Valget i Tyskland 2009

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Valget i Tyskland 2009
27. september 2009
622 mandater på valg, 312 trengs for flertall
Valgdeltakelse 70,8 %
  Angela Merkel Frank-Walter Steinmeier Guido Westerwelle
Leder Angela Merkel Frank-Walter Steinmeier Guido Westerwelle
Parti CDU/CSU SPD FDP
Mandater
 239
Green Arrow Up Darker.svg13 
 146
Red Arrow Down.svg76 
 93
Green Arrow Up Darker.svg32 
  Gregor Gysi og Oskar Lafontaine Renate Künast og Cem Özdemir Jens Seipenbusch
Leder Gregor Gysi og Oskar Lafontaine Renate Künast og Cem Özdemir Jens Seipenbusch
Parti Die Linke Grüne PIRATEN
Mandater
 76
Green Arrow Up Darker.svg22 
 68
Green Arrow Up Darker.svg17 
 0
Straight Line Steady.svg
Kansler Angela Merkel / CDU/CSU
Ny kansler Angela Merkel / CDU/CSU

‹ 2005 Tyskland 2013 ›
Angela Merkel (CDU) fotsatte som forbundskansler etter valget.
Frank-Walter Steinmeier (SPD) var venstresidens kanslerkandidat.
Det skal velges nye medlemmer av Forbundsdagen

Valget i Tyskland 2009, dvs. valget til den 17. tyske Forbundsdagen, ble gjennomført den 27. september 2009. Mens de to folkepartiene CDU og SPD fikk det dårligste valgresultatet på 60 år, endte de tre «småpartiene» FDP, Linke og Grüne opp med over 10 % oppslutning og tidenes beste resultat.

Valget medførte at Angela Merkel (CDU) kunne fortsette som forbundskansler. Det konservative CDU brøt samarbeidet om storkoalisjonen med det sosialdemokratiske SPD og gikk i en ny koalisjon med det liberale FDP.

Kanslerkandidater[rediger | rediger kilde]

I tysk politikk er det ikke vanlig at andre partier enn de to «folkepartiene» (i betydningen partier som ikke representerer særinteressene til snevre samfunnsgrupper), det kristelig-demokratiske CDU/CSU («unionen») på den ene siden, og det sosialdemokratiske SPD på den andre, kunngjør at de har en kanslerkandidat, siden de er de eneste partiene med reell sjanse til å få sin kandidat valgt til kansler. Det ligger ikke noe formelt i kandidatbegrepet, siden selve valget er et parlamentsvalg, men mye av den offentlige diskusjonen rundt et valg vil naturlig nok fokusere på hvem som vil danne regjering.

Angela Merkel (CDU/CSU)[rediger | rediger kilde]

Sittende kansler og CDU-leder Angela Merkel var CDU og CSUs kanslerkandidat.

Merkel er utdannet fysiker og ble aktiv i politikk under den demokratiske revolusjonen i DDR i 1989. Hun satt i Helmut Kohls regjering på 1990-tallet, og ble valgt til Tysklands første kvinnelige kansler i 2005, som sjef for en koalisjonsregjering bestående av både CDU/CSU og SPD.

Frank-Walter Steinmeier (SPD)[rediger | rediger kilde]

7. september 2008 vedtok SPD at sittende utenriksminister og visekansler Frank-Walter Steinmeier skulle være SPDs kanslerkandidat.

I forkant av dette var også partileder Kurt Beck og finansminister Peer Steinbrück nevnt av mange som aktuelle kandidater. Da valget falt på Steinmeier trakk Beck seg som partileder, på grunn av sin fallende popularitet. Steinmeier overtok midlertidig vervet som partileder.

Steinmeier er utdannet jurist og var i mange år en nær medarbeider av Gerhard Schröder, først i delstatspolitikken i Niedersachsen og siden som sjef for Kanzleramt i Schröders rødgrønne regjering. Han ble utenriksminister i Angela Merkels regjering i 2005, og ble i tillegg visekansler i 2007. Steinmeier regnes som en pragmatisk sosialdemokrat, og var en viktig arkitekt bak den rødgrønne regjeringens reformpolitikk. Han oppfattes også som en ganske teknokratisk politiker, og har ikke selv vært folkevalgt, men er bredt respektert, ikke bare i eget parti, som utenriksminister.

