Sun Yat-sen-drakt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Sun Yat-sen-drakten, på kinesisk kalt «Zhongshan-dress» og i Vesten Mao-dress, ble en reformdrakt i Kina på 1900-tallet. Bildet viser kommunistlederen Mao Zedong og Jiang Qing, hans fjerde hustru, ca. 1940, begge i en variant av en slik uniform, hun i et grovere arbeidsantrekk med belte. Tidligere ble drakten bare båret av menn.
Chiang Kai-shek, leder for Kuomintang, det kinesiske nasjonalistpartiet, og statssjef i Republikken Kina til 1975, iført uniformspreget Sun Yat-sen-drakt 1946.

Sun Yat-sen-drakt (eller -dress), også kalt Mao-dress, betegner en uniformsliknende drakt som i Kina er mest kjent som Zhongshan-drakt (kinesisk: 中山装, pinyin: Zhōngshān zhuāng («Sun Yat-sen-dress») men i Vesten er blitt mer knyttet til den kommunistiske diktatoren Mao Zedongs tid.

Sun-Yat-sen-dressen var en popularisert versjon av en japansk studentuniform med jakke og bukse etter vestlige forbilder og brøt med kinesiske drakttradisjoner. Den ble i litt ulike varianter båret som offisersuniform i Republikken Kina fra 1920-tallet og i den kommunistiske folkerepublikken fra 1949. Som Mao-dress var uniformen standardantrekk for Folkets frigjøringshær og medlemmer av Kinas kommunistiske parti, også av kvinner. Drakten bestod da av et praktisk, enkelt og billig antrekk av slitesterke bomullstoffer: jakke med enkel knapperad, fire lommer og rund krage (igjenkneppet i halsen), langbukser, skyggelue eller sikspens og sko. Uniformene var gjerne grønne eller blå og kunne også være vattert.

Historikk[rediger | rediger kilde]

I Republikken Kina[rediger | rediger kilde]

Sun Yat-sen, en av grunnleggerne av det kinesiske nasjonalistpartiet Kuomintang, og kona Soong Ching-ling in Guangzhou 1921. Sun i lys sun-yat-sen-uniform med bredbremmet hatt av vestlig modell.

Klesdrakten ble introdusert i 1920-årene på en tid da man bestrebet seg på å erstatte den gamle mandsjuiske drakten, som var blitt båret av mannfolk siden begynnelsen av Qingdynastiet. Den gamle drakten bestod av blant annet av ulike typer runde hatter og hårpisk, kaftan, changshan (mennenes motstykke til kvinnenes cheongsam) og andre plagg ofte laget av silke, Det nye snittet ble benyttet både i Kuomintangs og kommunistenes uniformer.

Den skal ha blitt til ved at den revolusjonære nasjonalisten Sun Yat-sen, som spilte en viktig rolle da Qing-dynastiet ble styrtet i 1912 og republikken Kina ble grunnlagt, tok med seg en japansk studentuniform til «Rongchangxiang», en klesforretning på gaten Nanjing lu i Shanghai, og bad den vestlig-utdannede skredderen der om å legge denne uniformen til grunn for en drakt til seg selv. En annen teori er at drakten bygget på forbilder fra eksisterende kinesiske skoleuniformer i Hongkong.

Uansett ble drakten snart tatt i bruk som offisersuniform i Kuomintangs væpnede styrker. Etter at Sun Yat'sen døde i 1925, videreførte den nye Kuomintanglederen, generalissimo Chiang Kaishek, drakten. Kommunistene overtok den også, men med noen mindre modifikasjoner. I kommunistenes leir ble den også benyttet av kvinner som et statement imot den ellers fremherskende cheongsam, som fremhevet de kvinnelige former. Maos hustru fra 1939, Jiang Qing, benyttet den, likeså den amerikanske hemmelige agent og utenrikskorrespondent Agnes Smedley.

De fire lommene på dressen sies å symbolisere de fire hovedprinsipper for opptreden som de er beskrevet i den konfucianske klassiker Forandringenes bok: Anstand, rettskaffenhet, ærlighet, naturlig skamfølelse.

Uniformsjakka i Mao-dressen har fire synlige lommer, en enkel knapperad og igjenkneppet krage.

I Folkerepublikken Kina[rediger | rediger kilde]

Deng Xiaoping og kona på besøk ved Johnson Space Center i Texas i USA februar 1979. De kinesiske mennene er kledt i stramme Mao-dresser i ulike stoff. Vertsskapet er iført vestlig dress med skjorte og slips.

Etter grunnleggelsen av Folkerepublikken Kina i 1949 fikk drakten nærmes preg av nasjonal korrekt påkledning, og omkring kulturrevolusjonen slo den gjennom som den nesten alenerådende både for kvinner og menn. Den ble på denne tiden et symbolproletær enhetskjensle, og det å avvike fra denne kleskoden kunne medføre strenge sosiale sanksjoner.

Under den katastrofale kulturrevolusjonen på 1960-tallet, da det kommunistiske ledelsen i sine maktkamper fikk som politisk mål «å knuse de fire gamle», ble det meste som minnet om tradisjonell kinesisk keiserkultur og ikke minst vestlig dekadense foraktet og ødelagt av fanatiske rødegardister. Plagg og drakttilbehør som tiltrakk seg negativ oppmerksomhet, og kunne få farlige følger hvis de ble båret i det offentlige rom, var blant annet jeans, høyhælte sko, dressjakker i vestlig snitt, slips, smykker, briller, cheongsamer og langt hår. Dette ble betraktet som symboler for vestens bursjoaer og den rike overklassens livsstil. Rødegardistene skal ha plaget og banket opp dem som bar slike klær, og en mengde plagg ble kastet ut i gatene for å ydmyke eierne. Forfølgelsen rammet blant annet minoriteter og akademikere.

Den nøkterne maodrakten beholdt sin dominerende stilling fram til 1980-årene da Deng Xiaopings reformpolitikk førte til mer varierte klesvaner. Kommunistlederne selv, skjønt da de mannlige, holdt på den til inn på 1990-tallet, da den ble avløst av vanlig vestlig forretningsdress.

I andre kommunistland[rediger | rediger kilde]

Tilsvarende uniformer har blitt båret av ledere og partimedlemmer i flere andre kommunistland i Asia. Bildegalleriet under viser noen eksempler.