Slaget ved Ashkelon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget ved Ashkelon
Konflikt: Første korstog
Dato 12. august 1099
Sted Ashkelon i Israel
Resultat
Seier til korsfarerne
Parter
Korsfarere Fatimidene
Kommandanter
Godfred av Bouillon
Robert II av Flandern
al-Afdal Shahanshah
Styrker
Muligens 10 000 Muligens 50 000
Tap
Ukjent Muligens 10-12 000

Slaget ved Ashkelon fant sted den 12. august 1099 og er ofte regnet som den siste hendelsen i det første korstog.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Korsfarerne hadde forhandlet med fatimidene i Egypt under deres marsj til Jerusalem, men der var ikke nådd noe tilfredsstillende kompromiss. Fatimidene var villige til å oppgi kontrollen over Syria, men ikke Palestina. Dette var ikke akseptabelt for korsfarerne som hadde den hellige gravs kirke i Jerusalem som mål. Jerusalem ble erobret fra fatimidene den 15. juli 1099 etter en lang beleiring. Umiddelbart fikk korsfarerne høre om at fatimidenes armé var på vei for å beleire dem.

Korsfarerne handlet raskt. Godfred av Bouillon ble utropt til forsvarer av den hellige gravs kirke den 22. juli. Arnulf av Chocques, utropt til patriark av Jerusalem den 1. august, oppdaget en relikvie fra det sanne kors den 5. august. Utsendinger fra fatimidene ankom for å beordre korsfarerne om å forlate Jerusalem, men de ble ignorert. Den 10. august ledet Godfred de resterende korsfarerne ut av Jerusalem mot Ashkelon som ligger en dagsmarsj unna, mens Peter Eremitten ledet både de katolske og gresk-ortodokse geistlige i bønn og prosesjon fra den hellige gravs kirke til tempelet. Robert II av Flandern og Arnulf fulgte Godfred, men Raimond IV av Toulouse og Robert av Normandie ble igjen, enten på grunn av en krangel med Godfred eller fordi de foretrakk å høre om den egyptiske hæren fra sine egne speidere. Da den egyptiske tilstedeværelsen ble bekreftet, marsjerte også de ut dagen etter. Nær Ramla møtte de Tancred og Godfreds bror, Eustace, som hadde dratt for å erobre Nablus tidligere i måneden. Arnulf bar relikviet av korset foran hæren, mens Raimond av Aguilers bar relikvien av den hellige lanse som ble funnet ved Antiokia året før.

Slaget[rediger | rediger kilde]

Fatimidene ble ledet av visir al-Afdal Shahanshah som ledet muligens så mange som 50 000 menn (andre anslag varierer fra 20-30 000 til det overdrevne 200 000 i Gesta Francorum). Hæren hans bestod av seldsjukker, arabere, persere, armenere, kurdere og etiopiere. Han hadde til intensjon å beleire korsfarerne i Jerusalem, selv om han ikke hadde med seg beleiringsmaskiner. Han hadde derimot en flåte som samlet seg i havnen i Ashkelon. Det presise antallet korsfarere er ukjent, men antallet som gis av Raimond av Aguilers er 1200 riddere og 9000 infanterister. Det høyeste anslaget er 20 000 menn, men dette er nok umulig på dette tidspunktet i korstoget. Al-Afdal slo leir på sletten ved al-Majdal i en dal utenfor Ashkelon hvor han forberedte seg på å fortsette mot Jerusalem og beleire korsfarerne der, antagelig uten å være klar over at korsfarerne allerede var på vei for å møte ham. 11. august fant korsfarerne okser, sauer, kameler og geiter som var samlet der for å fø fatimidenes leir, på beite utenfor byen. Ifølge fanger tatt av Tancred i en trefning nær Ramla, var dyrene der for å oppmuntre korsfarerne til å spre seg og plyndre landet, noe som ville gjøre det lettere for fatimidene å angripe. Men al-Afdal visste fremdeles ikke at korsfarerne var i området og ventet dem tydeligvis ikke. Disse dyrene ble ført sammen med korsfarerne morgenen etter, noe som fikk deres hær til å se mye større ut enn den faktisk var.

Om morgenen den 12. rapporterte speidere plasseringen til fatimidenes leir, og hæren marsjerte mot den. I løpet av marsjen organiserte korsfarerne seg i ni divisjoner. Godfred ledet venstre flanke, Raimond høyre, mens Tancred, Eustace, Robert av Normandie og Gaston IV av Béarn utgjorde sentrum. De ble ytterligere delt inn i to mindre divisjoner, og en divisjon av fotsoldater marsjerte foran hver. Dette oppsettet ble også brukt som slaglinjen utenfor Ashkelon, hvor sentrum av hæren var mellom portene mot Jerusalem og Jaffa, høyre flanke var stilt opp mot Middelhavskysten og venstre flanke stod med ansiktet mot Jaffa-porten.

Ifølge de fleste beretninger (både korsfarernes og muslimske), ble fatimidene tatt på sengen og slaget var kort, men Albert av Aix hevder at slaget pågikk en stund mot en nokså godt forberedt egyptisk hær. De to hovedlinjene i slaget kjempet mot hverandre med piler til de var nær nok til å kjempe ansikt til ansikt med lanser. Etiopierne angrep sentrum av korsfarernes linje, og fatimidenes fremste styrker klarte å utmanøvrere korsfarerne og omringe deres bakre styrker. Men Godfred ankom og reddet dem. Til tross for hans tallrike overlegenhet, var al-Afdals hær neppe så sterk eller farlig som seldsjukkenes hærer som korsfarerne hadde møtt tidligere. Slaget ser ut til å ha vært over før fatimidenes tunge kavaleri var forberedt til å slutte seg til kampene. Al-Afdal og hans panikkslagne styrker flyktet bakover til sikkerheten til den tungt befestede byen. Raimond jaget noen av dem på sjøen, andre klatret opp i trær og ble drept av piler, mens andre ble knust i retretten tilbake til Ashkelons porter. Al-Afdal forlot sin leir og dens skatter som ble erobret av Robert og Tancred. Korsfarernes tap er ukjent, men egypterne mistet rundt 10-12 000 menn.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Korsfarene tilbrakte natten i den forlatte leiren og forberedte seg på et nytt angrep, men om morgenen fikk de vite at fatimidene trakk seg tilbake til Egypt. Al-Afdal flyktet sjøveien. De tok så mye av byttet som de kunne og brente resten. De dro tilbake til Jerusalem den 13. august, og etter mye feiring krevde både Godfred og Raimond Ashkelon. Da garnisonen fikk høre om krangelen, nektet de å overgi seg. Etter slaget dro nesten alle de resterende korsfarerne tilbake til sine hjem i Europa siden deres pilegrimsløfter var oppfylte. Der var kanskje bare noen få hundre riddere igjen i Jerusalem på slutten av året, men de ble gradvis forsterket av nye korsfarere, inspirert av de opprinnelige korsfarernes suksess.

Ashkelon forble under fatimidenes kontroll og ble snart befestet på nytt. Den ble operasjonsbase for invasjoner av kongedømmet Jerusalem hvert år etterpå, og tallrike slag ble utkjempet der i de følgende årene, frem til 1153 da den til slutt ble erobret av korsfarerne i beleiringen av Ashkelon.

Litteratur[rediger | rediger kilde]