Al-Afdal Shahanshah

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Al-Malik al-Afdal ibn Badr al-Jamali Shahanshah (1066 – 11. desember 1121) (arabisk:الأفضل شاهنشاه بن بدر الجمالي) var visir under fatimidenes kalifer i Egypt.

Veien til makten[rediger | rediger kilde]

Han var født i Akko og var sønn av Badr al-Jamali, en armensk mamelukk. Badr var visir for fatimidene i Kairo fra 1074 til han døde i 1094 da al-Afdal etterfulgte ham. Kalif Ma'ad al-Mustansir Billah døde kort tid etterpå, og al-Afdal utnevnte al-Mustali, et barn, som kalif istedet for al-Mustalis mye eldre bror, Nizar. Nizar gjorde opprør og ble beseiret i 1095. Hans tilhengere ledet av Hassan-i-Sabah flyktet vestover. Der etablerte Hassan Ismaili-samfunnet, noen ganger feilaktig kalt assassinersekten.

Fatimidenes makt i Palestina hadde på dette tidspunktet blitt redusert etter ankomsten til seldsjukkene. Al-Afdal erobret i 1097 Tyr fra seldsjukkene og tok tilbake Jerusalem i 1098. Han forviste dens artukidiske guvernør Ilghazi til fordel for en fatimide. Al-Afdal gjenerobret det meste av Palestina for fatimidene, i det minste midlertidig.

Konflikt med korsfarerne[rediger | rediger kilde]

Al-Afdal trodde at korsfarerne var bysantinske leiesoldater. Denne feiltolkningen førte til at al-Afdal konkluderte med at korsfarerne ville være naturlige allierte, siden begge var fiender av seldsjukkene. Fatimidenes forsøk på å skaffe en allianse med korsfarerne ble avfeid, og korsfarerne fortsatte sørover fra Antiokia til erobringen av Jerusalem fra fatimidenes kontroll i 1099.

Da det ble klart at korsfarerne ikke ville hvile før de hadde kontroll over byen, marsjerte al-Afdal ut fra Kairo, men det var for sent til å redde Jerusalem som falt den 15. juli 1099. 12. august ble han overrasket av korsfarerne under Godfred av Bouillon i slaget ved Ashkelon. Al-Afdal ble fullstendig beseiret. Han skaffet fatimidene snart kontroll over Ashkelon igjen, siden korsfarerne ikke forsøkte å beholde den. Han brukte den som springbrett til senere angrep på korsfarerstatene.

Al-Afdal marsjerte hvert år ut for å angripe kongedømmet Jerusalem, og i 1105 forsøkte han å alliere seg med Damaskus mot dem, men ble beseiret i slaget ved Ramla. Al-Afdal og hans hær hadde kun suksess så lenge ingen europeisk flåte blandet seg inn, men de mistet gradvis kontroll over sine befestninger langs kysten. Tripoli gikk tapt i 1109, til tross for flåten og forsyninger som ble sendt av al-Afdal. Byen ble sentrum for et viktig korsfarergrevskap. Guvernøren i Ashkelon, Shams al-Khilafa, gjorde i 1110 opprør mot al-Afdal med tanke på å overlevere byen til Jerusalem for en stor pengesum. Al-Khilafas berberiske styrker myrdet ham og sendte hodet hans til al-Afdal. Korsfarerne tok senere også Tyr og Akko og forble i Jerusalem frem til Saladin ankom mange tiår senere.

Død og ettermæle[rediger | rediger kilde]

Al-Afdal introduserte skattereformer (iqta) i Egypt som ble værende frem til Saladin tok over Egypt. Al-Afdal fikk kallenavnet Jalal al-IslamIslams herlighet») og Nasir al-Din («troens beskytter»). Ibn al-Qalanisi beskriver ham som en «fast troende i doktrinene til Sunnah, ærlig i fremferd, glad i rettferdighet både mot styrker og sivilbefolkning, juridisk i råd og planlegging,ambisiøs og resolutt, av inntrengende kunnskap og utsøkt takt, av generøs natur, nøyaktig i sine intuisjoner og hadde en rettferdighetssans som hindret ham i å gjøre galt og fikk ham til å avstå fra alle tyranniske metoder».

Han ble myrdet under eid al-adha i 1121. Ifølge Ibn al-Qalanisi «ble det antatt at batinere (Assassinersekten) var ansvarlig for mordet på ham, men denne påstanden er ikke sann. Istedet er det en tom unnskyldning og misforståelse uten basis i virkeligheten». Den reelle grunnen var den voksende modigheten til kalifen al-Amir Bi-Ahkamillah som hadde etterfulgt al-Mustali i 1101, og hans misnøye med al-Afdals kontroll. Ibn al-Qalanisi hevder at «alle øyne gråt og alle hjerter sørget for ham. Tiden produserte ikke noen lik ham etter ham, og etter tapet av ham mistet styret sitt gode rykte». Han ble etterfulgt som visir av al-Mamum.

latin ble hans navn skrevet som «Lavendalius» eller «Elafdalio».

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Steven Runciman, A History of the Crusades, vol. I: The First Crusade and the Foundation of the Kingdom of Jerusalem. Cambridge University Press, 1951.
  • Kenneth Setton, red, A History of the Crusades, vol. I. University of Pennsylvania Press, 1958 (available online).
  • William av Tyr. A History of Deeds Done Beyond the Sea. Edited and translated by E. A. Babcock and A. C. Krey. Columbia University Press, 1943.
  • The Damascus Chronicle of the Crusades: Extracted and Translated from the Chronicle of Ibn al-Qalanisi. H.A.R. Gibb, London, 1932.