Willow Run Airport

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen.
Willow Run Airport
IATA: YIP – ICAO: KYIP
Basisdata
BeliggenhetWayne County
42°14′17″N 83°31′49″V
Kart
Willow Run Airport
42°14′17″N 83°31′49″V
Sjekk lokale AIP for siste oppdateringer
B-24 lLiberator bygges av Ford, 1942
«Queenie» Willow Run bygget B-24J-5-FO Liberator, tildelt 707.Bombardment Skvadron, 446. Bombardement Gruppe,Air Force på en bombetokt over Aschaffenburg, Tyskland 25. februar 1945, angrep jernbanen av hensyn til bygninger på verftet.

Willow Run Airport (IATA: YIP, ICAO: KYIP, FAA LID: YIP) er i Van Buren Charter Township og i Ypsilanti Township,[1][2] nærheten av Ypsilanti, Michigan, Usa, og serverer frakt, corporate, og general aviation. På grunn av sin nærhet til Detroit Metropolitan Wayne County Airport, har ingen store flyselskaper planlagt flyruter til og fra Willow Run.

Den er inkludert i Federal Aviation Administration (FAA) Nasjonal Plan for integrerte flyplasser for 2017–2021, der den er kategorisert som en nasjonal reserveflyplass.[3]

Flyplassen ble åpnet i 1942. «Willow Run» var synonymt med den amerkanke industris innsats som bidro så mye til den allierte seier i andre verdenskrig. Den ble drevet av Ford Motor Company Willow Run-fabrikken bygde tilsamnen 8 685 B-24 Liberator tunge bombefly før nedleggelsen i april 1945; Willow Run produsert mer Liberator enn andre anlegg

Oversikt[rediger | rediger kilde]

Willow Run Airport har tre rullebaner, et kontinuerlig bemannet FAA kontrolltårn, og amerikans tollkontroll. Den er en av to anlegg som drives av Wayne County Airport Authority, det andre er Detroit Metropolitan Wayne County Airport, som erstattet Willow Run som den store kommersielle flyplass for regionen. Fraktselskapene Kalitta Air og National Airlines er basert på Willow Run Airport.

Historie[rediger | rediger kilde]

Postkort som viser Willow Run-terminalen, med den tidligere bombeflyfabrikken i høyre bakgrunn (ca. 1946–1955)

Willow Run flyplass ble oppkalt etter en liten bekk som rant gjennom marken og skogen frem til slutten av 1930-tallet. Bilpionéren Henry Ford kjøpte eiendommen som ble flyplassens rullebaner og taxebaner i 1931,[4] og brukte den i nesten et tiår, som jordbruksland for en «sosialt byggeprosjekt» og eksperiment som brakte bygutter til Willow Run Farm for å lære om natur, landbruksoppgaver, og landlig livsstil. Beboerne i Willow Run Farm plantet, stelte og høstet avlinger, så vel som de drev en lønnesirup bedrift og solgte sine produkter fra gården på markedet. I den prosessen lærte guttene selvdisiplin og verdien av hardt arbeid, og dro nytte av den friske luften, som de ikke hadde vært i stand til å oppleve mens de vokste opp i overfylte byer.[5]

Andre Verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Se Willow Run artikkelen for flere detaljer om produksjon på stedet.

Følgene av andre verdenskrig i Europa og Slaget om Frankrike i 1940 skremte mange i USA, og på tross av amerikansk nøytralitet, boegynte flere offentlige tjenestemenn å forberede seg på muligheten av et USA-engasjement. Henry Ford, som selv var en isolasjonist, fikk våren 1941 en kontrakt for å bygge Consolidated B-24 Liberator tunge bombefly for Army Air Forces, på lisens fra flyets's konstruktør, Consolidated Air . Han valgte stedet Willow Run Farm og begynte å bygge en massiv industribedrift som ble Willow Run produksjonsanlegg. Arkitekten Albert Kahn tegnet det viktigste bygget, som hadde 330 00 m² gulvplass, og et samlebånd på over en kilometer langt. Det var antatt å være den største under ett tak noe sted i verden.

