Slaget på Re 1163

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Språk: Denne artikkelen trenger språkvask og korrektur for å oppnå en høyere språklig standard.

For slaget på Re i 1177, se Slaget på Re

Slaget på Re 1163 er det første av to slag under Borgerkrigstiden og det siste slaget i Den norske borgerkrigen der Herdebrei-partiet fikk seg et varig knekk ved tapet av Sigurd fra Rør.

[rediger] Bakgrunnen

Nederlaget under Slaget ved Sekken i 1162 var så voldsomt at bare Opplandene var tilbake under Sigurd Jarls kontroll. Han tok der fram et nytt kongeemne, Sigurd Markusfostre som var frillesønn etter Sigurd Munn. Sigurd Munn hadde etterlatt seg mange barn, ettersom han var en ganske utsvevende skjørtejeger. Det var bare opplendingene sluttet seg i større grupper til Sigurd Jarl. Han hadde i eget følge beholdt veteranene fra mange slag, og disse var høyt respektert.

Under juletiden holder Erling Skakke seg i Tønsberg. Dette gjorde at Sigurd Jarl besluttet seg til å angripe Tønsberg. Erling Skakke trengte lang tid til å forberede seg på et angrep. Hver kveld samlet han sine styrker i flere fylkinger, fordi et nattangrep kunne få katastrofale følger for ham. I februar 1163 fikk han høre at Sigurd Jarl hadde kommet til Re i Ramnes, nordvest for Tønsberg. Han rykket natt til 20. februar 1163 frem med ca. 1 600 mann. I følget var det også, interessant nok, minst 500 hester. Bruk av hest under borgerkrigstiden var mer alminnelig enn mange tror - store styrker reiste på hestrygg på tvers av Norge.

Det var ingen godt utrustet hær som dro ut, for Erling Skakke hadde bare sitt følge med. Han mobiliserte derfor bymenn i Tønsberg og områdene omkring, for å ha mange nok menn. Det var to mann om hvert skjold.

Sigurd Jarl valgte å blir på Re, mot bedre vitende. Han fylket sin hær på en bakke som lå mot en bru som leder til gården på Re.

[rediger] Slaget

Sigurd Jarl hadde fylket sin hær i en høyere posisjon på en bakke med mulighet til å angripe en kommende hær på veien ved brua. Etter han hadde observert dette, flyttet Erling Skakke sin hær slik at han kunne samlet sine styrker beskyttet av ei brekk eller å mot bakken.

Erling Skakke stilte opp kongemerket som vist at kong Magnus Erlingsson var der og satte fotfolk foran i en fylking på rundt tusen mann. Bak fylkingen stod pansrede rytterne til hest, kanskje få hundrer av menn. Kavaleriet besto ikke av ridderstyrker eller ble brukt til angrep for å bryte opp en fylking den gang. De ble brukt til flankeomgående manøverering og forfølgelse for å påføre motparten størst mulig tap.

Erling Skakke kommanderte fylkingen om fra bruen og over åa. Den var grunn nok til å vade over og de kom til den andre siden ved foten av bakken. Sigurd Jarl beveget så sin hær om langs bakken mot dem. Under hærrop angriper jarlens menn Erling Skakkes menn. 300 av Erling Skakkes menn rømte før det kom til sammenstøt. Overtaket var likevel for stort. Jarlens hær hadde etter harde kamper blitt drevet inn i skogen bak dem. Rytternes rolle under slaget er ikke kjent, men kan ha vært viktig under forfølgelsene av de slagne troppene over bakken mot skogen. Sigurd Jarl falt sammen med Jon Sveinsson, en stormann, og nesten 40 mann. Enda flere menn kan ha blitt felt under forfølgelsene. Etter det korte slaget fant Erling Skakke den døende Sigurd Jarl i ferd med å bli plyndret for sine klær og eiendeler. Etter å ha jaget vekk plyndrerne så han at jarlen var død.

[rediger] Etterspillet

Erling Skakke vendte tilbake til Tønsberg, men lot kontingenter i sin egen hær få dra ut på leting etter stormenn og rømlinger som hadde kommet seg vekk fra nederlaget på Re, de fant og drepte Eindride Unge syv dager senere. Sigurd Markusfostre blir våren 1163 ført vekk av sin fosterfar Markus fra Skog til Viken og videre til Konghelle. Der fant Erling Skakke dem og forfulgte dem til Hisingen.

Man vet det var mindre stridigheter på Båhuslen eller Østfold uten å vite mer. Kampene skulle ha sluttet med nederlag for Sigurd Markusfostre som flyktet til Opplandene og videre til Trøndelag der han blir hyllet som konge.

Med flere skip fòr Markusfostres krigerflokk til Møre, deretter langs Vestlandet forbi Bergen og tilbake nordover. Erling Skakke dro så til Viken med en stor hær for å unngå at Sigurd Markusfostre skulle kunne bite seg fast der. Bergen var uangripelig for den unge kongens krigerflokk som ble kalt Markusmennene.

I september 1163 blir Markusmennene jaget vekk av lendmannen Nikolas Sigurdsson. Detaljene er igjen uklare, men Markus og Sigurd Markusfostre kom med sine skip til Skorpo på sørsiden av Krossfjorden utenfor Bergen. Der gikk de i land. Nikolas Sigurdsson tok det etterlatte skipet og lot flere av de gjenværende drepes. Få dager senere fant lendmennene fra Bergen både tronpretendenten og hans fosterfar. De blir ført til Bergen og ved mikkelsmess den 29. september 1163 eller 1164 blir Sigurd Markusfostre halshogd og hans fosterfar hengt.

Erling Skakke i Viken fikk trøbbel med hisingbuene på øya Hisingen som nektet å betale bøter for deres støtte til opprørene. I jula 1163 lot han en hær går over isen fra Konghelle og fikk brent ned en gård der hundre mann var massakrert. Den siste rest av motstand mot kongedømmet i Magnus Erlingssons navn var knust. Først ved våren 1164 var de siste stormenn på flukt i Norge tatt av dage.

[rediger] Kilder

Snorre Sturlason, Heimskringla