Ulovlig innvandring og opphold

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Container brukt til menneskesmugling.

Ulovlig innvandring og opphold er det å reise inn i og oppholde seg i et land uten lov.[1] Innvandring og opphold må sees på adskilt. Det er mulig å få lovlig opphold selv om en har innvandret ulovlig, for eksempel gjennom menneskesmugling. Tilsvarende er det mulig å ha innvandret lovlig, men ikke inneha lovlig opphold. Dette er situasjonen for mange asylsøkere med endelig avslag på søknaden sin, samt personer med utløpt turistvisum eller arbeidstillatelse.

Definisjoner[rediger | rediger kilde]

Ulike begreper har blitt brukt for å beskrive en person uten lovlig opphold i Norge; blant annet «ulovlig», «illegal», «irregulær», «udokumentert» eller «skjult» innvandrer, migrant eller flyktning. På engelsk brukes ofte undocumented migrant og på fransk sans papiers. I de senere årene har betegnelsen «papirløs» (av fransk) blitt mer utbredt i Norge, blant annet etter at 30 norske organisasjoner gikk sammen for å fremheve bruken av dette ordet fremfor andre begreper.[2] Kirkens bymisjon har tidligere kritisert begrepet «ulovlig innvandrer» fordi det er uheldig å knytte betegnelsen «ulovlig» til et menneske.[3] Med begrepet menes imidlertid ikke nødvendigvis en person som ikke har identifikasjonspapirer, kun at personen ikke har papirer for lovlig opphold i landet personen befinner seg i.

Personer uten lovlig opphold inkluderer

  • mennesker som har fått visum eller oppholdstillatelse på falskt grunnlag.
  • tidligere asylsøkere som har fått endelig avslag på søknaden og som ikke har forlatt landet.
  • mennesker som har kommet inn i landet uten tillatelse og uten å registrere seg hos myndighetene.
  • mennesker med visum eller oppholdstillatelse som har utløpt.
  • mennesker fra land som ikke har visum-plikt, som har blitt i landet lenger enn tillatt.

Utover å mangle papirer for lovlig opphold i landet, mangler et fåtall papirløse også identifikasjonspapirer. De kan være tilintetgjort, kastet, mistet, skjult, eller aldri tildelt, for eksempel dersom vedkommende er oppvokst i land der papirer ikke var tilgjengelig, eller dersom vedkommende er født av papirløse.[4]

Det vil være forskjell på personer som har fått sin sak prøvet, fått avslag på opphold, og skulle ha forlatt et land, og en person som ennå ikke har fått sin sak prøvet. I siste tilfelle kan det ikke sies om ulovlig innvandring skal ha skjedd, da det ikke er avklart hvorvidt vedkommende har rett til opphold eller ikke. Det er først ved avslag om opphold at det kan bekreftes at innvandringen var uten meritt.

Årsaker[rediger | rediger kilde]

Det kan være flere grunner til at personer oppholder seg i et land uten tillatelse. Personer som forlater sitt hjemland av økonomiske eller politiske grunner og ikke regner med å kunne få oppholds- og/eller arbeidstillatelse i det landet de kommer til, kan velge å bosette seg uten å søke om tillatelse. Andre kommer som flyktninger eller asylsøkere og velger å forbli i landet etter at de har fått avslag på søknad om opphold, noe som resulterer i plikt til å forlate landet. Noen er ofre for menneskehandel og har ikke råderett over hvor de befinner seg.

Nasjonale forhold[rediger | rediger kilde]

Det er den gjeldende innvandringspolitikk i ethvert land som til enhver tid bestemmer hvem som skal anses å være ulovlig i landet.

I Kina fødes mengder av papirløse på grunn av myndighetenes ettparnspolitikk. Istedenfor å abortere eller utføre spedbarnsdrap etter at barnet er født, velger man ulovlig å føde barnet og la det ulovlig vokse opp. Barnet blir da en ulovlig oppholdende person uten papirer, rettigheter, og mulighet til å delta i samfunnet på normalt vis.

I USA har man beregnet at det finnes mellom syv og tyve millioner mennesker fra andre land som har bosatt seg uten formell tillatelse. Majoriteten kommer fra Mexico.

I Europa er det estimert mellom 4 og 8 millioner personer uten oppholdstillatelse.[5]

I Sverige anslås det at mellom 10 000 og 35 000 personer oppholder seg ulovlig.

Etiopere demonstrerer for individuell behandling av avslåtte asylsøknader utenfor Oslo domkirke i 2011.

