Finn Støren

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Finn Sofus Støren (født 20. november 1893 i Kristiansand, død 18. april 1962 i Buenos Aires)[1] var en norsk finansmann og Quislings uformelle utenriksminister under den andre verdenskrig.

Han tok examen artium 1914, studerte statsøkonomi i Oslo, Brussel og USA. Han ble autorisert aksjemegler og var medeier i meglerfirmaet P. B. Anker i Kristiania i tolv år, grunnlagt av Peter Lars Bothvid Anker (1876–1957).[2] Støren bygde opp en større formue under den første verdenskrig og reiste meget utenlands, spesielt Tyskland, Spania og Russland/Sovjetunionen. I Russland traff han Fridtjof Nansen og Vidkunn Quisling som var engasjert i nødsarbeid i forbindelse med hungerkatastrofen i Russland. Oppholdet i Russland gjorde ham til en sterk anti-kommunist. Han dro deretter til Sør-Amerika og oppholdt seg en tid i Colombia og deretter i Panama hvor han bl.a. var norsk konsul og representant for norsk sementindustri.

I 1922 var han blant de første nordmenn som bodde på Galapagos i lengre tid, da i et forsøk på å kolonisere øygruppen sammen med Per Bang og Jens Aschehoug.[3] De utga en reiseskildring i 1926.

Etter å ha returnert til Norge i 1933 bosatte han seg i Drangedal på en gård som het Voje. Han meldte seg samme året[4] inn i Quislings Nasjonal Samling. Støren ble også reder i eget hvalfangstfirma i Kragerø. Han eide blant annet hvalkokeren FLK «Roald Amundsen» (1904) fra 1937 til 1939, uten at dette ble satt i drift.

Under den andre verdenskrig virket han fra 1940 som leder for Direktoratet for spesialorientering, som var innordnet Innenriksdepartementet, men var ment å bli det nye utenriksdepartementet etter okkupasjonen.[5] I denne funksjonen var Støren i praksis Quislings uoffisielle utenriksminister og var bl.a. Quislings ledsager på besøk hos Adolf Hitler.[6] Fra 1941 var han kommisarisk leder for Nordmannsforbundet. Året etter gikk han inn i representantskapet til Norges Bank. I 1944 ble han ekstraordinær «sendeman» for Quislings NS-regjering for å forhandle med de tyske lederne. Han ble arrestert i København våren 1945 og fengslet på Ilebu fengsel.

Støren flyktet i august 1948 med redningsskøyta RS «Nordland II» via Portugal, Marokko til Kanariøyene, og med «Rex» videre til Argentina i 1949 sammen med blant andre offiseren Kaare Vagn Knudsen (1905–) og legen Arne Høygaard (1906–1981).[7] Der ble han med i en norsk etterkrigs-minoritet og bekjent med landets president Juan Perón (1895–1974) som ble styrtet i 1955, samt grunnleggeren av den kroatiske fascistbevegelsen Ante Pavelić (1889–1959) som hadde kommet til Buenos Aires sent i 1948 på det italienske skipet «Sestriere». To andre som Støren kommuniserte med, var den britiske fascistlederen Oswald Mosley (1896–1980) og svensken Per Engdahl (1909–1994).[8]

Se også[rediger | rediger kilde]

Familie[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av Peter Nicolai Støren (1866–1924) og Elisa Christopha Rude (1867–1926). Mora var søster til fotografen Ernest Rude (1871–1948). Finn Sofus var tvillingbror til skipsingeniør Arne Christopher Støren (1892–) som drev i Amerika på 1920-tallet. Finn Sofus giftet seg i 1919 med Inger Lorange Suhrke (1898–1982) av Lorange (slekt).

Utgivelser[rediger | rediger kilde]

  • Harry Randall (pseudonym for Einar Petersen), Finn Støren, Per Bang og August Fredrik Christensen (1926). Galápagos, verdens ende. Tønsbergs forlag.  [132 sider]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ artikkel i Store Norske Leksikon
  2. ^ Anker, H.N. (1990). Familien Anker: litt slektshistorie. [S.l.]: [s.n.] 
  3. ^ Hoff, Stein (1945-) (1985). Drømmen om Galapagos: en ukjent norsk utvandrerhistorie. Oslo: Grøndahl. ISBN 8250407687 (ib.) . 
  4. ^ Øystein Sørensen (1983). Fra Marx til Quisling: fem sosialisters vei til NS. Oslo: Aventura. ISBN 8258802585. 
  5. ^ Christian Christensen (1988). Den andre siden. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202112281. 
  6. ^ Skaug, Tore (1939-) (1998). "Vandfaldene ere bequemme": Skafså kraftverk 50 år. [Dalen]: Skafså kraftverk. ISBN 8299477603 (ib.) . 
  7. ^ Kjartan Fløgstad, Medisin for samfunnskroppen i Tidsskr Nor Legeforen 2014; 134:1254 – 6.
  8. ^ Disse fire vennskapene er nevnt i Anne Kristin Furuseth, Norske nazister på flukt (Schibsted, 2013), i alle fall ifølge Per Ravn, Nazitoppen som rømte til Argentina den 10. november 2013.

Litteratur[rediger | rediger kilde]