Carl Wilson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Carl Wilson
Carl Dean Wilson
Carl Wilson
Født 21. desember 1946
Hawthorne, California, USA
Død 6. februar 1998 (51 år)
Yrke musiker, låtskriver, plateprodusent
Nasjonalitet USA
Sjanger pop, rock, psykedelisk rock, barokkpop, soul
Instrument vokalist, gitar, bass, keyboard
Aktive år 19611998
Tidligere band
The Beach Boys

Carl Dean Wilson (født 21. desember 1946, død 6. februar 1998) var en rockemusiker fra USA, best kjent som et av de opprinnelige medlemmene av The Beach Boys, der han spilte gitar og sang. Han var bror av Brian og Dennis Wilson i samme gruppe.

På gruppas første plater kan en høre Wilson spille gitar på en svært Chuck Berry-inspirert måte. Han synger også førstestemmen på en del låter, for eksempel «Summertime Blues» (sammen med David Marks), «Louie, Louie» (sammen med Mike Love), «Pom Pom Play Girl», «All Dressed Up for School» og «Girl Don't Tell Me». Fra midten av 1960-tallet hadde Beach Boys en praksis med å erstatte gruppemedlemmene med studiomusikere på plateinnspillinger. Carl fortsatte imidlertid å spille sjøl. På denne tida blei det også stadig vanligere at han sang hovedstemmen, blant annet på hitlåter som «Good Vibrations», «God Only Knows», «Darlin'», «Wild Honey» og «I Can Hear Music».

Etter at eldstebror Brian trakk seg tilbake fra sceneopptredender i 1965, var Carl gruppas de facto leder i slike sammenhenger. En del kontrakter fra denne tida omtaler bandet som «Carl Wilson pluss fire andre musikere». Seinere blei han også leder i studiosammenheng, og han produserte store deler av albuma 20/20, Sunflower, Surf's Up, Carl and the Passions - «So Tough» (et navn som i seg sjøl honorerer Carls lederskap) og Holland.

Carl Wilson var aldri den store låtskriveren. I begynnelsen var hans bidrag et og annet solo instrumentalinnslag. I 1971 komponerte han imidlertid to sanger på albumet Surf's Up, «Long Promised Road» og «Feel Flows». Han fulgte opp med en eller to sanger på hvert av de påfølgende albuma.

Lederrollen hans i gruppa blei mot slutten av 1970-tallet svekka. Dels skyldtes dette rusmisbruk, dels at Brian kom i aktivitet igjen. Carl var likevel tydelig med, både som gitarist, sanger og til dels produsent. Ved innspilllinga av L.A. (Light Album) i 1979 hadde Carl kommet seg ut av rusbruken, og han sang blant annet «Good Timin'», som blei en hit.

På 1970-tallet var Carl også produsent for andre artister, blant annet den sørafrikanske gruppa The Flame, og fra denne gruppa kom de seinere to nye Beach Boys-medlemmene Blondie Chaplin og Ricky Fataar. Han var også bakgrunnssanger på andres plater, blant annet på Chicagos «Wishing You Were Here» (der også Al Jardine og Dennis Wilson fra Beach Boys sang) og «Baby, What a Big Surprise», Elton Johns «Don't Let the Sun Go Down on Me» (også med Bruce Johnston) og David Lee Roths populære coverversjon av «California Girls».

I 1981 trakk Wilson seg ut av Beach Boys, som han så på som en lite kreativ nostalgiaffære. Han gav ut soloalbumet Carl Wilson, som ikke vakte særlig oppsikt. Heller ikke det neste, Youngblood, kom inn på listene som album, men singelen «What You Do to Me» fikk plassering på Billboard. Da Youngblood kom ut i 1983, var Wilson for øvrig vel tilbake i The Beach Boys, som han fortsatte å spille med like inntil han døde av lungekreft i 1998. Han var med på gruppas sommerturne året før, til tross for at han måtte ha oksygentilførsel mellom hver sang.

I 1988 blei The Beach Boys innvalgt i Rockens æresgalleri.

I 1967 vakte det oppsikt da Wilson av samvittighetsgrunner nekta å ha militærtjeneste under Vietnamkrigen.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]