Seasick Steve

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Steven Gene Wold
Steven Gene Wold
Seasick Steve i 2008
Født 19. mars 1951 (63 år)
Oakland, California
Nasjonalitet Amerikansk
Kallenavn Seasick Steve
Sjanger Blues, rock, boogie, amerikansk folkemusikk
Instrument Vokal, gitar, diddley bow, stomp box, banjo
Plateselskap Atlantic Records, Warner Bros. Records, Bronzerat Records, Third Man Records, Dead Skunk Records
Nettsted http://www.seasicksteve.com/

Steven Gene Wold (født 19. mars, 1951[1][2][3][4][5][6][7][8]) mest kjent under artistnavnet Seasick Steve, er en amerikansk blues musiker for tiden bosatt i Sandefjord og London.[9] Han er kjent for å spille på enkle egenproduserte gitarer og sanger som handler om hans tidligere røffe liv som landstryker og togloffer.

Bakgrunn og oppvekst[rediger | rediger kilde]

Seasick Steve ble født i Oakland, California i mars 1951.[10][11] Hans biologiske far, Gene, var en bruktbilselger som spilte boogie-woogie piano. Wold selv prøvde seg på piano, men ifølge ham selv var ikke fingrene hans egnet til pianospilling. Han falt heller for gitar, noe som var i orden for faren hans, som ordnet med gitartimer hos en kamerat, K. C. Douglas.[10][12] Da Wold var fire år gammel skilte foreldrene seg, og han ble værende hos moren. Omtrent da han var syv år gammel giftet moren hans seg igjen. Stefaren var en en veteran fra Korea-krigen som Wold har beskrevet som mishandlende.[7][10] Da Wold var omkring 13 år hadde de en konfrontasjon, der stefaren til slutt kastet Wold ut av soveromsvinduet hans.[13] Den neste dagen stjal Wold pistolen til stefaren og ventet på ham hjemme for å ta livet hans.[14][10] Men han ombestemte seg og rømte heller hjemmefra. Etter dette begynte livet som en hjemløs togloffer. Som Wold selv sier det i sangen «Dog House Boogie», mente han at han kunne klare seg bedre på egenhånd.

Sitat Hobos are people who move around looking for work, tramps are people who move around but don't look for work, and bums are people who don't move and don't work. I've been all three. Sitat
– Seasick Steve[15]

Opp igjennom årene har han livnært seg med stråjobber som blant annet gatemusikant, gårdsarbeider, cowboy, septiktømmer, karnevalarbeider og andre jobber som ikke krevde papirer eller dokumentasjon.[16][1] Han var ofte i fengsel, som regel fordi det var ulovlig å være hjemløs, eller på grunn av bråk som følge av fyll.

På 60-tallet bodde Wold i San Francisco, der han jobbet stort sett med musikk, og spilte blant annet med Son House.[17][12] Det var i denne perioden Wold begynte å lære seg innspillingsteknikker, og begynte å samle utstyr for å kunne etablere et studio, da han ikke trodde han skulle kunne klare seg som musiker.[1][17]

I 1972 forflyttet han seg for første gang til Paris og Europa.[18] Han giftet seg med sin første kone Victoria Johnson i 1974, og fikk to barn med henne. Wold har tidligere uttalt at han har liten eller ingen kontakt med hverken sin tidligere kone, eller barn fra hans første ekteskapet.[1] I samme periode gav han opp livet som omreisende og begynte å jobbe mer eller mindre fast i musikkbransjen.[14] Han og familien bodde en stund i Paris, der han jobbet som gatemusikant, før de flyttet tilbake til USA.[10][7] Wold fortsatte å reise mellom USA og Europa og møtte sin nåværende kone Elisabeth i 1981. De jobbet på samme bar i Norge og Seasick Steve pendlet mellom Norge og USA for å kurtisere henne.[19] De giftet seg i 1982, og har tre sønner sammen. Alle sønnen har bidratt på hans album; to av sønnene, Didrik og Paul Martin jobber fortsatt ofte med Wold, mens den tredje Henry James jobber som fysikklærer i Norge.[19]

