Noen har det hett

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Noen har det hett
Orig. Some Like It Hot
Nasjonalitet USA USA
Språk Engelsk
Regissør Billy Wilder
Produsent Ashton Productions
Mirisch Company
Manus Robert Thoeren (originalmanus)
Michael Logan (originalmanus)
Billy Wilder (oppdatert manus)
I. A. L. Diamond (oppdatert manus)
Medvirkende Marilyn Monroe
Tony Curtis
Jack Lemmon
George Raft
Pat O'Brien
Joe E. Brown
Nehemiah Persoff
Joan Shawlee
Billy Gray
George E. Stone
Dave Barry
Mike Mazurki
Harry Wilson
Beverly Wills
Barbara Drew
Edward G. Robinson jr.
Musikk Adolph Deutsch
Sjeffotograf Charles Lang
Klipp Arthur P. Schmidt
Filmselskap United Artists
Utgivelsesår 29. mars 1959 USA
17. juli 1959 Norge
Lengde 120 min
Budsjett $ 2 800 000
IMDb-profil
Medietilsynet

Noen har det hett (engelsk: Some Like It Hot) er en amerikansk romantisk dramakomediemusikal fra 1959 regissert av Billy Wilder og produsert av Ashton Productions og Mirisch Company. I hovedrollene spiller Marilyn Monroe Tony Curtis og Jack Lemmon. Filmen handler om to mannlige musikere som må kle seg ut som kvinner, for å unnslippe mafiaen etter å ha blitt vitne til et mord. Manus er skrevet av Billy Wilder og I. A. L. Diamond. Filmen er en nyinnspilling av den tyske filmen Fanfaren der Liebe fra 1951. Kostymene er designet av Orry-Kelly.

Filmen regnes som en av tidenes beste komedier og er nummer en på Det amerikanske filminstituttets liste over 100 beste amerikanske komedier. I tillegg er den nummer 22 på deres liste over 100 beste amerikanske filmer.

Innhold

Handling [rediger]

Marilyn Monroe i Noen har det hett.

Handlingen begynner i Chicago i 1929, hvor saksofonisten Joe og bassisten Jerry (sannsynligvis forkortelse for Gerald) flykter fra en razzia på en ulovlig nattklubb. De to er stadig blakke, delvis på grunn av Joes hang til veddemål. Etter at Joe har veddet bort frakkene deres, går de på leting etter en jobb, og får det de tror er napp et sted, der en kvinne Joe har hatt en affære med og ikke fulgt opp lurer dem til å snakke med agenten. Agenten forklarer at enda instrumentene stemmer, er de feil kjønn. Ydmyket går de ut, men Joe greier å overtale kvinnen til å låne bort bilen slik at de to kan komme seg til Urbana, der det er et oppdrag som gir noen penger. Når de henter bilen, viser det seg at de blir vitne til en henrettelse, da eieren av nattklubben, «Spats» Colombo, tar hevn mot tysteren «Toothpick» Charlie og hans menn. Joe og Jerry blir oppdaget, men greier å komme seg unna.

Blakke og desperate, griper Joe og Jerry sjansen ved å ringe opp byrået som ønsker kvinnelige musikere, nå med damestemme. Orkesteret, Sweet Sue's Synchopated Ladies, skal til til et strandhotell i Florida, og de to kler seg ut som kvinner. De blir enige om å kalle seg Josephine og Geraldine, femininum av navnene deres, men i siste liten ombestemmer Geraldine seg og kaller seg «Daphne», til Joes store overraskelse. De to møter opp på perrongen og passerer dirigenten Sweet Sues vaktsomme blikk blant annet ved å vise at de har vært på et musikkonservatorium. Inne på toget møter de den polsk-amerikanske Sugar Kane Kowalczyk, som er vokalist og ukulelespiller i bandet. Hun finner straks tonen med «Josephine» og «Daphne», og forteller dem at hun drømmer om å slå seg til ro med en rik mann. Ulykkelig kjærlighet har gitt henne en hang til alkohol, men hun sier hun kan slutte å drikke når hun vil, bare at det vil hun ikke. Sugar Kane påpeker at alle drikker, men hun er den eneste som blir tatt. Hun blir også tatt, men «Daphne» kommer reddende til og tar på seg skylden uvitende om forbudet mot alkohol, på tross av at det er forbudstid. Sugar Kane går opp i Daphnes køye for å takke «henne», og andre får det med seg, noe som medfører en spontan fest med svært mange jenter og alkohol. Daphne får rykte på seg på å være partyjente ganske fort, og det er tydelig at Jerry kler rollen som kvinne langt bedre enn Joe.

