rediger kilde]

Watts hadde forlatt formell zen-opplæring i New York fordi lærerens metode ikke passet ham. Han ble ikke ordinert til zen-munk, men han følte et behov for å finne et profesjonelt utløp for sine filosofiske tilbøyeligheter. Han ble med i en anglikansk skole hvor han studerte kristne skrifter, teologi og kirkens historie. Han prøvde å utarbeide en blanding av kontemporær kristen dyrkelse, mystisk kristendom og asiatisk filosofi. Watts fikk en mastergrad i teologi på grunn av sin tese, som han publiserte i en populærversjon med tittelen Behold the Spirit. Watts la ikke skjul på sin misliken for religiøse syn som han anså som bistre, skyldbetingede eller som drev med militant sjelefangst, enten han fant det innen judaismen, kristendommen, hinduismen eller buddhismen.

Alt så ut til å gå rimelig bra i hans neste rolle som episkopal prest (som begynte i 1945, da han var 30 år gammel), til et utenomekteskapelig forhold gjorde at hans unge kone fikk ekteskapet opphevet. Det medførte også at Watts forlot prestetjenesten i 1950. Han brukte nyttårsaften til å bli kjent med Joseph Campbell og hans kone, Jean Erdman og John Cage.

Våren 1951 flyttet Watts til California, hvor han ble med fakultetet American Academy of Asian Studies i San Francisco. Her underviste han sammen med Saburo Hasegawa, Frederick Spiegelberg, Haridas Chaudhuri, lama Tokwan Tada, og diverse besøkende eksperter og professorer. Spesielt Hasegawa fungerte som en lærer for Watts når det gjaldt japanske skikker, kunst, primitivisme og oppfatninger av naturen.

Watts studerte også kinesisk, og øvde kinesisk penselkalligrafi med Hasegawa og noen av de kinesiske studentene som gikk på akademiet. Watts var kjent for en interesse for zen, med sine røtter i Kina, utforsket forelesningene og diskusjonene hans Vedanta, «den nye fysikken», kybernetikk, semantikk, prosessfilosofi, naturhistorie, og seksualitetens antropologi.

Midtre år[rediger | rediger kilde]

Etter noen år på akademiet, forlot Watts fakultetet for en frilanskarriere midt i 1950-årene. Han begynte et ukentlig radioprogram i Berkeley. Som de andre frivillige fikk han ikke betalt, men han fikk en stor tilhengerskare i San Francisco Bay Area. Disse programmene ble senere sendt av flere radiostasjoner og ble sendt i reprise flere ganger i tiårene etter hans død. De originale innspillingene finnes hos Pacifica Radio Archive i Los Angeles.

I 1957 publiserte Watts en av sine mest kjente bøker, The Way of Zen, som fokuserte på filosofisk forklaring og historie. I tillegg til å trekke inn livsstilen og den filosofiske bakgrunnen for zen i India og Kina, introduserte Watts ideer fra generell semantikk (direkte fra Alfred Korzybski verker) og kybernetikk. Watts tilbød analogier fra kybernetiske prinsipper som kunne brukes i Zen-livet. Boken solgte godt, ble etter hvert en moderne klassiker, og bidro til at Watts nådde ut til flere.

På denne tiden turnerte Watts deler av Europa sammen med sin far, og møtte psykologen Carl Jung. Når det gjaldt moderne psykologi, var Watts instinkter nærmere Jungs eller Abraham Maslows enn til Freuds.

Eksperimentering[rediger | rediger kilde]

Da han kom tilbake til statene, begynte han å eksperimentere med psykedeliske stoffer, først med meskalin som han fikk fra dr. Oscar Janiger. Han prøvde snart LSD flere ganger med forskjellige forskningsgrupper ledet av doktorene Keith Ditman, Sterling Bunnell og Michael Agron. Han prøvde også DMT, og sa senere at det var «som å lade Universet inn i en pistol og skyte det inn i hjernen sin». Watts’ bøker fra sekstitallet avslører innflytelsen som disse kjemiske eventyrene hadde på hans verdenssyn.