Starten på kommersiell suksess[rediger | rediger kilde]

Senere på slutten av 1980-tallet flyttet Wold med familien til Tennessee, der han begynte å bygge opp studioet sitt, Moon Music.[10] I 1991 flyttet de til Olympia i Washington, delvis fordi hans kone ville bo ett sted som minnet om Norge, og dels fordi Wold ikke fikk studio ordentlig i gang. Olympia ligger noen timer unna Seattle der grungemusikken for alvor begynte å vokse frem på begynnelsen av 1990-tallet. Han produsert plater for blant annet Modest Mouse, 764-HERO, Fitz of Depression og The Murder City Devils.[20] I løpet av disse årene ble han også kjent med Kurt Cobain. Cobain bodde i leiligheten over, og Wold så en Nirvana konsert kort tid etter at han og familien flyttet til Olympia.[12] Han har senere intervjuer sagt at han kjente ham, men at de ikke var venner, slik som det ofte blir fremstilt i media.

I 2001 flyttet de tilbake til Norge for å kurere hjemlengselen til hans kone og for å slippe unna George W. Bush sitt nye USA.[6][10][11] De etablerte seg i Notodden, der Wold startet Juke Joint Studio med utstyret han hadde med seg fra USA. Han fortsatte å produsere låter for andre, frem til 2004 da han gav ut sitt første album med eget materiale, Cheap. Med seg på dette albumet hadde han «The Level Devils», Jo Husmo og Kai Christoffersen.[21] Dette var det første og eneste albumet med de som back-up band. Albumet fikk positive anmeldelser, med blant annet terningkast 4 i Dagbladet[22]. Wold og Level Devils fortsatte å spille konserter frem til Wold led av ett hjerteinfarkt i sitt hjem.[23] Infarktet var alvorlig og det var hans kone, Elisabeth som reddet ham.[10] Ifølge Wold skjedde det midt på natten, og det var den raske reaksjonen til hans kone som reddet ham.[24]

Etter infarktet sluttet han å jobbe på studioet, og spilte heller ikke inn noe musikk. Selv mente han at hans karrière var ferdig. I 2006 begynte Wold sin kone å oppmuntre ham til å spille inn noen låter for henne.[10] Hun hjalp ham å sette opp opptaksutstyret hans på kjøkkenet, og der spilte han inn albumet Dog House Music. På dette albumet spiller Seasick Steve nesten alle instrumentene selv. De eneste unntakene er skarptrommen på låten «Yellow Dog» og cymbalen på «Fallen of a Rock». Etter at Seasick Steve led av et hjerteinfarkt i 2004 ble han gående mye hjemme. Og som følge av dette er albumet i sin helhet spilt inn på kjøkkenet i hans daværende hjem på Notodden. Ifølge intervjuer med Steve var det konen hans som oppmuntret ham til å spille inn noen låter.[25][10] Opptakene ble gjort med en 4-sporsopptaker.

Seasick Steve på Where the action is-festivalen i Stockholm med «The 3-string Trance Wonder»

Etter utgivelsen av Cheap tipset en norsk forfatter en britisk DJ, Joe Cushley, om Seasick Steve. Cushley inviterte så Steve og bandet hans til å ta del i radioprogrammet til Cushley, Balling the Jack. De spilte noen få konserter i England uten stor suksess i samme periode. Kort tid etter led Steve av ett hjerteinfarkt og gav opp musikken en periode. Etter Steve hadde spilt inn Dog House Music hjemme, ringte Cushley igjen for å høre hvordan det gikk med Steve. Da han fikk høre om den nye platen ba han om å få den tilsendt. Cushley fant til slutt et plateselskap, Bronzerat Records, som var villig til å gi ut platen. Eieren Andy Zammit lånte £ 1000 fra sin egen søster og gav ut 900 eksemplarer av albumet. Noen bekjente av Steve fra hans forrige opphold i England, Mark Ellen og Charlie Gillett, fortalte produsenten for Jools Holland sitt program Hootenanny, Mark Cooper, om Steve. Zammit ordnet en konsert for Steve, slik at Cooper kunne få høre musikken hans. Etter dette booket de ham for det årlige showet Hootenanny.[26]

