Fiskeoppdrett

Et oppdrettsanlegg på Færøyene

Fiskeoppdrett er en form for akvakultur, der man føder opp fisk. Fiskeoppdrett er kjent i Kina fra 2500 år f. kr., dette dreide seg om oppdrett av karpefisker i ferskvann. I Norge ble fiskeoppdrett for alvor utbredt på 70-tallet, da man begynte med oppdrett av laksefisker i merder som flyter på havet.

Oppdrett av laksefisker

Settefisk

Klekkekar i settefiskanlegget til Bindalssmolt AS/ Sinkaberg-Hansen AS

Den første delen av fiskens livssyklus skjer i et settefiskanlegg. Ved å blande rogn og melke får man befruktede egg. Dette kan skje på settefiskanlegget, men ofte gjøres avlsarbeide og befruktning i spesialiserte anlegg. Oppdrett av settefisk skjer innendørs i ferskvann. Fiskeeggene oppbevares i kar, og klekkes etter et visst antall døgn-grader. Når fisk klekkes har den en pose på magen - en plommesekk. Den første tiden lever fisken av næringen som finnes i denne. Deretter begynner den å spise, den kalles da yngel. Lakseyngelen er stor nok til å spise vanlig tørrfor. Når lakseyngelen har nådd en viss størrelse vaksineres hver enkelt mot noen kjente laksesykdommer. Når lakseyngelen er rundt ett år gammel og 100 gram blir den smolt. Den er da klar for å leve i saltvann, og kan settes ut i havet.

Matfisk

Når fisken har fått en viss størrelse settes den ut i merder i havet. Moderne oppdrettsanlegg kan ofte ha en million individer fordelt på flere merder, og lokaliseringen av anleggene er derfor svært viktig. For å hindre stor lokal forurensning med konsentrasjon av avfallsstoffer, må oppdrettsanlegg ligge på steder med god gjennomstrømming og dybde. Det er dessuten gunstig hvis man får jevnt høye vanntemperaturer, men ikke alt for varmt når temperaturen er høyest på sommeren. For å kunne drive med fiskeoppdrett må man ha en eller flere godkjente lokalitet, og man må ha en konsesjon som bestemmer hvor mange tonn fisk man har lov til å ha i havet. For å hindre spredning av smitte og parasitter er det fastsatt regler for avstand mellom anlegg og brakklegging mellom ulike utsett av fisk.

Fisken fóres med pellets. Fiskefór lages av marine og vegetabilske oljer og proteiner tilsatt vitaminer og mineraler. I laksefór tilsettes også antioksidanten astaxanthin, som finnes naturlig i rekeskall og gir laksen rød farge. Selve fóringen skjer ved hjelp av maskiner - fóret blåses fra fórsiloer og spres ut i mærene. Fóringen overvåkes ved hjelp av undervannskameraer.

Laks slaktes når den er rundt 2,5 år. Den er da en stor fisk på rundt fem kg.

Slakteri

Oppdrettsfisk slaktes vanligvis på et spesialisert slakteri. Når fisken er klar for levering hentes den i matfiskanlegget med en brønnbåt, som frakter fisken levende til slakteriet. Fisken avlives momentant med CO2, strøm eller et slag i hodet. Den sløyes umiddelbart av maskiner. Hvis fisken skal fileteres lar man den ofte ligge noen dager slik at beinene løsner. Det produseres imidlertid gourmetprodukter der fisken er filetert i forbindelse med slaktingen. Mesteparten av fisken som produseres i Norge sløyes, legges på is i kasser og kjøres med lastebil til kontinentet, der den tilberedes videre.

Oppdrett av andre fiskearter

På global basis finnes det er rekke ulike fiskearter som brukes i oppdrett. For eksempel har oppdrett av karpefisker lang historie og stor utbredelse. Disse fiskeslagene er ikke egnet for oppdrett i norske farvann.

Det har vært gjort mange forsøk på oppdrett av annen fiske enn laks og ørret i Norge, særlig torsk, kveite og steinbit. Til nå har ingen av disse gitt kommersielle suksesser. Man har kommet lengst med oppdrett av torsk, men man har fremdeles biologiske og tekniske problemer som gjør produksjonen kostbar, og samtidig har ikke prisene vært spesielt høye den siste tiden. Havforskningsinstituttet har forsøkt å få til oppdrett av berggylt for å kunne bruke den som middel mot lakselus.Oppdrett av berggylte Havforskningsinstituttet 2005.

Havbruk og miljø

Miljøperspektivet

Det har vært mye fokus på negative miljøpåvirkninger ved fiskeoppdrett. Dette skyldes muligens de problemene næringen slet med på slutten av åttitallet. Det er flere forhold ved fiskeoppdrett som er problematiske i et miljøperspektiv, men sammenlignet med annen matproduksjon er ikke disse problemene spesielt betydelige. Det er to hovedproblemer knyttet til moderne havbruk i Norge: lakselus og rømming.

