Radiokjemi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Radiokjemi er en gren av kjemien som omhandler bruk av radioaktivitet for å studere kjemiske reaksjoner og -mekanismer. Radiokjemi har mye til felles med kjernekjemi og kjernefysikk, men har mer fokus på kjemiske anvendelser.

Alle ustabile isotoper, også kalt radioisotoper, undergår en eller annen form for radioaktivt henfall. Dette henfallet resulterer i en eller flere av enten alfa-, beta- eller gammastråling.

I radiokjemi benyttes radioaktivt henfall til å studere reaksjoner og reaksjonsforløp. Radiokjemi inkluderer også produksjon av radionuklider og radiomerkede forbindelser ved å prosessere bestrålt- eller naturlig forekommende materiale som har radioaktive egenskaper.

Radiokjemisk kompetanse benyttes blant annet innen miljøvern, oljeleting, kjernekraft og innen nukleærmedisin.

PET Radiokjemi[rediger | rediger kilde]

PET radiokjemi omhandler i korte trekk isotopproduksjon, syntese av molekyler som effektivt kan merkes med kortlivede positronemitterende radionuklider og merking av disse for bruk i nukleærmedisinske undersøkelser. I tillegg omfatter det også radioanalytisk kjemi.

Sentralt innen PET radiokjemi står isotopene 18F, 11C, 13N og 15O med en halveringstid på henholdsvis 109, 20, 10 og 2 minutter. Disse produseres i en syklotron ved å bombardere et egnet target, for eksempel 18O-anriket vann. Etter endt produksjon kan de produserte isotopene kobles til et egnet molekyl, en «precursor», enten direkte eller etter konvertering til en hensiktsmessig kjemisk form.