Han spilte sangen på «The 3-string Trance Wonder» og «the Mississippi Drum Machine», som er en liten trekasse som blir trampet på, og blir dermed brukt som perkusjon. Den er dekorert med et Mississippi motorsykkel registreringsskilt («MC33583»), og et lite stykke teppe. Etter hans opptreden der økte populariteten hans drastisk og Bronzerat Records gav ut «Dog House Boogie» som singel. Hans påfølgende popularitet sørget også for at han ble signert av det større plateselskapet Warner.[27]

Etterfølgende album[rediger | rediger kilde]

Hans første album som ble utgitt av Warner var i Started out with nothin and i Still got most of it Left. Wold følte seg ikke komfortabel med hvordan innspillingen foregikk og heller ikke med artistene som bidro på albumet. Dette var artister som Ruby Turner, Grinderman og KT Tunstall, og ifølge et intervju med Wold ønsket han selv seg kun vokalistene Gale Mayes og Kim Fleming, og at de andre var plassert der av plateselskapet.[28]

Som en reaksjon på denne opplevelsen fortalte ikke Wold plateselskapet da han var igang med å spille inn det neste albumet Man from Another Time. Tittelen og albumet forøvrig, omhandler at Seasick Steve føler seg forvirret over den plutselige statusen som kom etter hans forrige album, og den moderne verden. Han fortalte til Uncut «I’m not trying to be modest, but three years ago, the odds against me doing any good would have seemed about four billion to one. And like I say in the song, I do feel lost in the new world. The only modern thing I want is a mobile phone – I’ve been sick a few times, so my wife won’t let me travel without one.»[28]

Under innspillingen ble det også brukt enkle instrumenter. Han benyttet seg stort sett av hjemmelagde instrumenter, blant annet gitaren med en streng, «Diddley Bow». Wold har også presiserte mange ganger at han er imot bruk av digital teknologi når det gjelder produksjon av musikk.

Sitat I hope by making records like this, that it'll make people want to hear music that's recorded without the use of digital equipment, and that people's ears can get a little rest from all that shit. But if not, at least it was nice for me. Me and computers do not see eye to eye.[29] Sitat
– Seasick Steve
John Paul Jones og Seasick Steve sammen under en konsert på the Roundhouse

Etter albumet Man from Another Time brøt Seasick Steve samarbeidet med Warner Bros. Records og stod uten platekontrakt da han begynte på innspillingen, noe som ifølge ham selv ikke bekymret han: «I didn’t have no record company when I made this record, I got away from the Warner Brothers or Atlantic or whatever it was. So I was just kinda sitting around and I didn’t have anyone calling me or anything, it was pretty easygoing».[30] Han signerte senere for Jack White sitt plateselskap Third Man Records (Amerika), og Play It Again Sam (Europa).

Albumet ble spilt inn høsten 2010 hovedsakelig i Seasick Steve sitt hjem med blant annet en gammel Neve konsoll og en 2” Studer båndopptaker, og delvis i AIR Studios, London, der albumet også ble mikset.[31][30] Med seg på platen hadde Seasick Steve blant annet John Paul Jones (bass og mandolin) og Dan Magnusson (trommer). Dette var det første albumet Seasick Steve benyttet seg av bassgitar, og generelt dype toner. Siden han ikke kjente noen bassgitarister forslo Magnusson «han fra Led Zepplin». Det viste seg at Jones var en fan av Seasick Steve og var mer enn villig til å spille inn noen låter.[30] Siden har Jones regelmessig turnert med Seasick Steve.

