Roseromanen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Lystighet og Glede leder en dans i denne minityren fra et manuskript av Roseromanen som i dag er i Bodleian Library ved Universitet i Oxford (Douce 195, folio 1r).

Roseromanen, eller på fransk Le Roman de la Rose, er et storstilt fransk fortellende middelalderdikt fra 1200-tall. Verket, som hadde stor påvirkning på senere middelalderlitteratur, er fremstilt som en allegorisk drømmevisjon og verkets uttalte hensikt var både som underholdning og samtidig didaktisk, å undervise i kjærlighetskunsten.

Roseromanen er skrevet to ganger av to forskjellige franske forfattere. Den ellers ukjente Guillaume de Lorris skrev første del, 4058 verselinjer, i 1237, og verket ble deretter utvidet av Jean de Meun en gang mellom 1275 og 1280 med ytterligere 17 724 verselinjer.

Verkets popularitet var enorm i løpet av middelalderen over hele Europa, og rundt 300 etterlatte manuskripter viser hvilken grad boken ble dyrket og hvilken betydning den fikk. Det blir betraktet som et sentralt verk innenfor middelalderens franske litteratur. Roseromanen er også et berømt eksempel på høvisk litteratur.

Roman- og allegoribegrepet[rediger | rediger kilde]

Roseromanen var det første store verdslige, allegoriske verk siden PrudentiusPsychomachia som fikk en omfattende betydning i ettertid. Allegori, at fortellingen handler om noe annet enn det som den på overflaten handler om, og drømmefiksjon ble de to hyppigste brukte litterære virkemidlene i middelalderen, kanskje spesielt på grunn av Roseromanen.

Guillaume de Lorris’ innovative litterære grep var å koble sammen tre elementer til en helhet som hver for seg var vanlige i hans samtid: fortelleren er en jeg-person; bruken av allegoriske figurer som deltagende figurer i handlingen; og at hele fortellingen er en drømmevisjon.

Flere steder i diktet er «Rosen» i tittelen sett på som kvinnen, som et symbol på hennes kjærlighet, og også som et symbol på kvinnelig seksualitet generelt ved at det er en metafor for hennes seksualorgan eller jomfrudom. Likeledes fungerer de andre figurenes navn både som generelle navn og som abstraksjoner som illustrerer de ulike faktorer som er involvert i et kjærlighetsforhold.

At Roseromanen kalles en «roman» er forvirrende i henhold til den moderne bruken av begrepet. Roman er avledet fra provençalske romanz (fra middelalderlatinske romanice). Provençalsk var det romanske språket i Sør-Frankrike og betegnet på 1100-tallet til ethvert skrift på dette folkespråket i motsetning til det lærde språket latin eller germanske språk. På norsk har det vært tradisjon å bruke såvel «roman» som «romanse» om den episke kjærlighetsdiktningen på 1100- og 1200-tallet. Ettersom roman også betegner prosasjangeren den antikke roman som den borgerlige roman (engelsk novel) som vokste fram på 1700-tallet er begrepet ikke entydig. Den høviske romanens utvikling har heller ikke gjort begrepet mindre komplisert. Lettest er det således å betegne begrepet «roman» i denne sammenhengen som en poetisk fortelling.[1]

Den litterære hage[rediger | rediger kilde]

Portrett av Guillaume de Lorris fra et manuskript med hans Roseromanen i Bodleian Library ved Universitetet i Oxford (Douce 195, folio 1r).

Diktet er skrevet i to omganger. Den første delen ble skrevet av Guillaume de Lorris en gang rundt 1230 og beskrev forsøkene til en kjærlighetssøkende beiler til å gjøre kur til sin utvalgte elskede. Fortellingens ramme er plassert i en inngjerdet hage, på latin locus amoenus, det vil si «behagelig sted».[2] En sådan hage var et av de tradisjonelle topoi (sted)[3] i episk og høvisk litteratur. Innenfor denne beskyttende hagen representerer dets innhold romansen og kjærlighetsforholdet mens det som er utfor hagen representerer hverdagslivet.