I et tidsrom foretrakk Watts å skrive i den moderne vitenskapen og psykologiens språk (Psychotherapy East and West er et godt eksempel), hvor han fant paralleller mellom mystiske opplevelser og teoriene om det materielle universet som ble fremlagt av fysikere i det tyvende århundre. Senere sammenlignet han mystiske opplevelser med økologisk bevissthet, og vektla den tilnærmingen som best passet publikumet han henvendte seg til.

Filosofisk utvikling[rediger | rediger kilde]

Watts’ utforskninger og lære brakte ham i kontakt med mange intellektuelle, kunstnere og lærere i Human Potential Movement. Vennskapet med poeten Gary Snyder ga næring til en sympati for den spirende økologiske bevegelsen, og Watts ga den filosofisk støtte.

Han møtte også på Robert Anton Wilson, som krediterte Watts for å være ett av hans «lys langs veien» i innledningen til sin Cosmic Trigger.

Selv om han aldri bandt seg til noen akademisk institusjon særlig lenge, hadde han et stipendium i noen år ved Harvard. Han foreleste også for mange college- og universitetsstudenter. Foredragene og bøkene ga ham vidtrekkende innflytelse på den amerikanske intelligentsiaen i 1950- til 1970-årene, men Watts var ofte sett på som en outsider i den akademiske verden. Mens noen høyskole- og universitetsprofessorer fant det han skrev interessant, sa andre ting som; «Han er ikke noen lærd innen østlig filosofi. Han er ikke disiplinert nok. Alan Watts underviser ikke østlig filosofi, han underviser ‘Alan Watts’». Watts bemerket i flere foredrag at "den vitenskapsmann som er interessert i medaljer og priser og ikke interessert i fornøyelsen ved det, lider av forbløffende fortrengelse." Han påpekte dette med et eksempel: "De opprinnelige vitenskapsmenn i historien var menn som eide land, og fordi de var rike hadde de nok fritid til å studere i sitt bibliotek, ikke for vitenskapens fremskritt, men for fornøyelsens skyld." En annen japansk zen-mester, Maezumi Roshi, bemerket imidlertid en gang; «Alan Watts? Han er ikke Zen!», et fullstendig zen-aktig svar som godt kan ha frydet Watts.

Anvendt estetikk[rediger | rediger kilde]

Watts hentydet ofte til, og skrev om en gruppe naboer i Druid Heights (nær Mill Valley, California), som hadde forsøkt å kombinere arkitektur, hagekunst og snekkerferdigheter for å skape et vakkert og komfortabelt liv for dem selv. Druid Heights ble grunnlagt av forfatteren Elsa Gidlow.

Når det gjelder intensjonene hans, kan man argumentere for at Watts prøvde å lette fremmedgjøringen som følger erfaringen av å være menneske som han følte forpestet den moderne vestlige, og (som sin venn Aldous Huxley) prøvde å lette sykeligheten som var et utilsiktet biprodukt av fremmedgjøring fra den naturlige verden. Han følte at en slik lære kunne forbedre verden, i hvert fall til en viss grad. Han artikulerte også mulighetene for å innlemme estetikk i større grad (for eksempel bedre arkitektur, mer kunst, bedre matvaner) i det amerikanske livet. I sin selvbiografi skrev han; «Kulturell fornyelse kommer når svært differensierte kulturer blandes».

Senere år[rediger | rediger kilde]

I det han skrev i 1950-årene, formidlet han en beundring for de praktiske historiske prestasjonene til Chán (Zen) i det fjerne Østen, for det hadde fostret bønder, arkitekter, byggere, folkemedisinere, kunstnere og administratorer blant munkene som hadde bodd i klostrene som hadde avstammet fra det.

