Aleksander Nevskij

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Aleksander Nevskij
Алекса́ндр Яросла́вич Не́вский
Aleksander NevskijАлекса́ндр Яросла́вич Не́вский
Født 30. mai 1220
Død 14. november 1263 (41 år)
Saligkåret 1547
Anerkjent av Den russisk-ortodokse kirke

For den russiske filmen fra 1938, se Alexandr Nevskij (film)

Sankt Aleksander Nevskij (Алекса́ндр Яросла́вич Не́вский på russisk; transkripsjon: Aleksandr Jaroslavitsj Nevskij) (født 30. mai 1220, død 14. november 1263) var storfyrste av Novgorod og Vladimir gjennom noen av de tøffeste tidene av russisk historie. Han fremstilles ofte som en frontskikkelse i middelalderens Russland, og er kjent for å ha, blant annet, ledet store militære seire over invaderende, tyske hærer og Den gyldne horde.

Store seire[rediger | rediger kilde]

Aleksander ble født i Pereslavl-Zalesskij som fjerde sønn av fyrst Jaroslav Vsevolodovitsj, og så ikke ut til å noen gang få kreve tronen. I 1236 ble Aleksander allikevel valgt av novgoroderne til å være fyrste og deres militære leder. Han største oppgave ble da å forsvare de nordvestlige delene av Vladimir mot svenskene og tyskerne.

Etter at den svenske hæren hadde kommet dithen hvor elvene Izjora og Neva møtes på den 15. juli 1240, angrep Aleksander med sin lille hær, og vant. Dette slaget kalles i dag Slaget ved Neva, og pga. hans militære bragd, fikk den 19-årige Aleksander tilnavnet Nevskij, som betyr fra Neva. Denne seieren kom bare ett år etter den katastrofale, mongolske invasjonen av Kievriket, styrket Aleksanders politiske makt, men samtidig forverret den også hans forhold til bojarene. Han måtte snart forlate Novgorod og leve i eksil pga. denne konflikten.

Etter at Pskov hadde blitt invadert av de herjende, livlandske ridderne, sendte Novogorods autoriteter Aleksander. På våren 1241 kom han tilbake fra eksil, samlet en hær, og drev ut livonerne. Aleksander og hans menn kjempet mot det godt trente, livlandske kavaleriet, ledet av Hermann, bror av Albert av Riga. Aleksander og hans hær møtte fienden på isen av innsjøen Tsjudskoje, og knuste ridderne i Slaget på isen den 5. april 1242.

Aleksanders seier er en betydelig hendelse i middelalderhistorien. Russiske infanterister hadde omringet og slått en hær av riddere med tykke rustninger og hester, lenge før vesteuropeerne lærte hvordan infanteri kunne slå kavaleri. De russiske krønikenes dødstall varierer kraftig fra bare noen få døde livlendere, til flere hundre.

Politiker[rediger | rediger kilde]

Etter den livlandske invasjonen fortsatte Aleksander å styrke Novogorods posisjon i nordvest. Han sørget også for å sende diplomater til Norge, og som et resultat av dette ble den første fredsavtalen mellom Russland og Norge i 1251. Aleksander ledet sin hær til Finland, og dermed til svenskene som hadde prøvd å adskille Russland og Østersjøen i 1256.

Aleksander utmerket seg for å være en langsiktig politiker. Han avslo ethvert forslag fra Roma om at han måtte erklære krig mot Den gyldne horde, fordi han forstod hvor meningsløs enda en krig mot tatarene var på en tid da tatarene stod i en så sterk posisjon.

Litteratur[rediger | rediger kilde]