Wold utga sitt neste studioalbum i 2013, Hubcap Music. Navnet på albumet stammer fra en av gitarene til Wold som er laget av to hjulkapsler fra en Morris Minor og en hage hakke.[32] I en håndskrevet pressemelding sendt ut av Wold nevner han at albumet igjen ble tatt opp ved bruk av gammeldagse båndopptakere.[33] Som med hans tidligere album er dette også stort sett spilt inn hjemme hos Seasick Steve.[11] Dette er det andre studioalbumet utgitt på Third Man Records og det første utgitt på Fiction Records UK.

På albumet benyttes det flere instrumenter enn hva det tidligere har blitt gjort på hans album. Wold har selv sagt i intervjuer at dette var veldig uvant for ham, og at han måtte tilpasse seg.[34] Andre artister som deltar på albumet er John Paul Jones, Jack White og Elizabeth Cook. Det ble også merket at han viste en ny side av seg selv i duetten med «Purple Shadows» og låten «Coast is Clear», der han benytter hammondorgel.[35][36] Albumet starter og slutter med lyden av en John Deere 1960-modell eid av Wold.

Musikalsk utstyr[rediger | rediger kilde]

En av Seasick Steve sine gitarer, laget av en sigarboks.

Wold benytter seg stort sett av egenproduserte instrumenter. Noen av de mest fremtredende er «The 3-string Trance Wonder», «the Mississippi Drum Machine» og «The One-Stringed Diddley Bo». «The 3-string Trance Wonder» er en normal gitar som ligner en Fender Coronado eller en TEISCO EP-7, men den har kun tre strenger. Den har en gammel Harmony pickup lagt til med gaffatape og er stemt til G, A og B ved hjelp av en E streng i en posisjon, en D i G posisjon og en G i B posisjon. «The Mississippi Drum Machine» er en liten trekasse som blir trampet på, og blir dermed brukt som perkusjon. Den er dekorert med et Mississippi motorsykkel registreringsskilt («MC33583»), og et lite stykke teppe.

Personlig liv[rediger | rediger kilde]

Wold har i senere intervjuer en tendens til ikke å ville snakke om sin fortid. Hans fødselsår blir også ofte blandet eller misforstått. Flere artikler oppgir fødselsåret hans som 1941[37][11], mens han i Norge er oppført med 1951 som fødselsår.

Hans bakgrunn og omflakkende livsstil har også ført med seg en del myter og historier, spesielt om personer han har kjent og vært venner med[38], ofte benektet av Wold selv. Dette omhandler ofte personer han skal ha kjent og vært venner med med. Wold har flere ganger uttalt at han er rastløs og har problemer med å bo samme stedet for lenge. Wold har flere ganger uttalt at han er en nomade og han og familien har bodd i over 50 forskjellige boliger. Han har sagt at hans kone mener Norge er hjemmet deres, mens han mener det er ingen steder.

Sitat I moved about so much when I was young that I got fucked up that way. I'm always burnin' to move to the next place, which ain't so good when you've got a family. My wife says home is Norway. I say it's nowhere.[39] Sitat
– Seasick Steve

Wold og kona har nå slått seg ned i Sandefjord.[40][41] Han sagt at hjemmet i Norge er det nærmeste han har vært å slå seg til ro med og at det er der han betaler skatten sin. Han snakker snakker engelsk og norsk, det siste lærte han seg ved å høre på kona snakke norsk til barna.[42]

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Studio album[rediger | rediger kilde]

Album title Album detaljer Listeplasseringer Sertifiseringer
AUS
[43]
BEL (FLA)
[44]
FRA
[45]
IRE
[46]
NL
[47]
SVE
[48]
UK
[49]
Cheap 198
Dog House Music 99 69 36
I Started Out with Nothin
and I Still Got Most of It Left
17 38 107 13 30 9
Man from Another Time 13 191 15 70 4
You Can't Teach an Old Dog New Tricks 16 18 9 6
Hubcap Music 42 28 46 14

