Étienne Jodelle

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Étienne Jodelle

Étienne Jodelle, seigneur de Limodin (15321573) var en fransk dramatiker og poet under renessansen.

Jodelle var født i Paris i en adelig familie. Han knyttet seg til den litterære gruppen La Pléiade (Syvstjernen) og fulgte gruppens mål om å skape en fransk litteratur basert på de antikke forbilder. Innenfor drama var likeledes Jodelles mål å skape et klassisk drama som i alle aspekter skulle være forskjellige fra de moralspill og sotieer (satiriske spill hvor skuespillerne var kledd i tradisjonelle type-kostymer) som da okkuperte de franske teaterhus. Hans første skuespill, Cléopatre captive (Den fangede Kleopatra, 1552), ble presentert for hoffet i Reims. Jodelle spilte selv tittelrollen, og skuespillertroppen inkluderte blant annet hans venner Remy Belleau og Jean de la Peruse. Til ære for stykkets suksess organiserte hans venner en liten fest ved Arcueil hvor en geit pyntet med blomster ble ledet i prosesjon og presentert for forfatteren. Denne muntre seremonien ble senere overdrevet av fiender og motstandere av La Pléiade, spesielt dens leder Pierre de Ronsard, som en gjenvekkelse av hedenske ritualer i dyrkelsen av Bacchus.

Jodelle skrev to andre skuespill. Eugene, en komedie som drev satire med det overtroiske presteskapet, hadde mindre suksess enn den fortjente. Stykkets forord overøste forakt over Jodelles forgjengere i komedien, men egentlig var hans egne dramatiske metoder ikke altfor forskjellige fra dem. Didon se sacrifiant, en tragedie som fulgte Vergils fortelling, synes å ha aldri blitt satt opp.

Jodelle døde i fattigdom i juli 1573. Hans verker ble samlet året etter hans død av Charles de la Mothe. I tillegg ble det samlet sammen et antall ulike vers som han antagelig skrev i ungdommen. En nyere og mer kritisk samling av Jodelles verker ble satt sammen i 1868 i Pléiade française av Charles Marty-Laveaux.

Den vesentlige verdien av Jodelles tragedier er liten. Cléopatre captive er mer lyrisk enn dramatisk. Gjennom de fem aktene skjer stort sett ingenting. Marcus Antonius’ død blir annonsert av hans spøkelse i første akt. Fortellingen om Kleopatras selvmord er likelydende, men ikke presentert i femte akt. Hvert akt blir avsluttet av et kor som moraliserer over emner som skjebnens ustadighet og himmelens dom over menneskelig hovmod.

Til tross for disse manglene i moderne øyne var stykket begynnelsen på den franske klassiske tragedie, og ble snart fulgt av Meaee (1553) av Jean de la Peruse og Aman (1561) av André de Rivaudeau. Jodelle skrev hurtig, men var doven og henfallen for utskeielser. Hans venn Ronsard sa at hans utgitt dikt ikke ga noen adekvat ide om hans muligheter.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]