Douglas DC-7

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Douglas DC-7
SAS DC-7C OY-KND.jpg
Et SAS DC-7 i ferd med å lande på Bromma flyplass i Stockholm
Informasjon
Rolle Passasjerfly
Produsent Douglas
Produsert 1953–1958
Passasjerer 99–105
Mannskap 3–4
Utviklet fra Douglas DC-6
Videreutviklet til Douglas DC-8
Spesifikasjoner
Lengde 37 m
Høyde 10,5 m
Vingespenn 42 m
Vingeareal 152
Egenvekt 33 050 kg
Vekt (lastet) 65 000 kg
Motorer 4 × Wright R-3350 radialmotor
(10 140 kW)
Topphastighet 650 km/t
Marsjfart 570 km/t
Marsjhøyde 7 620 m
Rekkevidde 9 016 km
Klatrefart 318 m/min

Douglas DC-7 er et firemotors propelldrevet passasjerfly produsert av Douglas Aircraft Company fra 1953 til 1958. Flyet var det siste store propellflyet fra Douglas og kom bare få år før jetflyene Boeing 707 og Douglas DC-8. 338 fly ble produsert og rundt 40 er fortsatt i aktiv tjeneste.

Flyets historie[rediger | rediger kilde]

Pan American World Airways bestilte DC-7 i 1945, som en sivil versjon av det militære transportflyet C-74 Globemaster. Flyselskapet kansellerte ordren like etter. American Airlines gjennopplivet prosjektet da de sendte en forespørsel om et fly med større rekkevidde enn Douglas DC-6 for sine transkontinentale ruter. På den tiden var Lockheed Constellation det eneste flyet som kunne fly uten stop fra tvers over USA fra kyst til kyst i begge retninger. Douglas var motvillig til å bygge flytypen inntil styreformannen i American Airlines, Cyrus Rowlett Smith, la inn en ordre på 25 fly, med en totalpris på $40 millioner, noe som også dekket Douglas' utviklingskostnader.

Prototypen fløy i may 1953 og American Airlines fikk sin første DC-7 i november. Flyselskapet satte den inn i tjeneste kyst til kyst i USA, noe som tok 8 timer og gjorde at konkurenten TWA ble tvunget til å tilby samme tjeneste med sine Super Constellations. Dog var DC-7 preget av ustabile motorer og flere transkontinentale flyvninger ble omdirigert på grunn av motorfeil i luften.

De tidlige DC-7-flyene ble bare solgt til amerikanske flyselskaper. Europeiske selskaper kunne ikke ta fordel av den økte rekkevidden i de tidlige DC-7-modellene. Derfor utviklet Douglas en variant med utvidet rekkevidde; DC-7C «Seven Seas» i 1956. Pan Am brukte DC-7C på sine første direkte flyvninger New York-London, og tvang dermed BOAC til å gå til innkjøp av flyet istedet for å vente på leveringene av Bristol Britannia. Flytypen ble også brukt av SAS til de første flyvningene over Nordpolen til destinasjoner i Nord-Amerika og Asia.

Likevel ble salget av flytypen dårlig på grunn av at Boeing 707 og Douglas DC-8 ble lansert noen få år senere. I 1959 startet Douglas med å konvertere DC-7A og DC-7C til DC-7F fraktefly, som utvidet flytypens levetid betraktelig.

Tidligere operatører av DC-7[rediger | rediger kilde]

   

Transair Sweden

I dag er flere DC-7 basert i det vestlige USA, og brukt som brannslukkningsfly. Noen få andre er brukt som fraktefly. På grunn av dets motorproblemer hadde ikke DC-7 den samme lange levetiden som DC-6, som fortsatt er i omfattende bruk i forskjellige selskaper. Det amerikanske luftforsvaret så heller ikke noe potensial i flyet, men det ble likevel kjøpt inn som transportfly av noen få utenlandske luftforsvar.

Norskregistrerte DC-7[rediger | rediger kilde]

SAS hadde i årene 1956 til 1967 16 DC-7 (14DC-7 og 2 DC-7C Fraktfly)

Av disse var fem registrert i Norges luftfartøyregister.

  • LN-MOB Torstein Viking
  • LN-MOD Guttorm Viking
  • LN-MOE Reidar Viking
  • LN-MOG Leif Viking
  • LN-MOF Roald Viking