Ekstraterritoriell status
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ekstraterritoriell status er en tilstand som gis til områder eller eiendommer som ligger i en stat, men som ikke er underlagt statens jurisdiksjon.
Tidligere ble det hevdet at ambassader hadde ekstraterritoriell status, ved at de ikke var en del av territoriet til den staten de lå i, men derimot del av territoriet til senderstaten. Denne oppfatningen er ikke lenger ansett som gjeldende folkerett. En ambassade vil således være underlagt oppholdsstatens lovgivning, noe som blant annet innebærer at straffbare handlinger vil være underlagt nasjonal straffelov fullt ut, utbygging på eiendommen vil kreve byggetillatelse osv. Ambassadeområdet og ambassadens personell vil på den annen side være underlagt immunitet, slik at det vil foreligge nokså sterke begrensninger på hvilke tvangstiltak som kan foretas av lokale myndigheter. Dersom tvister oppstår er det forutsatt at disse løses gjennom diplomatiske kanaler.Det er imidlertid verdt å være oppmerksom på at immuniteten ikke eksisterer for å verne den enkelte person eller ambassade, men for å verne senderstaten. Av dette følger at senderstaten kan velge å oppheve immuniteten, slik at oppholdsstaten kan sette i verk tvangstiltak på vanlig måte.
Vatikanstaten er en av de stater som har flest ekstraterritorielle områder. Da Vatikanstaten ble opprettet i 1929 måtte pavestolen gi opp sine territorielle krav i Italia, men en rekke eiendommer i Roma, samt det pavelige landstedet Castel Gandolfo, har ekstraterritoriell status og er dermed ikke underlagt italiensk lov. Dette gjelder en rekke av Vatikanets kontorbygninger og en del kirker. De fleste kristne katakomber i Roma er også ekstraterritorielle eiendommer under Vatikanstaten, og administreres av Den pavelige kommisjon for hellig arkeologi i stedet for de italienske arkeologiske myndigheter.