I sitt modne arbeide, presenterte han seg selv som «Zennist» i sinn da han skrev sin siste bok Tao, the Watercourse Way. Barneoppdragelse, kunst, matkultur, utdannelse, lov og frihet, arkitektur, seksualitet, og bruk og misbruk av teknologi var temaer som interesserte ham.

På det personlige plan, søkte Watts å finne ut av sine følelser av fremmedgjøring fra institusjoner som ekteskap og verdiene til det amerikanske samfunnet, noe som kommer frem i hans kommentarer om kjærlighetsforhold i «Divine Madness» og om persepsjon av organisme-miljøet i «The Philosophy of Nature».

Han var opptatt av nødvendigheten av internasjonal fred, for toleranse såvel som forståelse mellom forskjelligartede kulturer. Han ble også bevisst på en voksende økologisk trussel, og tidlig på 60-tallet skrev han; «Kan noen smelting eller brenning tenkelig kvitte oss med disse stadig voksende fjellene av ødeleggelse – spesielt når tingene vi lager og bygger, begynner å se mer og mer ut som søppel også før de blir kastet?»

Disse bekymringene kom senere til uttrykk i en TV-pilot laget for NET og innspilt hos ham i 1971, hvor han påpekte at den bevisste oppmerksomhetens enkle spor var fullstendig utilstrekkelig for å interagere med en flersporet verden.

Om spirituell og sosial identitet[rediger | rediger kilde]

Watts følte at etikk (i det minste av den fordømmende jødisk-kristne sorten) ikke hadde noe å gjøre med den fundamentale realiseringen av ens dype spirituelle identitet. Han forfektet sosial fremfor personlig etikk. I bøkene sine ble Watts mer og mer opptatt av etikk anvendt på forhold mellom menneskeheten og det naturlige miljøet, og mellom regjering og befolkning. Han skrev ut fra en forståelse av et rasemessig og kulturelt mangfoldig sosialt landskap. Samtidig foretrakk han et representativt styresett fremfor direkte demokrati (som han følte lett kunne degenerere til pøbelvelde).

Han sa ofte at han ønsket å fungere som en bro mellom det gamle og det moderne, mellom øst og vest, og mellom kultur og natur.

Watts ledet noen turer for vestlige til buddhist-templene i Japan. Han studerte også noen bevegelser fra den tradisjonelle kinesiske kampkunsten Tai Chi Chuan sammen med en asiatisk kollega, Al Chung-liang Huang. I sine senere år levde Watts fra tid til annen på en husbåt i SausalitoSan Francisco Bay, og noen ganger i en avskjermet hytte på Mount Tamalpais. På grunn av sosiale og finansielle ansvar, ga han flere forelesninger i sine siste år. Han døde i sitt hjem i november 1973 i en alder av 58 år, tre dager etter at han hadde kommet tilbake fra en anstrengende forelesningsturne. Mot slutten av livet slet han med alkoholisme.

Bøker[rediger | rediger kilde]