Joe forelsker seg i Sugar mens han er «Josephine», men for å vinne Sugars hjerte må han avsløre at han er mann. Vel framme i Florida velger Joe i stedet å utgi seg for å være en oljemillionær ved navn «Junior», og kler seg ut med fritidsklær og briller, begge stjålet fra den eneste mannen i selskapet, manageren Beinstock. Han etterlikner stemmen til Cary Grant og spiller sky og reservert. Da han ikke vil fortelle Sugar hvilket oljeselskap han eier, holder han opp et skjell, som overbeviser henne om at han eier Shell. Sugar forelsker seg hodestups i «Junior», som hevder at han eier den nest største yachten i bukten. Yachten tilhører imidlertid millionæren Osgood, en eldre og mindre attraktiv beiler «Daphne» har vanskelig å holde på avstand. Imidlertid gir Daphne sakte etter for presset fordi Joe trenger å låne Osgoods yacht. Resultatet blir en minneverdig date for begge; Sugar Kane er betatt av Junior, mens Daphne virker også betatt av Osgood, som har fridd. I hvilken grad Jerry lever seg så mye inn i rollen som jente at han faktisk tar frieriet alvorlig er uklart.

Problemer oppstår når det er en samling for «Den italienske operas venner», det vil si en landsomfattende mafiakongress, arrangeres på hotellet. Spats Colombo er selvsagt gjest, og det hele arrangeres av «Little Bonaparte», en barndomsvenn av «Toothpick» Charlie og leder for mafiaen. Joe og Jerry oppdager Spats og bestemmer seg for å rømme. De planlegger at Osgood skal hente dem, og Joe, som Junior, avslutter forholdet til Sugar Kane.

Rømmingen går dårlig, da de blir oppdaget, og må løpe, denne gangen uten kostyme. Ved en feiltakelse løper de inn til møterommet til mafiakongressen, og blir vitne til et nytt mafiamord, denne gangen på Spats Colombo, signert Little Bonaparte. De løper igjen, denne gangen med mafiaen i hælene. De skifter kjapt en siste gang til kvinnekostymene. Mafiaen kjenner ikke til deres hemmelighet, og de greier så vidt å komme seg unna. Før de drar går Josephine til bandet og kysser en knust Sugar Kane, og følger opp med «No guy's worth it». Dette medfører også at deres dekke blir brutt og de to må løpe av gårde til en ventene Osgood, som tror at det bare er Daphne som kommer. I siste liten kommer Sugar Kane med i båten, og på tross av Joes mange formaninger om at hun ikkem å stole på ham fordi han er som alle tilfellene av ulykkelig kjærlighet, vil hun ha ham.

Imidlertid er den svært berømte avslutningsscenen ene og alene Daphne og Osgoods. Daphne prøver å komme seg ut av bryllupet, og satser på å gå imot ønskene til Osgoods dominerende mor. Osgood svarer imidlertid med et smil på samtlige av innvendingene hennes:

Daphne Osgood
-I called mama. She was so happy she cried. She wants you to have her wedding gown. It's white lace.
-Osgood, I can't get married in your mother's dress. She and I, we're not built the same way - We can have it altered.
-Oh, no, you don't. Osgood I got to level with you. We can't get married at all. - Why not?
-Well, in the first place, I'm not a natural blonde. -Doesn't matter.
-I smoke! I smoke all the time. -I don't care.
-I have a terrible past. For three years I have been living with a saxophone player. -I forgive you.
- I can never have children. -We can adopt some.
Well, you don't understand, Osgood (tar av seg parykken og snakker i mansstemme) I'm a man. -Well, nobody's perfect.

