Slaget ved Hjørungavåg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget ved Hjørungavåg
Slaget ved Hjørungavåg
Uværet i Hjørungavåg
Dato Ca 986
Sted Kysten av Sunnmøre
Resultat
Norsk seier
Parter
Norge Danmark
Kommandanter
Håkon jarl
Eirik Håkonsson
Svein Håkonsson
Sigvalde jarl
Vagn Åkesson
Bue Digre
Styrker
180 skip 60 skip
Tap
Ukjent Ukjent

Slaget ved Hjørungavåg (Hjörungavágr) er et slag med like deler historisk som legendarisk bakgrunn. Det skjedde på slutten av 900-tallet, muligens i år 986, og sto mellom jarlene på Lade i Trøndelag, Håkon Sigurdsson og sønnen Eirik Håkonsson, og en dansk invasjonsflåte sendt av den danske kongen Svein Tjugeskjegg, støttet av de fryktede jomsvikingene.

Legendarisk og historisk[rediger | rediger kilde]

Uværet i Hjørungavåg, vignett ved Gerhard Munthe.

Slaget er beskrevet i de norske kongesagaene, som Snorre Sturlassons Heimskringla, foruten Jomsvikingenes saga, men også Saxo Grammaticuslatinske historieverk Gesta Danorum. De ulike kildene er innbyrdes motstridende, også om tidspunktet og hvem som deltok – spesielt på den danske siden, hvilket understreker slagets legendariske status. Til tross for de uklare detaljene er slaget en historisk realitet, det vitner skaldekvadene om. I henhold til sagaene var det minst fire skalder til stede ved slaget,[1] iallfall på den norske siden, og blant de som har diktet om hendelsen er Tord Kolbeinsson og Tind Hallkjellsson.

Sigvalde skryter i forkant.

Den fremstillingen som Snorre gir av opptakten til slaget er av stor litterær kvalitet[2], men som ikke kan betraktes som historisk gjengivelse: Kong Svein Tjugeskjegg holdt et gjestebud og jomsvikingene fikk de største drikkehornene med den sterkeste drikken. Med list får kong Svein den ene jomsvikingen etter den andre til ta munnen for full. Sigvalde jarl sverget at før tre år var gått skulle han ha drept eller drevet ut Håkon jarl fra Norge. Hans bror, Torkjell Høge, lovte at han skulle følge broren til Norge og ikke flykte fra noen kamp så lenge Sigvalde jarl fortsatt levde. Bue Digre lovte at han ikke skulle flykte for noe slag for Håkon jarl. Hans bror Sigurd lovte at han ikke skulle flykte så lenge størstedelen av jomsvikingene fortsatt levde. Vagn Åkesson lovte at han ikke skulle dra fra Norge før han hadde drept Torkjell Leira og gått til sengs med datteren hans. De andre høvdingene lovte også noe i forbindelse med det samme. Neste dag angret de, men var nødt til å holde det de hadde lovet. I Snorres litterære fremstilling la disse løftene premissene for slaget.

Bakgrunn for slaget[rediger | rediger kilde]

Hjørungavågs plassering i henhold til dagens Ålesund.

Danmark var den dominerende kongsmakt i Norden. Etter at Håkon den gode døde var det strid mellom de som krevde tronen og alle dro til Danmark for å søke støtte for sine krav hos kong Harald Blåtann. Formelt sett skrøt danskekongen på seg at han «vant seg hele Danmark og Norge» på Jellingsteinene, store runesteiner ved Vejle i Jylland, og noe sant kan det være. Det sydlige Norge og Oslofjorden lå tidvis direkte under Danmark og i det øvrige Norge, vestkysten oppover til Trøndelag og Hålogaland, støttet danskekongen den som aksepterte ham som overkonge. Således brøt han med Harald Gråfell, den siste av Harald Hårfagres direkte etterkommere, da denne viste seg litt for uavhengig, og knyttet en ny kontakt med Hårfagreættens bitreste fiende, Håkon Sigurdsson, sønnen til den mektige Sigurd Ladejarl som var blitt drept av Hårfagreætten. Sagaen forteller om et omfattende intrigespill som fører til at Harald Gråfell blir drept i et slag i Limfjorden.

