Rupert Mayer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Rupert Mayer
Prest, motstandsmann
Rupert Mayer
Født 23. januar 1876
Tyskland Stuttgart
Død 1. november 1945 (69 år)
Tyskland München
Saligkåret 3. mai 1987
Helligkåret -
Anerkjent av Den katolske kirke
Festdag 1. november, i jesuittordenen og München og Freising erkebispedømme 3. november
Se også Ekstern biografi
Vernehelgen -
I kunsten -

Rupert Emil Mayer (født 23. januar 1876, død 1. november 1945) var jesuittprest og en ledende person i den katolske motstanden mot naziregimet i Tyskland. Han er gravlagt i München, og graven er i dag et av de mest besøkte valfartsstedene i Tyskland.

Oppvekst og utdanning[rediger | rediger kilde]

Rupert Mayer ble født i Stuttgart som barn nummer to i en søskenflokk på seks. Foreldrene var dypt religiøse og ville at barna skulle utvikle seg moralsk og åndelig i tillegg til intellektuelt og fysisk. Mayer hadde en livlig og sjenerøs natur, han var fysisk sterk og god i idrett i tillegg til at han var intellektuelt begavet. 13. april 1890 mottok han sin første kommunion.

Mayer begynte først på Eberhard-Ludwig-Gymnasium i Stuttgart, men dette var preget av en sterk antikatolsk holdning, så da han var 16 år, sendte faren han til gymnaset i Ravensburg. Han ble uteksaminert derfra i 1894 med svært gode resultater, og fortalte så faren at han ønsket å bli jesuitt. Faren sa at han heller ville at han skulle bli sekulærprest, og så eventuelt gå inn i en orden på et senere tidspunkt. Rupert gikk med på dette, men understreket at det var farens beslutning. Han startet på studiene med å studere filosofi, teologi, historie og katekese ved universitetet i Fribourg i Sveits, før han studerte teologi på universitetene i München og Tübingen. Først i 1898, i sitt siste studieår, begynte han på det katolske seminaret i Rottenburg.

Prestegjerningen[rediger | rediger kilde]

Mayer ble vigslet til subdiakon og diakon i mars 1899, og ble ordinert til prest 2. mai 1899 av biskop Paul Wilhelm von Keppler. To dager senere feiret han sin første messe. Han virket så ett år som kapellan i et sogn i Baden-Württemberg før han 1. oktober 1890 gikk inn i jesuittordenen, og ble novise i Feldkirch i Østerrike. Han fortalte senere til Gestapo at han ble både prest og jesuitt «av kjærlighet til menneskene».

Mayer var novise i Feldkirch i fem år, før han avla de første løftene i 1902. Deretter dro han til Valkenburg aan de Geul i Nederland, hvor han fullførte studiene i teologi og filosofi. Han dro deretter tilbake til Feldkirch og virket som novisemester i to år før han tilbrakte det tredje prøveåret i Wijnandsrade i Nederland. I 1906 ble han overført til Valkenburg, og ble derfra sendt på lange reiser som «folkemisjonær» i Rhinland, Westfalen, Sveits og Nederland. Fra 1908 var han igjen tilbake i Feldkirch, og avla der sine evige løfter den 2. februar 1911.

I 1912 ble han kalt til München av kardinal Franz von Bettinger for å ta seg av de mange innflytterne fra landsbygden som strømmet til byen, og ofte hadde problemer med å tilpasse seg en urban livsstil. Han oppsøkte innflytterne hjemme, talte på møter i arbeiderorganisasjoner og støttet ulike organisasjoner som jobbet for barn. Han brukte også organisasjonen «Den marianske mannskongregasjonen» (Marianischen Männerkongregation – MMC) for å nå ut til studenter. Sammen med en annen prest, grunnla han også en kvinnekongregasjon, «Søstrene av Den hellige Familie» (Schwestern der Heiligen Familie), som skulle jobbe inn mot arbeiderfamilier.

Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Jernkorset Mayer fikk for heltemot.

Mayer meldte seg som frivillig da første verdenskrig brøt ut i 1914. Han ble ganske snart utnevnt til kapellan for den åttende bayerske divisjon, noe som førte ham til fronten i Frankrike, Galicia og Romania. Han jobbet hardt for soldatene, og holdt på det meste åtte gudstjenester på en søndag. Han fikk ry for mot og uselvisk oppførsel, og fikk i desember 1915 Jernkorset av første klasse, som første feltprest i første verdenskrig. 30. desember 1916 dekket han en soldat i Romania med sin egen kropp, noe som førte til at han ble alvorlig såret og mistet det venstre beinet. Dette gjorde at han ikke lenger kunne gjøre tjeneste i hæren.

Mellomkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Etter krigen dro han tilbake til München, og ble er kjent som «den halte presten». I München jobbet han for å dempe de katastrofale følgene av krigen, og den politiske uroen som oppstod i kjølvannet. Han mente at verken hat eller klassekamp kunne bygge opp landet. Mayer forfektet kjærlighet som det eneste som kunne bygge opp.

