Pierre Corneille

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Pierre Corneille
Pierre Corneille
Pierre Corneille
Født 6. juni 1606
Rouen
Død 1. oktober 1684 (78 år)
Paris
Yrke Dramatiker
Nasjonalitet Frankrike Frankrike
Språk Fransk
Sjanger Tragedier, komedier
Debut Melite, 1629

Pierre Corneille (6. juni 16061. oktober 1684) var en av de tre store fransk dramatikere på 1600-tallet, sammen med Molière og Racine. Han er blitt vurdert som grunnleggeren av den franske klassiske tragedien. Han produserte skuespill i bortimot førti år. Hans kanskje mest fremstående verk er tragikomedien Le Cid fra 1636. Allerede i dette dramaet utformet Corneille den psykologiske konflikttype som han siden benyttet til fulle: kollisjonen mellom erotisk lidenskap og stor, bydende plikt.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Corneille var advokat av yrke, og levde som embetsmann i Rouen til 1662, da han flyttet til Paris. I 1647 ble han medlem av Académie française.

Virksomheten som dramatiker innledet Corneille med en rekke komedier, hvorav den første, Melite, ble oppført i 1629. I valg av temaer skiller han seg ikke særlig fra sine forgjengere, men utmerker seg fremfor disse med en mer sinnrikt spunnet intrige. Fram til sitt førte mesterverk, dramaet Le Cid i 1936, skrev han minst et drama i året innenfor ulike sjangre, men kun en av dem var en tragedie, Médée.

Etter mønster fra spansk dramatisk litteratur skrev Corneille i 1636 dramaet Le Cid, inspirert av et verk av Guillén de Castro, som ble epokegjørende for utviklingen av det franske dramaet. Stykket ble satt opp i 1637 med den store skuespilleren Montdory hovedrollen. Stykket er bygd rundt et spansk drama om den spanske nasjonalheltens kamp mot muslimene. Emnet er romantisk slik tragikomedien var. Det ble også svært godt mottatt blant publikum, og stykket popularitet fikk forfatteren til å kreve høyere andel av inntektene. Det ble tatt ille opp av skuespillerne. Den i utgangspunktet banale feiden ble løftet opp til et litterært og prinsipielt plan av en bror av romanforfatterinnen Madeleine de Scudéry, som gransket dramaet i henhold den strenge, aristoteliske estetikken. Corneille svarte arrogant, og fikk opinionen mot seg. Pamflettkrigen raste, og Scudéry appellerte til kardinal Richelieu. Den mektige kardinalen oppfattet Corneille som en bråkmaker; han forbød videre polemikk og krevde at det nylig (1635) stiftede Académie française skulle gi ham en irettesettelse. Akademiet fordømte således stykkets regelbrudd; tidens enhet var bare formelt og tilsynelatende overholdt, og lignende «feil».[1]

Etter akademiets dom holdt Corneille seg krenket taus i tre år før han vendte tilbake. Han viste at han hadde lært sin lekse ved å dedikere sitt neste stykke til Richelieu, som nådig tok imot unnskyldningen. Dette dramaet, Horace (1640), var en nesten regelbundet, og hadde handling fra Romas historie. Suksessen var like stor som tidligere. Med Cinna (1640-1641) overvant tidligere motstandere, og etter martyrdramaet Polyeucte (1641-1642) ble han anerkjent som Frankrikes største dramatiker. Disse fire dramaene tilhører i dag det stående repertoar på den nasjonale franske scene og studeres i skolene.[2]

Han skrev også om teaterets teori og teknikk, blant annet i verk som Les trois Discours sur le poème dramatique (1660).

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Mélite (1629)
  • Clitandre (1630–31)
  • La Veuve (1631)
  • La Galerie du Palais (1631–32)
  • La Suivante (1634)
  • La Place royale (1633–34)
  • Médée (1635)
  • L'Illusion comique (1636)
  • Le Cid (1637)
  • Horace (1640)
  • Cinna (1640-41)
  • Polyeucte (1642)
  • La Mort de Pompée (1643)
  • Le Menteur (1643)
  • Rodogune (1644)
  • La Suite du Menteur (1645)
  • Théodore (1645)
  • Héraclius (1647)
  • Don Sanche d'Aragon (1650)
  • Andromède (1650)
  • Nicomède (1651)
  • Pertharite (1651)
  • L'Imitation de Jésus-Christ (1656)
  • Oedipe (1659)
  • Trois Discours sur le poème dramatique (1660)
  • La Toison d'or (1660)
  • Sertorius (1662)
  • Othon (1664)
  • Agésilas (1666)
  • Attila (1667)
  • Tite et Bérénice (1670)
  • Psyché (sammen med Molière og Philippe Quinault, 1671)
  • Pulchérie (1672)
  • Suréna (1674)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Breitholtz, Lennart (1979): Epoker og diktere. Vestens litteraturhistorie, bind 1, Oslo, s. 334
  2. ^ Breitholtz, Lennart (1979): Epoker og diktere. Vestens litteraturhistorie, bind 1, Oslo, s. 335

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ekstein, Nina (2007): Corneille's Irony. Charlottesville: Rookwood Press.
  • Harrison, Helen (1996): Pistoles/Paroles: Money and Language in Seventeenth-Century French Comedy. Charlottesville: Rookwood Press.
  • Hubert, J. D. (1997): Corneille's Performative Metaphors. Charlottesville: Rookwood Press.
  • Nelson, Robert J. (1963): Corneille: His Heroes and Their Worlds. Philadelphia: University of Pennsylvania Press.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Pierre Corneille – bilder, video eller lyd