Live album[rediger | rediger kilde]

Album title Album detaljer Listeplasseringer Sertifiseringer
AUS
[43]
BEL (FLA)
[44]
FRA
[45]
IRE
[46]
NL
[47]
SVE
[48]
UK
[49]
Live At Third Man Records 42 28 46 14

Samlealbum[rediger | rediger kilde]

Album title Album detaljer Listeplasseringer Sertifiseringer
UK
[49]
Songs For Elisabeth[52] 33
Walkin' Man

EP[rediger | rediger kilde]

Album title Album detaljer
It's All Good

Singler[rediger | rediger kilde]

År Singel Topp listeplassering Album
UK UK
Indep
US
2007 «Dog House Boogie» 187 Dog House Music
2008 «Cut My Wings» 151
«It's All Good» 5 Ikke på noe album
«St. Louis Slim» I Started Out with Nothin' and I Still Got Most of It Left
2009 «Walkin' Man»
«That's All» Man from Another Time
2011 «Write Me a Few Lines/Levee Camp Blues» You Can't Teach an Old Dog New Tricks
2013 «Coast Is Clear» Hubcap Music

Musikkvideoer[rediger | rediger kilde]

Sang Detaljer
«Treasures»
  • Utgitt: 10. mai 2011
  • You Can't Teach An Old Dog New Tricks
«You Can't Teach An Old Dog New Tricks»
  • Utgitt: 26. mai 2011
  • You Can't Teach An Old Dog New Tricks
«Down On The Farm»
  • Utgitt: 1. mai 2013
  • Hubcap Music