Etter at Håkon ved danskekongens hjelp var blitt den enerådende kongen i Norge, betalte han tilbake ved å vise sin lojalitet og støtte ved å delta med en norsk hær i Harald Blåtanns kamp mot den tyske keiseren i 974. Jellingsteinen forteller videre at Harald Blåtann «gjorde danene kristne», og i henhold til Snorre ivret han også for misjon i Norge. Det er sannsynlig at danskekongen tvang misjonærer på Håkon jarl som en del av den danske rikssamlingsprosessen. Skaldekvadene vitner om at Håkon jarl var en innbitt hedning, og da han trosset kongen ved å sende misjonærene fra seg var det ensbetydende med et åpent brudd og han utsatte seg for danskekongens hevn.[3]

Skalden Einar Skålaglam priser Håkon jarl for å forsvare Norge mot kristendommen: «Den kloke folkeleder lot Tors herjede hov-land frede som sanne helligdommer. De mannegode æser vender seg atter til blotene; nå gror jorda som før. Rikdomsgiveren lar mennene ferdes glade på gudenes hellige grunn.»[4]

Viktigere enn spørsmålet om religion, som historikeren John Megaard har påpekt[5], var at Harald Blåtann hadde gått på et grundig nederlag for den tyske keiseren. Håkon jarl dro fordel av danskekongens svekkede stilling og gjorde seg uavhengig av Danmark. At jarlen var danskekongens undersått betydde at han måtte betale en årlig skatt i form av jakthauker, et rent symbol på underordning. Det var først i 982 at Danmark var i stand til å forsøke å vinne Norge tilbake. På det tidspunktet var den tyske keiseren dypt involvert i et krigstog til Italia. Invasjonen i 982 var det første forsøket til danskekongen til å erobre Norge. Kongesagaen Fagrskinna skriver:

«Litt senere bød Harald Gormsson ut leding over hele Danmark og for med hele danehæren til Norge. Men da han kom om Lindesnes til det rike der skattene var holdt tilbake for ham, da brente han og lot drepe folk hvor han kom og la alt land langs sjøen øde... Kong Harald for helt nord til Stad, men Håkon jarl lå med en stor hær nord for Stad. Da danekongen spurte at Håkon hadde mange folk og at de var godt rustet, vendte han sin ferd sør til Danmark, og de møttes ikke denne gang.» (Schreiner 1972, 95)

Først i 986 var Danmark igjen i stand til å mønstre en ny stor flåte, ikke minst ved hjelp av slaviske leiesoldater, det som i sagaenes brus har blitt til jomsvikinger.

Invasjon av Norge[rediger | rediger kilde]

Den danske invasjonsstyrken kom således ikke bare for å tukte en gjenstridig jarl, men var en del av den danske rikssamlingen som kristendommen var en integrert del av. En voldsom stor dansk flåte seilte på et tidspunkt nordover og Håkon jarl bød på nytt ut leidang (leiðangr). Dette er første gang ordet brukes i en samtidig kilde, og understreker at det var nordmennenes land som måtte forsvares. Leidangsflåten nevnes i to kvad ved å være bedt ut av Ladejarlene til forsvar av Vest-Norge. Den samtidige hedenske skalden Tind Hallkjellsson kveder: leiðangr hrauð Dana skeiðar, og den antatte kristne skalden Tord Kolbeinsson sier: leiðangr rendi langt með landi. Alle kilder tyder på at Håkon jarl oppfattet seg selv som Norges hersker som aktet å forsvare riket mot en utenlandsk fiende.

De norske-islandske kildene sier at det var Svein Tjugeskjegg som førte faren Harald Blåtanns riksverk videre med denne invasjonsflåten. Den danske krønikeskriveren Saxo Grammaticus mener derimot at slaget skjedde mens Harald Blåtann ennå levde. Tradisjonelt har man satt årstallet til år 986.