For å møte den forventede etterspørselen etter B-24, etablerte den Føderale regjeringen tidlig i 1941 Liberator Produksjonsprogram. Ford sluttet seg til programmet kort tid etterpå. Selv om Ford Trimotor hadde vært en suksess i 1920-årene, hadde selskapet siden holdt seg bort fra luftfarten, og i utgangspunktet fikk Ford i oppdrag å bygge B-24 komponenter, mens monteringen ble utført på dets Fort Worthanlegg, eller av andre, som Douglas Aircraft Company ved sitt Tulsa, Oklahoma anlegg. Men i oktober 1941 fikk Ford tillatelse fra Consolidatet og Arméen til å bygge komplette Liberator på egenhånd i sitt nye Willow Run anlegg.[6][7] Selv da tok det nesten et år før den første ferdige Liberator forlot fabrikken.

Willow Runanlegget var gigantisk. Det dekket 200 000 m² og var nesten en kvart mile (400 m bredt) og en halv mile (800 m) langt. Samlebåndet hadde en 90-graders sving omtrent halvveis. Det ble antydet at dette var for å unngå skatt på flyplassens taxebaner, mens andre hevdet at Fords byggeledere forsøkte å holde anlegg og utstyr inne i Washtenaw County hvor eiendomsskatten var lavere enn nabofylket, Wayne County.[8]

Bygging av Liberator[rediger | rediger kilde]

Den første Ford-bygde Liberator rullet ut av Willow Runs samlebånd i september 1942. Disse ble omgjort til B-24E. Få, om noen av disse ble brukt i kamp. I stedet brukt i treningsskvadroner.[9]

Willow Run bombeflyfabrikken hadde mange problemer ved oppstart, delvis på grunn av tenkemåter og tekniske ferdigheter for både ledelse og arbeidere som var vant til kravene i bilbyggng, fant det vanskelig, først å tilpasse seg den høyere pressisjon som krevdes i flyproduksjonen.[10] Anlegget i Willow Run hadde problemer med arbeidskraften, spesielt høyt fravær og rask turnover. Fabrikken lå nesten en times kjøretur fra Detroit, og krigstidens rasjonering på bensin og dekk gjorde den daglige pendling vanskelig. I en måned ansatte Ford 2 900, men mistet 3 100 arbeidere. Ford’s tjenestemenn var som regel imot fagforeninger, og Willow Run opplevde en alvorlig streik.[11]

Willow Run fikk overført bygging av B-24 i juni 1943, og disse var de første Willow Run Liberator i kamp. Etter et år, da fabrikken hadde begynt å bygge B-24J (fra april 1944), bestemte Hæren at konsernets San Diego-anlegg og Willow Run kunne møte fremtidige krav til Liberator. Boeing B-29 Superfortress tok over en lang rekke bombeoppgaver på krigsskueplasser i Stillehavet og ingen nye B-24 enheter var programmert for fordeling i Europa, Middelhavet eller på krigsskueplasser i Kina/Burma, eller andre krigsskueplasser.

Høsten 1944 flyttet Willow Run fra bygging av B-24L til B-24M. Den siste Liberator som ble bygget i betydelig antall da Willow Run stengte ned produksjonen i mai 1945, etter at krigen i Europa var over hadde 6 972 Liberator blitt bygget hos Ford, og 1 893 sett med deler sendt til Douglas for montering, tilsammn 8 685 fly.

Army Air Forces støtte og etterkrigstidens bygging[rediger | rediger kilde]

På anmodning fra regjeringen, begynte Ford å desentralisere operasjoner og mange deler ble sammensatt på andre Ford-fabrikker, så vel som hos selskapets underleverandører, mens Willow Run anlegget konsentrerte seg om sluttmonteringen. Fords byggeledere koordinerte sine aktiviteter med en Army Air Forces support unit, 484. Base Hovedkvarter og Base-Skvadron.[12]. Mangler ble etter hvert rettet i produksjonsprosessen, og i 1944 rullet Ford en Liberator ut fra Willow Runs samlebånd hvert 63 minutt, 24 timer i døgnet, 7 dager i uken.

