Akersberg gruver

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Koordinater: 59°55′29,075″N 10°44′57,966″Ø

Akersberget på utsnitt av Næsers kart fra 1858. Gamle Aker kirke nederst til venstre i kartkanten. Til høyre et stykke av Akerselva ved Schultzehaugen. De tette høydekurvene mellom kirken og Maridalsveien er dype kløfter som ble utsjaktet for utvinning av sølv i Akersbergets gruver. «Dragehullene» ble ytterligere utsjaktet etter 1840 for å skaffe brostein til byens gater. Nord for kirken ligger det store bindingsverkshuset over ølkjellerne til Ytteborgs Bryggeri, anlagt i 1843. Ølkjellerne, som fremdeles eksisterer, har intet med sølvgruvene å gjøre.

Akersbergs gruver er en nedlagt sølvgruve i Oslo.

Gruven befinner seg i fjellknausen øst for Gamle Aker kirke ned mot Maridalsveien. Her finnes fremdeles synlige rester etter sølvgruvene i form av fjellveggen som avgrenser kirkegården mot øst, og en eller flere stoller. Man mener dette er landets eldste gruve. I Historia Norvegiae, en liten Norges-historie skrevet på latin i 1170-årene, omtales en gruve i Oslo, kalt «Dragehullene», som er rik på sølv. Det står: «Like ens er det ved byen Oslo en stor rikdom på sølv, men kraftig vannstrøm har nå stengt den for folk, så den ligger bortgjemt under berghamrene». Beskrivelsen passer godt på Akersberg gruve.

Gruven var nedlagt allerede dengang, da den ikke kunne holdes tom for vann. Gruven det refereres til var antagelig i drift da Harald Hardråde grunnla Oslo rundt 1050. Ifølge sagnet hviler Gamle Aker kirke på 4 stolper av gull, og mellom disse svømmer ender av gull rundt i en dam. I dammen befinner det seg en skatt, og denne voktes av en drage. Tidvis står det damp av svovel ut av hulen, fra den sovende dragen. Folk mente at gruvegangene egentlig var gravd av denne dragen.[1]

Gruven ble drevet av tyske bergverksfolk i perioden 1520-1538. Sølvet ble utvunnet rett ved siden av gruven, fra blyglans og kobberkis. Prøvene ble varmet opp til svovelet unnslapp som gass. Ved videre oppvarming smeltet sølv og de andre metallene slik at de kunne skilles fra hverandre.

De eldste opplysninger om gruven stammer fra 1579 da en tysk bergmann meldte fra om noen gamle gruver under Gamle Aker kirke til kongen. På tipphaugene fant han prøver med blyglans som hadde høyt sølvinnhold. Kongen ble interessert og ba bergmannen om å gjøre gruvene driftsklare. Man begynte med å lense en av gruvene, og den 13. februar 1581 ble det meldt om at gruven var tømt til 20 lagter (40 meter) og at det fremdeles gjensto 3 favner (6 meter) igjen til bunnen.

Arbeidet ble avsluttet da man ikke fant drivverdig malm. I samme melding nevnes det en annen gruve like ved. Gruvens dybde på vel 46 meter betyr at den gikk under havnivå i Oslofjorden. Dette betyr også at arbeidet må ha blitt ledet av kyndige folk fordi det største problemet knyttet til gruvedrift i perioden gruven ble drevet var å holde gruven fri for vann. Disse gruvene ble det aldri mer gjort noe med. Akersberg gruve har ikke blitt drevet etter 1610.[2]

«Dragehullene» vises på eldre kart over Bymarken som en dyp kløft i fjellknausen øst for kirken, parallell med Maridalsveien. Kløften var resultatet av at sølvholdig blyglans i diabas-gangen gjennom knausen var blitt sprengt ut ved gruvedriften. (Se nedenfor). Fra denne kløften gikk det stoller inn i fjellveggen både mot øst og vest, antagelig sprengt ut under leting etter nye drivverdige forekomster. På 1800-tallet ble det antagelig brutt stein til brolegning i byens gater i denne kløften. Diabas fra denne og andre ganger i kambrosilur-sedimentene som danner mesteparten av fjellgrunnen i Oslo-området egnet seg til brolegning på grunn av hardhet og slitestyrke.

Det som var tilbake av fjellet øst for denne kløften ble sprengt vekk tidlig på 1900-tallet da Asola sjokoladefabrikk ble oppført på tomten Akersbakken 10. I årene 1908 til 1910 ble det tatt ut fyllmasse til kaianlegg fra gruvene, og da man begynte å sprenge, dukket det opp stoller (tuneller) og synker (loddrette sjakter) fra den gamle gruvedriften. Dessverre ble de sprengt vekk, og det ble ikke gjort noe for å bevare dem eller laget noe kart over området. En av de gamle stollene ble i 1975 påtruffet under sprengningsarbeider for nybygg ved Maridalsveien. Den ble undersøkt, oppmålt og deretter forseglet, og er som del av et gruveanlegg fra middelalderen automatisk fredet etter kulturminneloven.

Geologien under Gamle Aker kirke[rediger | rediger kilde]

En mørk steinsmelte fra Oslo-riften har trengt inn i en nordøst-sørvestgående spalte i kambrosilur-sedimentene ved Gamle Aker kirke. Denne danner en noen meter bred, mørk og finkornig gangbergart: diabas. Metallrike løsninger har sirkulert og blitt felt ut i sprekker i diabasgangen, som sinkblende, svovelkis og sølvholdig blyglans. Sinkblende er i store mengder, mens blyglans er mer sjeldent. Alt sølvet er tatt ut av forekomsten.

Disse metallholdige løsningene kan stamme fra en granitt som ligger i dypet under Akersberg gruve og som trengte inn i jordskorpen da Oslo-riften var aktiv. Andre mener at varmen fra steinsmelter med granitt i dypet satte igang en sirkulasjon av metallholdige væsker i kambrosilur-sedimentene og at metallene kommer fra disse sedimentene. I Oslofeltet finnes flere diabasganger av samme type som i Akersberget, blant andre Wergelandsgrotten og en gang langs østsiden av Geitmyrsveien ved St. Hanshaugen. De fleste ble brukt til å bryte diabas eller grønnstein til brolegning av byens gater fra 1840-årene til ca. 1870.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Tom Segalstad: Leting etter mineralressurser, P2-akademiet bind 1
  2. ^ Artikkel om Akersberget Arkivert 27 februar 2014 hos Wayback Machine., fra NAGS-nytt 3. (PDF-fil)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]