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d «The legend of Seasick Steve». Thevine.com. Besøkt 28. november 2013. 
  2. ^ «NRK - Skattelister». nrk.no. Besøkt 28. november 2013. 
  3. ^ «Steven Gene Wold». finnfirma.no. Besøkt 28. november 2013. 
  4. ^ «Skattelister fra 2006». Besøkt 16. desember 2013. 
  5. ^ «Seasick Steve AS Sandefjord». proff.no. Besøkt 28. november 2013. 
  6. ^ a b «Reluctant icon». thestranger.com. Besøkt 28. november 2013. 
  7. ^ a b c «Seasick Steve The borderline». whiskyfun.com. Besøkt 28. november 2013. 
  8. ^ «Til Norge fra Amerikas underliv». nettavisen.no. 06.10.06. Besøkt 13. desember 2013. 
  9. ^ «Seasick Steve (US)». Slottsfjellfestivalen. Besøkt 28. november 2013. 
  10. ^ a b c d e f g h i j «New Album Man From Another Time». Rykodisc. Besøkt 28. november 2013. 
  11. ^ a b c d «Seasick Steve sings the blues for a Brit». The Independent. Besøkt 28. november 2013. 
  12. ^ a b c «Seasick Steve». Blues in London. Mars 2006. Besøkt 28. november 2013. 
  13. ^ «Seasick Steve, hobo superstar». The Times. 30. august 2008. Besøkt 28. november 2013. 
  14. ^ a b «Only a Hobo». The Guardian, The Observer. 14. september 2008. Besøkt 28. november 2013. 
  15. ^ Fra BBC dokumentaren Seasick Steve: Bringing It All Back Home.
  16. ^ «Seasick Steve Walkin’ Man: The Best of Seasick Steve Review». BBC. 2011. Besøkt 28. november 2013. 
  17. ^ a b «Seasick Steve: the hobo who moved up to first class». The Telegraph. 27. september 2007. Besøkt 28. november 2013. 
  18. ^ «Interview: Seasick Steve». musicOMH. 3. august 2008. Besøkt 28. november 2013. 
  19. ^ a b «Seasick Steve: no longer a hobo with a couple of hubcaps». The National. 28. april 2013. Besøkt 28. november 2013. 
  20. ^ «Steve Wold Credits». Allmusic.com. Besøkt 28. november 2013. 
  21. ^ «Seasick Steve er konge på land». telen.no. 3. mai 2003. Besøkt 28. november 2013. 
  22. ^ «Rått og fortellende blueskurs.». Dagbladet. 10. mars 2004. Besøkt 28. november 2013. 
  23. ^ «Seasick Steve & the Level Devils». rockmag.info. 10. mars 2004. Besøkt 28. november 2013. 
  24. ^ «The hobo who hit the high road: Former drifter Seasick Steve is in the race for a Brit award». The Daily Mail. 22. januar 2009. Besøkt 28. november 2013. 
  25. ^ «Seasick Steve on His New Album “Dog House Music”». Speakeasy. Besøkt 9. oktober 2013.  /
  26. ^ «theartsdesk Q&A: Musician Seasick Steve». theartsdesk.com. Besøkt 9. oktober 2013. 
  27. ^ «The legend of Seasick Steve». TheVine. Besøkt 9. oktober 2013. 
  28. ^ a b «Seasick Steve - Man From Another Time». Uncut.co.uk. Besøkt 31. oktober 2013. 
  29. ^ «Seasick Steve launches new album». Virgin.com. Besøkt 31. oktober 2013. 
  30. ^ a b c «Up to his old tricks». themusic.com. Besøkt 1. november 2013. 
  31. ^ «Music Projects». AIR Studios. Besøkt 4. november 2013. 
  32. ^ «Seasick Steve's Hubcap Music coming in october». thirdmanrecords.com. Besøkt 4. november 2013. 
  33. ^ «Seasick Steve - Hubcap Music». hasitleaked.com. Besøkt 4. november 2013. 
  34. ^ «Seasick Steve interview». FaceCulture (YouTube.com). Besøkt 4. november 2013. 
  35. ^ «Seasick Steve - Hubcap Music». drunkenwerewolf.com. Besøkt 4. november 2013. 
  36. ^ «Album review: Seasick Steve, Hubcap Music (Fiction)». The Independent. Besøkt 4. november 2013. 
  37. ^ «Seasick Steve». Moshcam. Besøkt 13. desember 2013. 
  38. ^ «Raucous night of hobo blues». London Evening Standard. 25. januar 2008. Besøkt 13. desember 2013. 
  39. ^ «Blues brother: Seasick Steve rides the wave of sudden fame». The Independent. 6. september 2008. Besøkt 13. desember 2013. 
  40. ^ «SEASICK STEVE: THE UNLIKELY KING OF REAL, RAW BLUES». bluesandsoul.com. Besøkt 13. desember 2013. 
  41. ^ «Turnerer sammen». ABC Nyheter. 21.08.2008. Besøkt 13. desember 2013. 
  42. ^ «Seasick Steve: If I can’t do what I want at my age, when can I?». Dorset Echo. 10. juli 2013. Besøkt 13. desember 2013. 
  43. ^ a b «Seasick Steve - Australian Charts». australian-charts.com/ Hung Medien. 
  44. ^ a b «Seasick Steve - Belgium (Flanders) Charts». ultratop.be/nl/ Hung Medien. 
  45. ^ a b «Seasick Steve - French Charts». lescharts.com/ Hung Medien. 
  46. ^ a b «Seasick Steve - Irish Charts». irish-charts.com/ Hung Medien. 
  47. ^ a b «Seasick Steve - Dutch Charts». dutchcharts.nl/ Hung Medien. 
  48. ^ a b «Seasick Steve - Swedish Charts». swedishcharts.com/ Hung Medien. 
  49. ^ a b c «Seasick Steve - UK Charts». www.chartstats.com/. Arkivert fra originalen 2. januar 2013. 
  50. ^ a b c d bpi.co.uk
  51. ^ bpi.co.uk
  52. ^ «BBC Review of 'Songs for Elisabeth'». BBC. 11. februar 2010. Besøkt 19. mai 2011.