Slagets dimensjoner var uten tvil store, skjønt det legendariske stoffet synes å ha vokst fra generasjon til generasjon. Danskene skal etter sigende ha kommet til Norge med 120 skip, og nordmennene sto imot med rundt 300 skip! Selv den nøkterne kongesagaen Fagrskinna kunne slå fast at «Aldri har daner holdt et slikt slag med nordmenn, verken før eller siden.» At den hedenske Håkon jarl blir stående som den store nasjonalhelten til tross for at sagaskribentene var kristne understreker slagets nasjonale betydning. Det blir gjentatt av skalden Einar Skålaglam når han forteller at Håkon jarl hadde samlet en hær fra «fire folkland» og et følge av «sju landstyrere» og «hele Norge drønnet da krigerne for samlet til kampen». Sikkert er det «leidang løp langs landet» og at høvdingene fra hele kystområdet samlet seg mannjamt om Håkon jarl. Helt fra Hålogaland kom Tore Hjort med folk.

Slaget[rediger | rediger kilde]

Et fryktelig uvær kom under slaget

Megaard skriver at det værharde havstykket omkring Stad utgjorde en vesentlig hindring for en angripende flåte. Mulighetene for å gennomføre et overraskende angrep nord for Stad var ganske små.

Ifølge Fagrskinna måtte angriperne lete litt i blinde etter nordmennene, da de ikke fikk nøyaktige anvisninger om hvor de lå. Tilslutt gikk de lengre inn i fjordene og la til ved Hareidlandet. I det de var i ferd med å rane til seg en buskap fortalte eieren at Håkon jarl lå med få skip like ved: «jeg vet ikke om han har ett skip eller to, i alle fall ikke mer enn tre», og mot Sigvalde jarls råd sluker Bue Digre agnet. Han finner nordmennene i Hjørungavåg, «ikke med ett skip, men heller med halvannet hundre skip.»[6] Begge hærene ordnet seg for strid. Sigvalde jarl og Håkon jarl dannet sentrum for hver sin hær, henholdsvis 20 skip og 60 skip. Håkon jarls sønn, Eirik Håkonsson, som rådde over like mange skip som faren, la seg mot fiendens fylking, den ene enden av den lange rekken av skip hvor Bue Digre og broren Sigurd var med 20 skip. I den motsatte enden av fylkingen lå Vagn Åkesson med ytterligere 20 skip. Vagn ble angrepet av Eiriks bror Svein Håkonsson som også styrte 60 skip. Det fortelles om både Eirikssønnene og jomsvikingene at de hadde store skip, men relativt få i forhold til forsvarerne.

Det er ingen grunn til å tvile når Snorre skriver at det ble en «hard og stygg strid», og innledningsvis gikk det ikke bra med nordmennene. Det falt mange menn på begge sider, men flest hos Håkon jarl. De fryktede jomsvikingene slåss både djervt og kvast. Det var så mange våpen, sier Snorre, som traff Håkon jarl at brynja hans ble slått i stykker til han bare slengte den av seg.

Vagn Åkesson gikk så hardt mot skipet til Svein Håkonsson at han tok til å vike, men ble berget av broren Eirik som kom til unnsetning, og Vagn trakk seg tilbake igjen. Eiriks skip la seg opp mot Vagns skip og gikk til nærkamp med hoggvåpen.

Da endrer slagets gang seg.

Uværet i Hjørungavåg[rediger | rediger kilde]

Valkyrie.

Et voldsomt uvær braket løs, ei skikkelig norsk haglbyge «så svær at hvert hagelkorn veide en øre»[7] og det trollske uværet ble vendepunktet i kampen. Kunne et slikt frykelig uvær komme for å ta parti med nordmennene? Hadde hedningen Håkon jarl tatt i bruk mørke krefter? Snorre nevner at noen har sagt at han hadde ofret den ene sønnen sin, Erling, og blotet ham for å få seier. Etter det hadde «mannefallet vendt seg og blitt størst hos jomsvikingene».

Det som den nøkterne historikeren Snorre kun såvidt nevner, utmaler Jomsvikingenes saga og bekrefter til fulle at Håkon jarl ofret for seier den yngste sønnen Erling til den kvinnelige gudinnen, fylgjen og verneskikkelsen for jarleætten, Torgerd Holgebrud. Da Torgerd var blidgjort med offer grep hun inn i slaget på jarlens side. Hun viste seg sammen med søsteren Irpa i luften med stort følge av valkyrier på fnysende hester og sendte et piskende haglvær mot jarlens fiender. De som hadde evnen til det, kunne se valkyrienes piler drive fienden bort.