Mayer forkynte at kristne måtte være forberedt på å erklære sin tro åpent og uten frykt, og at kristne hadde plikt til å ta del i det utadrettede arbeide til kirken. I 1921 ble han av kardinalen utnevnt til leder for MCC, og fra denne posisjonen fortsatte han kampen for kjærlighet og medmenneskelighet.

Mayer holdt opp mot 70 prekener, forelesninger og taler i uken, og organiserte grupper i alle de 53 sognene i byen. MCC opplevde medlemsvekst, og doblet på ti år medlemstallet til over 7000 medlemmer. Samtidig som arbeidet i MCC pågikk, ble Mayer i 1922 utnevnt til skriftefar og predikant i St. Michaelkirken i sentrum av München.

I 1925 fikk han gjort tilgjengelig et stort rom på hovedjernbanestasjonen for å ha gudstjenester for de reisende hver søndag. Hver søndag ble det holdt seks messer, og Mayer hadde vanligvis de to første messene. Messene på jernbanestasjonen ble stoppet av nasjonalsosialistene i 1937, men ble gjenopptatt en kort periode i 1945.

Kampen mot nasjonalsosialismen[rediger | rediger kilde]

Da nasjonalsosialismen ble en viktig politisk faktor i Tyskland, brukte Mayer prekenene sine til å argumentere mot denne. Han mente det var umulig for en katolikk å være nasjonalsosialist. Nasjonalsosialistene var urolige for den store innflytelsen Mayer hadde, og ville ikke la han tale fritt. 16. mai 1937 ble han derfor ilagt forbud mot å tale offentlig i Tyskland, noe han ignorerte. 5. juni ble han derfor arrestert og fikk etterhvert en dom på seks måneders betinget fengsel. Mayers overordnede i kirken rådet han til å være taus, noe han også var fram til han ble offentlig vanæret av nasjonalsosialistene. Mayer fikk da tillatelse av kirken til å fortsette sin kamp og forkynnelse, noe han gjorde. 5. januar 1938 ble han arrestert igjen, og måtte sone dommen han hadde fått i Landsberg fengsel. I mai ble han så løslatt i et generelt amnesti, men han fikk ikke lenger preke. Han gjenopptok i stedet et arbeid med små diskusjonsgrupper i München, noe som førte til at han ble arrestert igjen, denne gangen under påskudd av et angivelig samarbeid med en rojalistisk bevegelse. I desember 1939 ble han sendt til Sachsenhausen. Her satt han sju måneder på enecelle, og ble så dårlig at nasjonalsosialistene fryktet at han skulle dø og få martyrstatus. Han ble derfor satt fri i august 1940, men ble samme måned internert i benediktinerklosteret Ettal, nær den østerrikske grensen. Han ble der resten av krigen. Kloster Ettal var også et sted Dietrich Bonhoeffer oppholdt seg en periode i krigen.

Årene i Ettal var ensomme og vanskelige år for Mayer. han fikk ikke motta annet besøk enn fra tjenestemenn og medbrødre, han fikk ikke være sjelesørger og fikk bare feire messe i huskapellet i klosteret.

6. mai 1945 ble Ettal tatt av amerikanske tropper, og 10. mai som var Kristi himmelfartsdag det året, kunne Mayer igjen holde preken. Man ventet da at han ville ta et grundig oppgjør med det nasjonalsosialistiske regimet, men han valgte i stedet for å snakke om å tilgi sine fiender. 11. mai dro han tilbake til München, hvor han hjalp mennesker så godt han kunne og oppfordret dem til å tilgi i stedet for å hate. Han fikk også MCC på beina igjen, men alle påkjenningene han hadde vært utenfor de siste årene hadde ødelagt helsen hans.

Død og ettermæle[rediger | rediger kilde]

Bysten av Rupert Mayer som står ved gravstedet hans.

1. november holdt han morgenmesse i korskapellet i St. Mikaelkirken i München, og mens han prekte fikk han slag. Temaet han prekte over i sin siste preken var behovet for å etterligne helgenene for å komme til himmelen. Han døde samme dag.

Han ble først gravlagt på jesuittenes kirkegård utenfor München, men i 1948 ble levningene flyttet til den Bürgersaalkirche, som hadde blitt gjenoppbygd. Denne kirken ligger ved siden av St. Mikaelkirken hvor MCC pleide å møtes. 35 000 mennesker fulgte prosesjonen med levningene, og 100 000 mennesker ventet ved den nye gravplassen. Graven hans er i dag en av de mest besøkte valfartsstedene i Tyskland, og daglig blir det tent 900 lys foran bronsebysten av han som står i kirken.

14. mai 1983 ble han erklært «ærverdig» for sine «heroiske dyder» og 5. juni 1986 godkjente paven et mirakel på hans forbønn.

Foran rundt 80 000 mennesker, på Olympiastadion i München ble Rupert Mayer saligkåret 3. mai 1987. Hans minnedag er på dødsdagen hans, 1. november. Jesuittene og München og Freising erkebispedømme minnes han 3. november.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]