Diktet starter med at Guillaume de Lorris gjenforteller en drøm hvor han en vakker vårdag vandrer langs en elv (symbolet på livet) til han kommer til en vakker hage (fornemt høvisk miljø) omgitt av en høy mur: «Av hagens myke trylleri ble sinn og hjerte fylt av glede...»[4]

På muren er det malt bilder av ulike skrekkelige figurer som ikke har tillatelse til å slippe inn i hagen: Alderdommen, Misunnelsen, Lavheten (høviskhetens motpol) og andre. En ung pike ved navn Lediggangen åpner derimot portene for forfatteren og innenfor blir han kjent med høviskhetens ulike sider som Fornøyelsen, Ungdommen, Skjønnheten og andre. Mens Guillaume beundrer en vakker roseknopp i et blomsterbed blir han truffet av den mytologiske kjærlighetsguden Amors piler og nå blir hans eneste begjær å plukke «den vakreste»:

Se, den beåndes av et skjær
av alle sarte farvetoner
Naturen har på sin palett.
Se, rosenblader, fire par,
på rad og rekke, festet der
av mesterkunstneren: Naturen.

Først går han altfor raskt fram og flere figurer som hunkjønnssymbolene Blyghet og Frykt beskytter Rosen slik at han ikke når fram til henne, men ved hjelp av Venus omgår han Kyskhet og makter å gi Rosen et forsiktig kyss før Sjalusi og Sladder stiller seg hindrende mellom den unge beileren og hans utvalgte elskede. De stenger Rosen inne i en strengt bevoktet festning, og her slutter diktet.

Mange lesere har spekulert på denne brå slutten. Kanskje døde forfatteren før verket ble endelig avsluttet. Kanskje var det forfatterens mening at slutten skulle være uviss. Kanskje var det Fornuften som til slutt fikk det avgjørende ordet. Kanskje var det hans mening at det ikke var høvisk å fortelle hvordan Rosen ble (fysisk) «plukket».

Kjærligheten som bedrag[rediger | rediger kilde]

Runddans med kjærlighetsguden.
Fra et manuskript av Roseromanen (1420-30).

At slutten pirret middelalderens leserne og at verket generelt ble betraktet som ufullstendig er sikkert, og mange forsøkte også å fortelle videre der hvor Guillaume de Lorris hadde stoppet fortellingen. Den som først lyktes var franskmannen Jean de Meun (Jean Clopinel) en gang rundt 1275. Et sted i midten av den første delen hadde de Lorris nevnt i forbifarten at han ville få Rosen etter et langt slag. Fra denne bemerkningen fikk antagelig de Meun sin inspirasjon til å fortsette fortellingen.

Mens de Lorris’ vers kan betraktes som en litterær undersøkelse av den høviske kjærlighetens psykologi er de Meuns innfallsvinkel ganske annerledes selv om han beholder intrigens fiksjon og omfattende bruk av allegorier. De Meuns bakgrunn var antagelig svært forskjellig fra de Lorris. Han var et urbant bymenneske med en ironisk distanse og dessuten en lærd, teologisk utdannet forfatter med en helt annen oppfatning av verkets kjerne. Hans diskusjon av kjærligheten er filosofisk og encyklopedisk med lange utredninger som fremmer forfatterens syn på religion, vitenskap, politikk og andre emner.

Til gjengjeld står de Meun på den motsatte enden av «acre amatoria» (kjærlighetskunsten),og den høviske tilbedelsen av den opphøyde kvinnen. Hans satire, ikke minst digresjoner og grove realisme er tvert imot preget av av forakt eller kanskje hat mot kvinner (misogyni) og direkte tale i form av «uanstendigheter». Ganske treffende har den sveitsiske, franskspråklige forfatteren Denis de Rougemont karakterisert Rosen i den første delen som en idealisert figur mens den andre delen portretterte henne som et fysisk og seksuelt vesen.[5] Jean de Meun tror ikke på høvisk kjærlighet, for ham er det kun et dekke for ren seksualdrift når han argumenterer for en rasjonalistisk og en skeptisk oppfatning.