Norge[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Norsk innvandringspolitikk

I dag er det Utlendingsloven med forskrift i kraft fra 1. januar 2010 som definerer og regulerer forhold omkring så vel lovlig som ulovlig innvandring og opphold i Norge. I 2008 anslo Statistisk sentralbyrå at det befant seg mellom 10 000 og 32 000 personer uten lovlig opphold i Norge, og mest sannsynlig rundt 18 000. En overvekt av disse antas å være asylsøkere med avslått søknad som oppholder seg i landet etter utreisefristen.[6]

Humanitære forhold[rediger | rediger kilde]

Helsemessige forhold[rediger | rediger kilde]

De fleste papirløse lever mer eller mindre i skjul på siden av samfunnet, noe som fører til en stressituasjon og en følelse av at en alltid må være på vakt. Ensomhet og isolasjon, kombinert med mangel på arbeid, bolig og fremtidsutsikter, fører lett til depresjon. Mange papirløse har i tillegg dårlig fysisk helse, men oppsøker ikke det ordinære helsevesenet av frykt for å bli sendt ut av landet.[3][7]

Flere land har derfor egne helsetilbud for papirløse.

  • I Sverige har Rosengrenska stiftelsen i flere år drevet et helsesenter (mottakning) én kveld i uka i en kirke i Göteborg. Läkare i världen (Médecins du Monde) tilbyr en liknende klinikk i Stockholm. I Stockholm tilbyr dessuten Røde kors helsehjelp, hovedsakelig gjennom henvisninger til Ersta sjukhus.[3]
  • I Nederland jobber organisasjoner som Lampion med henvisninger til det ordinære helsevesenet. Siden helseforsikring kreves for å få helsehjelp, er det opprettet et eget fond (Stiftung Koppling) der papirløse kan søke om utgiftsdekning. Fondet administreres av nettverket RUIS og finansieres av offentlige myndigheter. I Amsterdam finnes det en egen helseklinikk (Kruispost) til alle som ikke har helseforsikring, inkludert papirløse.[3]
  • I Frankrike driver Médecins du Monde flere klinikker for migranter. Ved den største klinikken i Paris jobber 10 ansatte og 110 frivillige. Klinikken er finansiert 50% av det offentlige, og 80% av brukerne er papirløse.[3]
  • I Spania har alle som befinner seg på spansk jord rett til all type helsehjelp, uavhengig av oppholdsstatus.[3]
  • I Sveits er det ingen formelle stengsler for å få helsehjelp, men en trenger en helseforsikring, som mange papirløse ikke har råd til. I Zürich driver Leger uten grenser en helseklinikk som tilbyr helsehjelp.[3]

I Norge har alle mennesker rett til akutt hjelp på legevakt etter Pasientrettighetsloven § 1-2 og § 2-1,[8] men mange papirløse er ikke klar over dette.[9] I praksis har det vært opp til hver enkelt lege å vurdere hva som er akutt.[3] Personer med smittsomme sykdommer har rett til gratis behandling etter Smittevernloven § 1-2 og § 6-1.[10] Folkehelseinstituttet anser det i tillegg som viktig at personer med tuberkulose ikke sendes ut av landet før den seks måneder lange behandlingen er ferdig.[3]

I oktober 2009 startet Kirkens Bymisjon sammen med Oslo Røde Kors Helsesenteret for papirløse migranter i Oslo, som basert på frivillig arbeid sikrer et grunnleggende helsetilbud for papirløse i Oslo. Senteret har uttrykt bekymring over at det har stor pågang av personer med alvorlige psykiske lidelser som post-traumatisk stresslidelse, psykoser, tunge depresjoner og flere selvmordforsøk bak seg, uten at de får henvist dem videre til oppfølging og behandling i det ordinære helsevesenet.[9]

Den norske legeforening gikk i 2008 ut med en offisiell uttalelse om at «myndighetene må sørge for at personer uten lovlig opphold kan få dekket sitt behov for nødvendige helsetjenester, også utover øyeblikkelig hjelp».[11] 30. juni 2011 utvidet Helsedepartementet gjennom en forskriftsendring retten til helsehjelp til å inkludere «helsehjelp som ikke kan vente», men papirløse må som regel betale for helsehjelpen.[12] Legeforeningen, Røde Kors og Kirkens Bymisjon har uttrykt skuffelse over at forskriftsendringen ikke ble fulgt opp med en offentlig finansieringsordning.[13][14]