Den ledende norske religionshistorikeren Gro Steinsland mener i hovedverket Norrøn religion (side 255) at det ikke var utenkelig å ofre til valkyriene før kamp, men mer sjeldent å ofre mennesker, og fortellingen om den syv år gamle Erling er overdreven, underforstått at det ikke hadde skjedd, og tilhører den store legendariske delen av skildringene av det historiske slaget.

De eldste kildene forteller ikke om hverken menneskeofringer eller rasende gudinner, men tvertimot at sønnen Erling deltok i slaget. Han var altså hverken syv år eller ofret til høyere makter. Det legendariske innslaget har sannsynligvis flere årsaker. Dels gir det Sigvalde jarl en unnskyldning for at han flyktet – løftet hans hadde ikke innbefattet han skulle slåss mot troll. For mot gudene kjemper menneskene forgjeves... Den andre årsaken var sannsynligvis at det framhevet grusomheten i den førkristne religionen.[8]

Premissene innfris[rediger | rediger kilde]

Eirik jarl gir grid til Vagn og jomsvikingene.

De litterære premissene for slaget som Snorre skisserte innledningsvis, jomsvikingenes løfter i forkant, får sin konklusjon. Når uværet setter inn hogger Sigvalde jarl fortøyningene og flykter med 70 skip. At dette var en nedverdigende handling vises i at Vagn Åkesson kaster et spyd etter ham. Bue Digres skip blir bordet av og Bue roper de bevingede ord «Over bord, alle Bues menn!» før han kaster seg på sjøen. Deretter ryddes Vagn Åkessons skip og Eirik jarl tar han til fange.

I en avslutningssekvens hvor jomsvikingene skal halshugges klarer Vagn å vri seg unna ved å hogge hodet av bøddelen Torkjell Leira, mannen han hadde sverget på å drepe og deretter gå til sengs med datteren hans. I Snorres fremstilling synes Eirik jarl å være imponert over sine motstandere. Han gir Vagn grid og lar ham dessuten gifte seg med datteren, akkurat som Vagns ed hadde spådd. Taperen, men helten Vagn blir altså en av vinnerne etter slaget, mens Sigvalde jarl verdiges ingen ære. Det nevnes at Håkon jarl mislikte dette, men antagelig var kanskje ikke datteren overvettes begeistret heller.

Slagets betydning[rediger | rediger kilde]

I de siste to hundre år har det vært mye diskusjon om hvor slagets historiske Hjørungavåg virkelig lå. Problemet har ikke vært mangelen på informasjon, men for mange av dem og som innbyrdes har vært motstridende. Spesielt lokalt har debatten gått høyt, noe boken Striden om stedet. Hjørungavåg-slaget i norsk historie og kulturdebatt (2006) viser.

Med den overbevisende seieren forble Håkon jarl Norges enerådende hersker og Danmarks påståtte krav over Norge ble avvist og ikke gjentatt før mange år senere. At Snorre kaller Håkon for jarl skal man ikke stirre seg blind på. Han fungerte som konge. Snorre, som ellers er Hårfagreættens egen propagandist, slår fast at Håkon jarl rådde over hele Norge langs kysten i vest og at han styrte i seksten fylker. Ved å følge den ordningen som Harald Hårfagre hadde ordnet ble det slik at det skulle være en jarl i hvert fylke, og Håkon jarl hadde da seksten jarler under seg.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ifølge Wibeke Knagenhjelm (1918–2003) som på 1980-tallet skrev manuskriptet til det historiske Spelet om Hjørungavåg, hadde Håkon ikke mindre enn seks skalder med, jamfør hennes artikkel Da Jonsvikingene mistet hodet i A-magasinet den 16. august 1986.
  2. ^ Snorre, side 148-149.
  3. ^ Krag, Claus: Aschehougs Norges historie, Vikingtid og rikssamling 800-1130, bd 2, Oslo 1995. Side 101.
  4. ^ Holmsen, Andreas: Norges historie fra de eldste tider til 1660, Oslo 1961. Side 152-153
  5. ^ Megaard: Hvor sto «Slaget i Hjörungavágr»? Se Eksterne lenker nedenfor.
  6. ^ Fagerskinna s. 115–116
  7. ^ Snorre, side 152. En øre tilsvarte ca. 27 gram.
  8. ^ Näsström: Blot, side 27-28.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]