Peipus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

'
Peipussjøen Peipsi-Pihkva järv Чудско-Псковское озеро

Beliggenhet:	Estland Russland
Vassdrag:
Løpenummer:
Areal:	3555 km²
Høyde:	30 moh.
Omkrets:	km
Lengde:	km
Bredde:	km
Dybde:	7,1 m
Volum:	25 km³
Nedslagsfelt:	47800 km²
Tilløp:	Emajõgi og Velikaja
Utløp:	Narva
Geo. koord.:
UTM-koord.:
Kilde:

Peipus (estisk: Peipsi-Pihkva järv, russisk: Чудско-Псковское озеро) er en stor innsjø på grensa mellom Estland og Russland. Peipus er Europas fjerde største ferskvannssjø, med et areal på 3555 km².^[1] Bare Ladoga, Onega og Vänern er større i Europa. Av det samlede areal er 1.570 km² (44 %) del av estisk territorium; resten tilhører Russland.

Innsjøen er det som er igjen av en større sjø som lå i dette området under en istid.

Peipus er en grunn innsjø, med største dybde på 15 meter og gjennomsnittsdybde på 7 meter. Omlag 30 elver og strømmer tømmer seg i Peipus. De er for det meste ganske små. Størst er elva Emajõgi, som renner inn i Peipus fra Võrtsjärv i vest. I nord renner elva Narva ut av Peipus og til havet i Finskebukta. Tre av de heller små øyene i innsjøen kan nevnes: Piirissaar, Kolpin og Kamenka.

Peipussjøen består av tre deler:

Satellittbilde av Peipus

Den store sjø – estisk Peipsi järv eller Suurjärv, russisk Tsjudskoje ozero (Чудское озеро) – på 2.610 km² i nord, og i noen kartverk fremstilles den som den egentlige Peipussjøen,
Den varme sjø – estisk Lämmijärv, russisk Tjoploje ozero (Тёплое озеро) – på 235 km² i midten,
Pskovsjøen – estisk Pihkva järv, russisk Pskovskoe ozero (Псковское озеро) – på 710 km² i sør, den del som er utelukkende utenfor russiske strender. Før Fredsavtalen i Tartu av 1920 var imidlertid hele vestbredden del av Estland (da del av Russland).

Ettersom sjøen er såpass grunn kan den oppvarmes til temperaturer til rundt 22 °C sommertiders. Peipussjøen er derfor svært populær som badesjø. Badeturismen er for det meste i nord, der strendene har brede sanddyner bak vakre skogsbelter - ikke minst mellom de estiske småstedene Kauksi og Vasknarva. Her er det endel enkelt utrustede campingplasser. Men utenfor den lett tilgjengelige nordbredden utnyttes sjøen svært lite i turismeøyemed.

Om vinteren fryser innsjøen vanligvis over. Den maksimale istykkelsen har den som regel i mars, på 50 til 60 cm.

Snøsmeltingen om våren kan heve vannspeilet med innpå én meter, noe som innebærer en forbigående arealutvidelse på 780 km² med oversvømmelser av den for det meste tynt befolkede strandsonen.

Fisket i sjøen er rikt. De viktigste fiskeslagene der er abbor, brasme, gjørs, mort og sik. Fiskeriet på sjøen oppbringer gjennomsnittlig pr år en fangst på 10.000 tonn fisk. Men sjøen er forurenset etter utslipp av miljøgifter særlig fra landbruket under Sovjet-tiden.

De største byene ved sjøen er Mustvee og Kallaste vest på estisk side av Den store sjø, og Gdov i sør, på russisk side. Den sistnevnte ligger imidlertid ikke helt nede ved sjøen, men ved elven Gdovka to kilometer før dens utløp i innsjøen.

[rediger] Slaget på isen

Historisk er innsjøen best kjent for Slaget på isen: Ute på den tilfrosne innsjøen beseiret den 5. april 1242 en russisk hær under Novgorods fyrst Aleksander Nevskij de tyske og danske korsriddere fra Den tyske orden og Sverdbroderordenen og deres estiske allierte.

Slaget på isen, fra det illuminerte manuskriptet Aleksander Nevskijs liv (1560-70).

Korsridderne hadde gjort et ferskt fremstøt mot Russland, men den ca. 2.000 mann store styrken ble slått tilbake av ca. 6.000 russerne. Slaget stod øst på Den store sjø.

Slaget har senere inngått i russisk og sovjetisk patriotisk propaganda ettersom det var den siste gang på århundrer at tyskere hadde gått til angrep på Russland. Slaget skildres i Sergej Eisensteins storfilm Aleksander Nevskij fra 1938, men i filmen ender slaget feilaktig med at isen brast under korsfarerne. De tyske ridderne bærer i filmen hjelmer som minner om datidens tyske militærhjelmer, og Stalins filmregissører hadde også dekorert ridderne med hakekors.

Ettersom filmen var ferdig postprodusert rett før Molotov-Ribbentrop-traktaten ble inngått i august 1939, ble den ikke vist med det samme - ikke før i 1941, etter det tyske angrepet på Sovjetunionen.