I mars 2014 fikk også Bergen et frivillig drevet tilbud. «Helsehjelp til papirløse» ble etablert av rundt 50 leger, sykepleiere og annet helsepersonell, med økonomisk støtte fra blant annet Frikirken, Fagforbundet og Rødt.[15]

Økonomiske forhold[rediger | rediger kilde]

Papirløse kan ikke ta vanlig arbeid, og mange tar derfor svart arbeid for å overleve. I Norge jobber de fleste innen renhold, gatekjøkken, restauranter, butikker, byggebransjen og håndverkeryrker. I noen tilfeller fører manglende inntekt papirløse ut i innbrudd, salg av narkotika eller prostitusjon. De papirløse er svært sårbare for utnyttelse fra arbeidsgivere.[3]

I 2004 klargjorde Arbeids- og inkluderingsdepartementet at samfunnet har et generelt ansvar for å yte akutt, livsnødvendig hjelp i en nødssituasjon og at «ingen skal fryse eller sulte i hjel og at sosialtjenesten må yte livsnødvendig hjelp i en akutt krisesituasjon, også til personer uten lovlig opphold».[16] Dette innebærer at papirløse kan søke sosialtjenesten om nødhjelp, men at de ikke er garantert å få det.

Skolegang[rediger | rediger kilde]

Etter FNs barnekonvensjons artikkel 28 har alle barn har rett til utdanning og grunnutdanningen skal gjøres obligatorisk og gratis.[17]

I Norge har barn plikt og rett til offentlig grunnskoleopplæring etter Opplæringsloven § 2-1, så lenge det er sannsynlig at barnet skal være i Norge i mer enn tre måneder.[18] I praksis får ikke alle papirløse barn skolegang, noe som skyldes to forhold. I noen tilfeller har barn blitt avvist ved skoler. I andre tilfeller har ikke foreldrene kjennskap til retten til skolegang, eller de frykter at de vil bli rapport til politiet av skolen, slik at de blir sendt ut av landet. I Sveits er det nedfelt i lov at skoler har taushetsplikt om barna på skolen, og ikke har lov til å oppgi navn til politiet.[3]

I Sverige driver Redd Barna hjelpelinjen Utan papper, der papirløse barn, foreldre, lærere og sosialarbeidere kan ta kontakt for spørsmål om skolegang, familieproblemer, samt vanlige barne- og ungdomsdilemmaer. I perioden mars 2006 til mars 2008 var prosjektet i kontakt med 571 barn.[3]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Justis og Politidep.-Ulovlig innvandring og opphold
  2. ^ papirlose.no, kampanje lansert 31. august 2010 for å belyse de prinsipielle sidene ved og utfordringene for «den papirløse underklassen» i Norge.
  3. ^ a b c d e f g h i j k l Ottesen, Solveig Holmedal (september 2008). Papirløse migranter. Kirkens Bymisjon Oslo.
  4. ^ Ni av ti med dokumentert eller sannsynliggjort ID. IMDi Inytt nr. 14, 25. september 2009
  5. ^ Picum Picum
  6. ^ Zhang, Li-Chun (2008). Developing methods for determining the number of unauthorized foreigners in Norway. SSB.
  7. ^ Mighealthnet : Udokumenterte migranter
  8. ^ LOV 1999-07-02 nr. 63: Lov om pasientrettigheter (Pasientrettighetsloven). Lovdata.
  9. ^ a b Blom, Celine (februar 2011). Årsmelding 2010 : Helsesenteret for papirløse migranter. Røde Kors Oslo.
  10. ^ LOV-1994-08-05 nr. 55: Lov om vern mot smittsomme sykdommer (Smittevernloven).. Lovdata.
  11. ^ Papirløse innvandrere (Policydokument nr. 3/2008). Den norske legeforening (27. juni 2008).
  12. ^ Helsehjelp til personer uten lovlig opphold (pressemld. nr. 47/2011). Helsedepartementet (30. juni 2011).
  13. ^ NTB (19. januar 2011). Syke papirløse sviktes av Norge. VG.
  14. ^ Kongsvik, Lisbet T. (24. januar 2011). Finansieringen av helsehjelpen til papirløse må på plass. Den norske legeforening.
  15. ^ Valland, Guro (15. mars 2014). Etablerer legevakt for papirløse. Bergens Tidende.
  16. ^ Nødhjelp til personer uten lovlig opphold. Arbeidsdepartementet (5. oktober 2004).
  17. ^ FNs konvensjon om barnets rettigheter. Barne- og familiedepartementet (mars 2003).
  18. ^ LOV-1998-07-17 nr. 61: Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova).. Lovdata.