Ette byggingen var neste trinn i prosessen levering av flyene til skvadroner. Dette ble gjort i Willow Run av 1. Kommando (1. CC). CC 1) var ansvarlig for at organisasjon og utstyr til taktiske bombeskvadroner før flyene ble sendt til krigsiskueplasser i utlandet. De gjennomførte også en avsluttende inspeksjon av flyet og rettet eventuelle nødvendige siste endringer, det vil si, installere langdistanse drivstofftanker, fjerne unødvendig utstyr, og gi det en siste sikkerhetstest.[13][14]

Mens flyene ble gjort klare for overføring utenlands, ble besetningen for disse flyene også ivaretatt. Piloter, co-piloter, navigatører og besetningssjefer ble tildelt hvert sitt fly. Papirene ble håndtert, nødvendig spesifikke B-24 redningsutstyr ble utstedt, og noe teknisk opplæring ble gitt.[15]

Da byggingen startet var det vanskelig å gjennomføre endringer diktert av erfaringer på de ulike utenlandske krigsskueplasser på produksjonslinjen i tide. Følgelig, nybygde Liberator hsdde behov for endringer til de bestemte geografiske områder de skulle flys ti. Av denne grunn ble en serie med Teknisk Service Sentra etablert for inkorporering av disse nødvendige endringer i nye Liberator på følgende steder. Det var syv kjente slike endringssentra: Fort Worth, Oklahoma City på Tinker Air Force Base, Tucson Center i Davis-Monthan Air Force Base, Birmingham Depot i Alabama, Northwest Airlines Depot i Minneapolis, Minnesota, Martin-Omaha-fabrikken og Hawaiian hovedverksted på Hickam Field.

Eierskifter[rediger | rediger kilde]

Selv om flyplassen i seg selv og bygninger øst for rullebaner var bygget på Henry Fords eiendom, er det uklart hvordan deler over county grensen i stedet for bombeanlegget ble montert. I alle tilfelle, Henry Ford (som, selv om han teknisk sett var pensjonert fra Ford Motors operasjoner før Edsel's død av brucellose i 1943, hadde fremdeles noe å si i selskapets anliggender) hadde insistert på å bygge en fabrikk uten offentlig finansiering. I stedet bygde selskapet en fabrikk, og solgte den til RFC-DPC, som deretter leide den tilbake til Ford for resten av krigen.[16] Det landet som holdt flyplassen ble overført fra Henry Ford's kontroll av selskapet i juli 1944, og som solgte de til RFC-DPC kort tid etterpå.[17]

Etterkrigstidens historie[rediger | rediger kilde]

Se også Willow Run Overføring og Willow Run Montering.

Willow Run som Detroits kommersielle flyplass[rediger | rediger kilde]

Van Buren Township inngang

Mellom 1946 og 1947 flyttet flyselskaper som betjente Detroit fra Detroit City Airport da byen var overfylt på østsiden og til Willow Run. Wayne County begynte å utvide Detroit Metropolitan Wayne County Airport i Romulus, som var 10 km nærmere til Detroit enn i Willow Run.[18]

Willow Runs relative isolasjon ble oppmuntret av nye tilnærminger til passasjertransport til og fra flyplassen i Willow Run i 1946 etter eieren av Warren Avis grunnla Avis Rent a Car System, den første leiebildrift på en flyplass.

RFC solgte flyplassen til University of Michigan i 1947, for en dollar. Som vilkår for salget var det nødvendig at universitetet betjente flyplassen som et forskningsanlegget, og Michigan Aeronautical Research Center (senere omdøpt til Willow Run Research Center), tok over noen av flyplassens bygninger som ikke var nødvendig for kommersiell luftfartsdrift. For en tid plasserte universitetet noen av sine studenter i leiligheter som tidligere ble brukt av fabrikkarbeidere. Mange av bygningene på flyplassen ble brukt av University of Michigans fysikere og ingeniører i forskning for nasjonalt forsvar, herunder tidlige arbeid i Anti-ballistisk missil forsvar og fjernmåling, på et anlegg som skulle bli Environmental Research Institute of Michigan (ERIM) etter at den ble løsrevet fra universitetet i 1972.