Lakselus

Lakselus er en parasitt som lever naturlig på laks. I oppdrettsanlegg, der store mengder laks er samlet, risikerer man en oppblomstring av lakselus. Oppdrettere er pålagt å holde nøye kontroll med mengden av lus i anlegget, og hvis konsentrasjonen kommer over et vist nivå er oppdretteren pålagt å gjøre tiltak. Man bruker da midler som tilsvarer de insektsmidlene som brukes i landbruk. På denne måten holdes lusemengden nede i oppdrettsanleggene, og oppdrettslaksen tar ikke skade av de små mengdene lus som tillates. Problemet er imidlertid at den ville fisken som er rundt anlegget ikke avluses. Den kan derfor få så store mengder lus at den svekkes eller dør av det. Villaksen er ikke den mest utsatte siden den lever mesteparten av livet i saltvann langt ute på havet, der det ikke finnes oppdrettsanlegg. Det er imidlertid verre med ørreten, som ofte lever i fjordene og svømmer rundt og mellom oppdrettsanlegg hele tiden. Et interessant middel for biologisk bekjempelse av lakselus er bruk av leppefisk. Leppefisk spiser lakselus, og ved å ha en viss menge slike fisker i mærene kan lusenivået holdes nede. Denne metoden er aktualisert fordi man ser tendenser til at lusa utvikler resisten mot mye brukte insektsmidler. Det er imidlertid fremdeles enkelte problemer knyttet til bruk av leppefisk.

Rømming

Til tross for et strengt regelverk og hard fokus på problemstillingen ser man fremdeles eksempler på at store mengder laks rømmer fra anlegg. Rømming betyr store økonomiske tap for oppdretteren og er et miljøproblem. Man regner med at en del av oppdrettslaksen ikke kan greie seg ute i naturen, men en del av den rømte oppdrettslaksen vil overleve og gå opp i elver og formere seg med hverandre og med villaks. Det er ikke fare for at laksen blir utryddet eller at slik formering dette gir uventede virkninger, men det fører til tap av genetisk bredde i laksestammen. Oppdrettslaksen har sine aner i ville norske laksestammer, men på grunn av systematisk avl og utvalg har oppdrettslaksen en egen genetikk, og ulike oppdrettslakser ligner på hverandre. Hos villaksen er det stor genetisk variasjon fra stamme til stamme og man frykter at dette mangfoldet skal gå tapt hvis man får stadig innblanding av oppdrettslaks-gener. Dette kan muligens gi en svekket villaks og mindre variasjon i arten.

Ressursforbruk

Det blir ofte hevdet at fiskeoppdrett er ressurssløsing. Dette er en tvilsom påstand siden oppdrett av fisk sannsynligvis er den mest effektive formen for animalsk matproduksjon som vi kjenner til. Det argumenteres med at det trengs flere kilo vill fisk for å produsere ett kilo oppdrettsfisk - dette er riktig, men denne ville fisken består av avskjær og såkalt industrifisk, fiskearter som ikke spises av mennesker. Fiskemel og fiskeolje er alminnelig handelsvare og kan like gjerne brukes som fór til husdyr som til fisk. Men fisken gir mest næring igjen i forhold til det fóret som går med. Det skal imidlertid sies at mye tyder på at flere arter av såkalt industrifisk beskattes over bærekraftig nivå. En forsvarlig regulering av dette fisket er avgjørende, både i et miljøperspektiv, og med tanke på langsiktig gode rammebetingelser for fiskeoppdrett.

Fiskeoppdrett i Norge

Oppdrettsanlegg for laks i Nesseby, Finnmark.

I Norge drives det kommersiell oppdrett på atlanterhavslaks, regnbueørret, torsk og blåskjell. Laks er helt dominerende, men ørret har en liten markedsandel. Oppdrett av torsk og blåskjell skjer bare i lite omfang. Det er gjort forsøk med oppdrett av kveite, steinbit og berggylt, men slik oppdrett er bare på forskningsnivå. Norge var verdens åttende største oppdrettsnasjon i 2003, etter Kina og seks andre land i Asia, og med Chile og USA like etter. Oppdrett er en av Norges største eksportnæringer med en verdi på 20,2 milliarder NOK i 2008. Oppdrett utgjør i dag en større del av sjømateksporten enn tradisjonelle fiskerier.

Oppdrettsnæringen har grepet stort om seg i Norge de siste årene. Fra 1993 til 2003 økte landets produksjon av oppdrettsfisk fra ca. 175 000 tonn i året til 582 000 tonn. Norge produserte oppdrettsfisk for ca. 15,3 milliarder kroner i 2005.

De norske oppdrettsselskapene som er notert på Oslo Børs er Marine Harvest, Cermaq, SalMar, Lerøy Seafood Group, Grieg Seafood.

Se også

• Akvakultur
• Avl
• Fiskehelsebiolog. En lovbeskyttet yrkestittel for spesialister innen fiskehelse.

Kilder

• Fiskeoppdrett 2003 fra Statistisk sentralbyrå
• Kyst og Havbruksrapportene fra Havforskningsinstituttet

Litteratur

• Røsvik: Biologi for akvakultur ISBN 82-529-1796-8
• Sveier: Kystnæringer 2 - Havbruk ISBN 82-529-1746-1
• Gjedrem: Genetikk og avlslære for akvakultur ISBN 82-529-1526-4
• Hansen (red.): Oppdrett av laksesmolt ISBN 82-529-1722-4
• Bjerknes (red.): Vannkvalitet og smoltproduksjon ISBN 978-82-8090-018-0
• Einen, Mørkøre: Fôringslære for akvakultur ISBN 82-529-1525-6
• Lekang, Fjæra: Teknologi for akvakultur ISBN 82-529-1789-5
• Foseide Fagerholt, Blakstad: Økonomi og bedriftslære for akvakultur ISBN 82-529-1797-6

Eksterne lenker

(en) Category:Fish farming – galleri av bilder, video eller lyd på Commons