Peter Eremitten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Peter Eremitten viser korsfarere veien til Jerusalem (fransk, ca. 1270).

Peter Eremitten var en fransk munk som ledet Folkekorstoget i 1096 (egentlig var det et korstog bestående av mange adelsmenn av lavere rang). Han ble regnet som hellig og hadde mange beundrere. Noen mener at det var han som satte i gang korstogene, ved å inspirere pave Urban II.

Peter forlot tidlig klosteret sitt i Nord-Frankrike, for å forkynne om bot og omvendelse blant folk. Han samlet inn penger til fattige, blant annet til medgift for prostituerte som ville begynne et anstendig liv. Han red på et esel (som folk tok hår fra for å lage lykkeamuletter) og hadde enkle klær.

Peter påstod han hadde fått syner ved den hellige grav i Jerusalem, og etter konsilet i Clermont reiste han rundt i Frankrike og Flandern med et brev fra Himmelen, som hevdet at de kristne kunne befri Jesu grav, bare de anstrengte seg. Han oppfordret vesteuropéere til å bli med på korstoget. Selv ledet han den første gruppen korsfarere mot Jerusalem, gjennom Balkan og Bysants. En av de tidligste kildene, Albert av Aachen, forteller at Peter kom fra Jerusalem og gjorde slikt inntrykk på pave Urban at det inspirerte denne til sin preken i Clermont. I så fall spilte Peter en avgjørende rolle i denne delen av Europas historie.

Da korsfarergruppen til Walther Pengeløs rakk frem til Ungarn, måtte de hindres i å utplyndre lokalbefolkningen. Dette skyldtes ren nød, men Peters gruppe oppførte seg ikke bedre, og da byen Zemun ble angrepet og plyndret, ble en ungarsk hær satt inn mot korsfarerne og jaget dem. Mot slutten av august 1096 møttes Walthers og Peters grupper i Konstantinopel. Disiplinen var ikke blitt bedre, og keiser Alexios I Komnenos ville ha dem raskest mulig videre. En av de viktigste kildene til opplysninger om Peters liv er for øvrig keiserens datter, Anna Komnena, som var født i desember 1083 og ennå ikke fylt tretten år da korsfarerne passerte gjennom hjembyen hennes.

Alt i oktober 1096 var korsfarerne seilt over til den asiatiske delen av keiserriket, og dro mot Nikea, men 21.oktober ble de angrepet av seldsjukk-tyrkeren Kiliq Arslans kamptrente styrker. De døde lå i hauger, blant dem Walther Pengeløs, mens Peter Eremitten overlevde; han døde først 8.juli 1115 i sitt hjemland. I ettertid beklaget han seg høylytt over at det var de falnes manglende tro som var årsak til at Gud ikke lot dem nå frem til Jesu grav.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kurt Villads Jensen: Korstogene (s. 9-14), forlaget Cappelen, Oslo 2006, ISBN 82-02-26321-2