Omtrent på samme tid ble flyplassen solgt og RFC leide (og senere solgte) bombflyfabrikken til Kaiser-Frazer. Fabrikken ble til slutt ble eid av General Motors. De siste GM-operasjoner på Willow Run ble avsluttet i 2010, og miljøvernere planla eiendommen for utbygging etter 2013 sammen med eieren RACER Trust. Etter april 2013 er det et arbeid i gang med å spare en liten del av den opprinnelige bombeflyfabrikken, like ved flyplassen, som er et nytt hjem for det nærliggende Yankee Air Museum. Kampanjen er kalt SaveTheBomberPlant.org og er plassert på en nettside med samme navn.[19]

Nedgang i Willow Run[rediger | rediger kilde]

Nesten alle av Detroits innbyggere brukte Willow Run Airport til 1958. Da det kom til Jetalderen gikk all trafikk til Romulus Airoport som samme år var blitt omdøpt til Detroit Metropolitan Wayne County Airport (et navne det fortsatt bærer). De tilbys en ny terminal designet for de nye flyene, en nylig utvidet rullebanen, og innflyvningskontroll som den første innlandske flyplass i landet, sertifisert for jet passasjerfly.

I 1956 var det sju flyselskapee i Willow Run. Åppen offisielle Airline Guide viser 68 ukentlige avganger av American Airlines, 23 av Eastern Air Lines, 17 på Nordvest-Orient, 14 på United, 13 på North Central, 13 på TWA, 8 på Deltaet, 5 på Allegheny og 3 på Mohawk. American flyr bare vestover non-stopp til Chicago, United hadde en nonstop DC-7 til Los Angeles, TWA ville gjenoppta sin ukentlige to-stop, Constellation fly til Paris, via Gander, Newfoundland, Labrador og Shannon i Irland. Bare BOAC og Pan Am fløy ut fra Detroit-Wayne.

Flyvninger ble avsluttet i 1966 da United, TWA, East, North, Sentral, Mohawk og Lake Central flyttet til Metro Airport. USA Jet, et charterselskap brakt fly tilbake til Willow-Run med DC-9 og MD-82.

Bruk av United States Air Force[rediger | rediger kilde]

I 1951 utøvet United States Air Force sin rett til å vende tilbake til Willow Run og etablerte Willow Run Air Force Station øst for en av flyplassens rullebaner. Willow Run AFS stengte i 1959.

Flyplassen i dag[rediger | rediger kilde]

Yankee Air Force Education Center

I 1977 solgte University of Michigan flyplassen til Wayne County for en dollar og overførte flyplassens operasjoner, som omfatter både Willow Run og Detroit Metropolitan Wayne County Airport, i i 2004 til Wayne County Airport Authority, som forvalter begge flyplasser til denne dag.

Et fraktselskap kjent som Kalitta Air bruker nå Ypsilanti Willow Run Airport som sin base, Conrad «Connie» Kalitta er eier og bor i området. Kalitta opererer nå et vellykket NHRA dragracerteam sammen med sitt milliarder dollar flyselskap.

Yankee Warrier, en fullt operativ B-25 Mitchell, drevet av Yankee Air Museum.

Yankee Air Museum åpnet på flyplassens grunn i 1981. En brann i oktober 2004 ødela museets bygning og de fleste gjenstander. Den statiske utstilling, inkludert en B-52 Stratofortress og andre fly for stor for visning inne i hangaren og ble uskadet. I 2005 flyttet museet til andre siden av flyplassen, hvor det begynte å bygge opp sine utstillingsobjekter og samle flere andre verdenskrigs memorabilia. I 2013 dukket rapporter dukket opp som viste forhandlinger mellom museet og RACER Trust som ville se museum i en del av de tidligere bombeflyfabrikken.[20]

Mellom juli[21] og september 2009, hva var rullebanen 9R/27L langs den sørlige utkanten av flyplassen ble konvertert til taksebane H. Den tillatte forandring av sørvest-enden av rullebanen 5R for å redusere muligheten for inngrep ved taksing av fly.[22]

I 2011 plantet Michigan State University på tre hektar raps og sennepsfrø på flyplassens eiendom for å generere biodrivstoff for flybruk. Flyplassen har 1 700 hektar tilgjengelig for fremtidige avlinger.[23]

Frem til 2015 var flyplassen basen til Baltia Airlines, et flyselskap som har forsøkt å starte flyvninger til St. Petersburg siden 1991 med en Boeing 747–200.