  • 1936 The Spirit of Zen, Paperback. 1969 ISBN 0-8021-3056-9
  • 1937 The Legacy of Asia and Western Man
  • 1940 The Meaning of Happiness, Paperback. 1970, ISBN 0-06-080178-6
  • 1944 Theologica Mystica of St. Dionysius, (engelsk oversettelse fra gresk, tilgjengelig på nett)
  • 1948 Behold the Spirit:A Study in the Necessity of Mystical Religion, Vintage ed. 1972, ISBN 0-394-71761-9
  • 1950 Easter – Its Story and Meaning
  • 1950 The Supreme Identity, Vintage ed. 1972, ISBN 0-394-71835-6
  • 1951 The Wisdom of Insecurity, Vintage ed. 1968, ISBN 0-394-70468-1
  • 1953 Myth and Ritual in Christianity, Beacon Press 1971, ISBN 0-8070-1375-7
  • 1957 The Way of Zen, Vintage Spiritual Classics 1999, ISBN 0-375-70510-4
  • 1958 Nature, Man, and Woman, Vintage reissue 1991, ISBN 0-679-73233-0
  • 1960 "This Is It" and Other Essays on Zen and Spiritual Experience, Vintage reprint 1973, ISBN 0-394-71904-2; utdrag: «The New Alchemy»
  • 1961 Psychotherapy East and West, Vintage ed. 1975, ISBN 0-394-71609-4 (utdrag her)
  • 1962 The Joyous Cosmology – Adventures in the Chemistry of Consciousness
  • 1963 The Two Hands of God – The Myths of Polarity
  • 1964 Beyond Theology – The Art of Godmanship, Vintage 1973, ISBN 0-394-71923-9
  • 1966 The Book – On the Taboo Against Knowing Who You Are, Vintage reissue 1989, ISBN 0-679-72300-5 (utdrag her)
  • 1967 Nonsense, ISBN 0-525-47463-3.
  • 1970 Does It Matter?: Essays on Man's Relation to Materiality, Vintage ed. 1971, ISBN 0-394-71665-5
  • 1971 Erotic Spirituality – The Vision of Konarak
  • 1972 The Art of Contemplation
  • 1972 In My Own Way – An Autobiography 1915-1965, Vintage 1973, ISBN 0-394-71951-4
  • 1973 Cloud-hidden, Whereabouts Unknown: A Mountain Journal, Vintage 1974, ISBN 0-394-71999-9
  • 1975 Tao: The Watercourse Way, Pantheon 1977, ISBN 0-394-73311-8
  • 1987 The Early Writings of Alan Watts, Paperback. 1995, ISBN 0-89087-794-7
  • 1990 The Modern Mystic: A New Collection of Early Writings
  • 1974 The Essence of Alan Watts, Celestial Arts 1977, ISBN 0-89087-210-4
  • 1976 Essential Alan Watts
  • 1978 Uncarved Block, Unbleached Silk: The Mystery of Life
  • 1979 Om: Creative Meditations
  • 1982 Play to Live
  • 1983 Way of Liberation: Essays and Lectures on the Transformation of the Self
  • 1985 Out of the Trap
  • 1986 Diamond Web
  • 1994 Talking Zen
  • 1995 Become What You Are, Shambhala Expanded ed. 2003, ISBN 1-57062-940-4
  • 1995 Buddhism: The Religion of No-Religion
  • 1995 The Philosophies of Asia
  • 1995 The Tao of Philosophy, edited transcripts, Tuttle Publishing 1999, ISBN 0-8048-3204-8
  • 1996 Myth and Religion
  • 1997 Taoism: Way Beyond Seeking
  • 1997 Zen and the Beat Way
  • 1998 Culture of Counterculture
  • 1999 Buddhism: The Religion of No-Religion, edited transcripts, Tuttle Publishing, ISBN 0-8048-3203-X
  • 2000 Still the mind : an introduction to meditation, New World Library, ISBN 1-57731-214-7
  • 2000 What is Zen?, New World Library, ISBN 0-394-71951-4
  • 2000 What is Tao?, New World Library, ISBN 1-57731-168-X

Flere lyd- og videoarbeider har blitt utgitt etter hans død, blant annet opptak av forelesninger ved større universiteter og seminarer:

  • 1960 Eastern Wisdom in Modern Life, TV-serie, (her)
  • 1960 Essential Lectures, audio recordings, her)
  • 1960 Nature of Consciousness, Essay, (her)
  • 1960 The Value of Psychotic Experience
  • 1960 The World As Emptiness
  • 1960 From Time to Eternity
  • 1960 Lecture On Zen
  • 1960 The Cross of Cards
  • 1960 Taoism
  • 1968 Psychedelics & Religious Experience, Omtale (her)
  • 2005 Do You Do It, or Does It Do You?: how to let the universe meditate you (CD)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]