Blåskjell

Blåskjell
Vitenskapelig(e); navn:	Mytilus edulis; L., 1758
Norsk(e) navn:	blåskjell
	Biologisk klassifikasjon:
Rike:	Dyreriket
Rekke:	Bløtdyr
Klasse:	Muslinger
Orden:	Mytiloida
Familie:	Blåskjellfamilien
Slekt:	Mytilus
Habitat:	marin
Utbredelse:	fra Middelhavet til Barentshavet

Blåskjell (Mytilus edulis) er en muslingart i blåskjellfamilien. Skallene på utsiden er blå til brunsorte, mens de innvendig er lyseblå og hvite. Blåskjellet kan bli opptil 10–15 cm langt. Blåskjellet består av to skjell som ved hjelp av to lukkemuskler åpnes og lukkes. Kun strandkrabben og sjøstjerner har krefter nok til å tvinge skallene fra hverandre og ete blåmuslingen.

Vi finner blåskjell fra Middelhavet i sør, til Barentshavet i nord. Skjellene er svært utbredt langs norskekysten. De lever i klynger og fester seg til steiner, fjell og annet underlag ved hjelp av en byssustråd. Det kan være opptil 12 000 individer på én m².

I varmeperioden etter yngre dryas er blåskjell kjent fra fossilfunn langs hele nordkysten av Spitsbergen for 9400 år siden, med maksimal utbredelse i et antatt klimatisk optimum for omkring 7250 år siden. De siste funnene daterer seg til 5300 år siden ved munningen av Woodfjorden, mens neste funn fra arktiske strøk er fra Bjørnøya med funn på 2000-tallet.^[1]

Formering[rediger | rediger kilde]

Blåskjellene er særkjønnet, og om våren, når temperaturen i sjøen er 10–12 °C, slipper hannen sin melke ut i vannet. Dette merker hunnene, som svarer med å sprute ut eggene sine. Et hunn-blåskjell kan slippe ut 5–12 millioner egg. Larvene er frittsvømmende, og er mat for en rekke fisk og fugler.

Bruk[rediger | rediger kilde]

Blåskjell blir brukt både til mat og til agn. De siste årene har det vært debatt om hvorvidt man bør spise blåskjell, ettersom de mange steder er forgiftet.^{[trenger referanse]}

Dyrking[rediger | rediger kilde]

I Norge foregår det dyrking av blåskjell spesielt i fjorder på Vestlandet og til en viss grad på Sørlandet. Dyrkingen av blåskjell er likevel fortsatt under etablering som en næringsvirksomhet. Det fantes ca. 600 oppdrettssteder i 2003 rundt om i landet. I 1997 ble det produsert 500 tonn blåskjell, mens produksjonen steg til 2 500 tonn i 2002. Den totale markedet i Europa er ca. 100 000 tonn. Det tar ca. 3 år før blåskjellene kan brukes til kommersiell utnyttelse.

Se også[rediger | rediger kilde]

Moules-frites

Referanser[rediger | rediger kilde]

^ Otto Salvigsen, «Radiocarbon-dated Mytilus edulis and Modiolus modiolus from northern Svalbard: Climatic implications», Norsk Geografisk Tidsskrift, 56(2) 2002: 56-61.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) blåskjell – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) blåskjell i Global Biodiversity Information Facility
(no) blåskjell hos Artsdatabanken
(sv) blåskjell hos Dyntaxa
(en) blåskjell hos Fossilworks
(en) blåskjell hos ITIS
(en) blåskjell hos NCBI
(en) Kategori:Mytilus edulis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Mytilus edulis – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Mytilus edulis – detaljert informasjon på Wikispecies
Blåskjellvarsling på Matportalen
Bedre kunnskap om giftige blåskjell på forskning.no
Miljøstatus i Norge: Forurensning i blåskjell i Nordsjøen
Miljøstatus i Norge: Forurensning i blåskjell langs kysten av Nordland, Troms og Finmark
Miljøstatus i Norge: Miljøgifter i blåskjell langs kysten av Norskehavet

[Salvigsen_(2002)-1] Otto Salvigsen, «Radiocarbon-dated Mytilus edulis and Modiolus modiolus from northern Svalbard: Climatic implications», Norsk Geografisk Tidsskrift, 56(2) 2002: 56-61.

[1]