Den 8. mars 2017 skled et fly med Michigan Wolverines basketballteam etter takeoff av rullebanen i sterk vind. Flyet fikk omfattende skader og noen spillere ble mindre skadet, men ingen alvorlige skader eller dødsfall ble rapportert.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Township Map Arkivert 9. november 2005 hos Wayback Machine..» Ypsilanti Township. Retrieved on June 22, 2009.
  2. ^ «Van Buren township, Wayne county, Michigan Arkivert 2. februar 2019 hos Wayback Machine..» U.S. Census Bureau. Retrieved on October 28, 2009.
  3. ^ «List of NPIAS Airports» (PDF). FAA.gov. Federal Aviation Administration. 21. oktober 2016. Besøkt 25. november 2016. 
  4. ^ Bryan, Ford Richardson. Beyond the Model T: The Other Ventures of Henry Ford. Detroit: Wayne State University Press. s. 116, note 8. ISBN 081432682X. 
  5. ^ History of Willow Run Airport Arkivert 21. februar 2014 hos Wayback Machine.
  6. ^ Lloyd, Alwyn T. (1993), Liberator: America's Global Bomber, Pictorial Histories Publishing Co, Inc, ISBN 0-929521-82-X
  7. ^ O'Leary, Michael, (2003), Consolidated B-24 Liberator (Osprey Production Line to Frontline 4), Osprey Publishing, ISBN 1-84176-023-4
  8. ^ Herman, Arthur. Freedom's Forge: How American Business Produced Victory in World War II, p. 229, Random House, New York, NY, 2012. ISBN 978-1-4000-6964-4.
  9. ^ Davis, Larry, (1987), B-24 Liberator in Action - Aircraft No. 80, Squadron/Signal Publications Inc. ISBN 0-89747-190-3
  10. ^ Herman, Arthur. Fredom's Forge: How American Business Produced in World War II, pp. 219–235, Random House, New York, NY, 2012. ISBN 978-1-4000-6964-4.
  11. ^ Herman, Arthur. Freedom's Forge: How American Business Produced Victory in World War II, pp. 228-44, Random House, New York, NY, 2012. ISBN 978-1-4000-6964-4.
  12. ^ AFHRA Document 00040325
  13. ^ Preparing C-47s for War (Baer Field) Arkivert 5. oktober 2011 hos Wayback Machine.
  14. ^ AFHRA Document 00155775 1 Concentration Command History
  15. ^ AFHRA Document 00150138 AAFTC Technical Training Command
  16. ^ Hess, Jerry N. «Oral History Interview with John W. Snyder (Executive Vice-President and Director, Defense Plant Corporation, 1940-43; Assistant to the Director of the Reconstruction Finance Corporation, 1940-44), 10 January 1968». Harry S. Truman Library and Museum. Besøkt 19. mai 2013. 
  17. ^ Bryan, Ford Richardson. Beyond the Model T: The Other Ventures of Henry Ford. Detroit: Wayne State University Press. s. 116. ISBN 081432682X. 
  18. ^ «DTW Airport History». Wayne County Airport Authority. Arkivert fra originalen 4. februar 2009. Besøkt 25. april 2013. 
  19. ^ «Willow Run bomber plant preservationists get more time to reach goal». Besøkt 26. oktober 2013. 
  20. ^ Bomey, Nathan (23. april 2013). «Former GM Willow Run plant may be demolished». Detroit Free Press. Besøkt 23. april 2013. 
  21. ^ «FAA Information Directive (republished) KYIP 2009» (PDF). airnav.com. Besøkt 25. april 2013. 
  22. ^ «IFR lesson 10: 4 approaches, 1 blown tire». anonymous. Besøkt 25. april 2013. 
  23. ^ General Aviation News. 8. juli 2011. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Willow_Run_Airport&oldid=23447765»