De Meuns viderefortelling begynner med å klage over kjærligheten og tekstens atmosfære endres således. Kjærligheten er skeptisk og åpen for tvil. Fornuften holder en lang tale om kjærlighetens problemer og dens kyniske spill. Handlingen bremses mens disse diskusjonene fremmes og higen etter selve Rosen, det opprinnelige målet, synes bortimot uinteressant, selv etter en beleiring av festningen hvor Rosen holdes adskilt og etter et heftig slag hvor festningen erobres, såvel som Rosen. Ved hjelp av Amor blir Rosen «plukket». Isteden fremmes et nytt mål, diskusjonen av fri vilje, og de filosofiske og teologiske spørsmål knyttet til dette. Kjærligheten er et naturfenomen, slår teksten fast, og hvor Venus’ tjeneste er å fremme slektens forplantning. Kjærligheten er underlagt naturens lover og blir kun delvis påvirket av menneskenes moral.

Ettermæle: To forfattere, ett verk[rediger | rediger kilde]

Abaelardus og Heloïse i en illuminert manuskript av Roseromanen fra 1300-tallet.

Roseromanen ble meget populær og samtidig også svært kontroversiell — et av de mest leste litterære verk på fransk i tre århundrer, det man i dag ville kalle en «bestselger». Det overlevde i rundt 300 illuminerte manuskripter, noe som er et stort antall for middelalderen. Verket ga opphav til utallige tilsvarende allegoriske fortellinger i flere sjangrer. Verket var også en kilde til kunnskap, til argumentasjoner og synspunkter.

Diktets sensuelle språk og heftige billedbruk framprovoserte også motkritikk fra andre skribenter. Guillaume de Deguileville angrep Roseromanen i hans Pèlerinage de la vie humaine (Pilegrimsreisen til menneskelivet), ca. 1330. Også Jean Gerson, poet, oversetter og rektor ved Universitet i Paris, kritiserte boken. Den mest interessante kritikken kom dog fra den feministiske forfatteren Christine de Pisan i hennes Epistre au Dieu d'Amours (Brev til kjærlighetsguden) i 1399 som forsvarte sitt kjønn mot de Meuns hatske anklager.

Deler av fortellingen ble oversatt fra dets opprinnelige gammelfranske språk til mellomengelsk som Romaunt of the Rose og fikk en stor påvirkning på engelsk litteratur. Geoffrey Chaucer var kjent med den originale franske teksten og deler av den mellomengelske oversettelsen er antatt gjort av ham. Roseromanen påvirket også den italienske litteraturen via en parodisk versjon, som kanskje ble skrevet av Dante. Tittelen på Umberto Ecos roman Rosens navn (Il nome della rosa) fra 1980 er en åpenbar henspilling på Roseromanen. I 1527 oppdaterte Clément Marot Roseromanen med en lingvistisk modernisering, og en sen og særdeles vakker håndskrift av verket ble gjort av Jerome Acarie for kong Frans I av Frankrike på midten av 1500-tallet. C.S. Lewis’ avhandling fra 1936, Kjærlighetens allegori, fornyet interessen for middelalderdiktet i moderne tid.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Haarberg, Selboe, Aarset (2007): Verdenslitteratur. Den vestlige tradisjonen. Side 130, 152-153. Oslo. ISBN 978-82-15-00696-3
  2. ^ «Locus amoenus» er et litterært begrep som refererte til et trygt, idyllisk sted som vanligvis var et vakkert sted med paradisiske konnotasjoner.
  3. ^ Topos, flertall topoi, bokstavelig et sted, er et gresk begrep som referer i konteksten av klassisk gresk retorikk til en standardisert metode for å konstruere eller behandle et argument.
  4. ^ Fra Helge Nordahls norske oversettelse.
  5. ^ Rougemont, Denis de. L'amour et l'Occident, side 192. Bibliothèques 10/18, Librairie Plon, 1972. ISBN 2-264-02562-X

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Guillaume de Lorris (1997): Roseromanen. Oversettelse ved Helge Nordahl. Oslo. ISBN 978-82-03-17841-2
  • Christine de Pisan: Epistre outer dieu d'amour. [ 1399 ]
  • Christine de Pisan: Dit de la rose. [ 1402 ]
  • Ott, K.A. (1980): The rose novel. Darmstadt.
  • Luria, M. (1982): A Reader's Guide ton the novel de la rose. Hamden, Conn.
  • Friesen, M. (1993): The rose novel for François Ier. Diss. Bonn.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Roman de la Rose – bilder, video eller lyd