Konsekvenser[rediger | rediger kilde]

I perioden 2005–2009 hadde de konservative (CDU/CSU) og sosialdemokratene (SPD) regjert sammen i en storkoalisjon. Bakgrunnen for at storkoalisjonen kom i stand var at partiet Die Linke, som ingen andre partier i Forbundsdagen ønsker å samarbeide med, havnet i vippeposisjon, slik at det verken til høyre eller venstre for midten var mulig å danne en regjeringskoalisjon på tradisjonelt vis.

CDU/CSUs foretrukne samarbeidspartner før valget var det liberale partiet, FDP. Etter deres tradisjonelle partifarger sort (CDU/CSU) og gul (FDP) kalles dette en sort-gul koalisjon. Disse hadde på føderalt nivå sist regjert sammen da Helmut Kohl var kansler 1982–1998.

CDU/CSU og FDP fikk tilsammen flertall i Forbundsdagen. Dette gjorde at Angela Merkel kunne fortsette som forbundskansler i en koalisjonsregjering, men denne gangen uten sosialdemokratene i SPD. I Angela Merkels andre regjering ble FDP-leder Guido Westerwelle visekansler og utenriksminister. FDP fikk fire andre plasser i regjeringen, mens resten gikk til CDU/CSU.

Resultater[rediger | rediger kilde]

Hele landet[rediger | rediger kilde]

Partistemmer Direktemandater1 Mandater
fra
partistemmer
Mandater
totalt
Parti Stemmer Andel (%) Tilsammen derav
overskuddsmandater
CDU 11.828.277 27,3 173 21 21 194
SPD 9.990.488 23,0 64 - 82 146
FDP 6.316.080 14,6 - - 93 93
DIE LINKE 5.155.933 11,9 16 - 60 76
GRÜNE 4.643.272 10,7 1 - 67 68
CSU 2.830.238 6,5 45 3 - 45
PIRATEN 847.870 2,0
NPD 635.525 1,5
Tierschutzpartei 230.872 0,5
REP 193.396 0,4
ödp 132.249 0,3
Familie 120.718 0,3
RRP 100.605 0,2
RENTNER 56.399 0,1
BP 48.311 0,1
DVU 45.752 0,1
PBC 40.370 < 0,1
BüSo 38.706 < 0,1
DIE VIOLETTEN 31.957 < 0,1
MLPD 29.261 < 0,1
Volksabstimmung 23.015 < 0,1
FWD 11.243 < 0,1
CM 6.826 < 0,1
ZENTRUM 6.087 < 0,1
PSG 2.957 < 0,1
ADM 2.889 < 0,1
DKP 1.894 < 0,1
Stemmeberettigede 62.168.489 100,0
Avlagte stemmer 44.005.575 70,78
  Gyldige stemmer 43.371.190 98,56
Hjemmesittere 18.162.914 29,21
Totalt antall mandater 299 24 323 622
Kilde: Bundeswahlleiter[1][2]

Delstatene[rediger | rediger kilde]

Tabellen viser[3] avrundete andeler av partilistene fordelt på delstater, med det sterkeste partiet i fet skrift. Ved valget stemmer velgerne både på partier og personer. Det er partivalget som avgjør styrkeforholdet i Forbundsdagen.

Delstat CDU/CSU SPD FDP LINKE GRÜNE Andre
Baden-Württemberg 34,4 19,3 18,8 7,2 13,9 6,4
Bayern 42,5 16,8 14,7 6,5 10,8 8,7
Berlin 22,8 20,2 11,5 20,2 17,4 7,9
Brandenburg 23,6 25,1 9,3 28,5 6,1 7,4
Bremen 23,9 30,2 10,6 14,3 15,4 5,6
Hamburg 27,8 27,4 13,2 11,2 15,6 4,8
Hessen 32,2 25,6 16,6 8,5 12,0 5,1
Mecklenburg-Vorpommern 33,1 16,6 9,8 29,0 5,5 6,0
Niedersachsen 33,2 29,3 13,3 8,6 10,7 4,9
Nordrhein-Westfalen 33,1 28,5 14,9 8,4 10,1 5,0
Rheinland-Pfalz 35,0 23,8 16,6 9,4 9,7 5,5
Saarland 30,7 24,7 11,9 21,2 6,8 4,7
Sachsen 35,6 14,6 13,3 24,5 6,7 5,3
Sachsen-Anhalt 30,1 16,9 10,3 32,4 5,1 5,2
Schleswig-Holstein 32,2 26,8 16,3 7,9 12,7 4,1
Thüringen 31,2 17,6 9,8 28,8 6,0 6,6

Referanser[rediger | rediger kilde]