Sanger [rediger]

Bakgrunn og produksjon [rediger]

Billy Wilder kjøpte rettighetene til den tyske filmen Fanfaren der Liebe fra 1951, skrevet av Robert Thoeren og Michael Logan. Denne filmen handler om to musikere under den store depresjonen som grunnet fattigdom tvinges til å kle seg ut som sigøynere, svarte og til slutt kvinner for å få jobber i ulike band. Wilder brukte ett år på å utvikle manuset sammen med I. A. L. Diamond. De to bestemte seg for å droppe historiene med sigøynerne og de svarte og i stedet fokusere på at mennene måtte kle seg ut som kvinner. Opprinnelig foregikk handlingen i nåtid, ettersom Wilder og Diamond mente at de to mannlige rollefigurenes motiv for å kle seg ut som kvinner måtte være noe annet enn fattigdom. Diamond foreslo imidlertid å legge handlingen til et tidligere tiår for å gjøre det lettere for publikum å akseptere at mennene var kledd som kvinner. Wilder fikk da ideen om å legge handlingen til 1920-tallet og lot de to mennene bli vitne til et mafiamord, noe som ble grunnen til at de måtte kle seg ut. Mafiamordet i filmen var løst basert på den kjente valentinsdagmassakren som fant sted i Chicago 14. februar 1929.[1]

Wilder tilbudte Jack Lemmon rollen som Jerry, og de gjorde en muntlig avtale om at han skulle spille den til tross for at han var under kontrakt med Columbia Pictures. Tony Curtis var den første som signerte kontrakt for å spille i filmen, og United Artists forsøkte å presse Wilder til å sikre seg en større stjerne enn Lemmon til den andre mannlige hovedrollen. De anbefalte Wilder å tilby rollen til Frank Sinatra, men Sinatra møtte aldri opp til avtalen med Wilder. Danny Kaye ble også vurdert i rollen som Jerry. Mitzi Gaynor ble vurdert i rollen som Sugar Kane Kowalczyk, helt til Marilyn Monroe tok kontakt med Wilder i håp om at de kunne jobbe sammen igjen etter suksessen med Gresskar i nød. Monroe gikk imidlertid bare med på å spille i filmen dersom hun fikk 10 prosent av inntektene. Etter at hun hadde signert kontrakten hadde Wilder muligheten til å sikre seg Lemmon.[1]

Wilder sikret seg også George Raft, Pat O'Brien og George E. Stone i biroller. Alle tre var kjent fra gangsterfilmer fra 1930- og 1940-tallet. Han håpet også at Edward G. Robinson skulle spille i filmen, men grunnen en langvarig konflikt mellom Robinson og Raft takket Robinson nei. Sønnen hans, Edward G. Robinson jr., dukket imidlertid opp i en liten rolle som en gangster.[1] Noen har det hett henviser også til to kjente gangsterfilmer fra 1930-tallet. I en scene ser rollefiguren Spats Colombo, spilt av George Raft, at en av rollefiguren Bonapartes medhjelpere kaster på en mynt og spør hvor han har lært det billige trikset. Raft spilte selv en gangster som var kjent for å gjøre dette trikset i filmen Scarface fra 1932. I en annen scene løfter rollefiguren Spats Colombo en halv grapefrukt for å slenge den i ansiktet på en av medhjelpere hans. Dette gjorde også James Cagneys rollefigur i filmen The Public Enemy fra 1931.

Monroe ønsket at filmen skulle filmes i farger, men dette viste seg å bli umulig da man under kostymeprøvene kunne se en grønnfarge i ansiktene til Curtis og Lemmon grunnet sminken deres. Etter at Monroe fikk se dette gikk hun med på at filmen skulle være i svart-hvitt.[2]

Curtis hadde problemer med å holde på høye toner da han skulle snakke med kvinnestemme og måtte derfor delvis bli dubbet. Han valgte Cary Grants stemme som inspirasjon da han skulle snakke som «Junior».[1]

Selv om Wilder hadde erfaring med Monroes forsinkelser, sceneskrekk og manglende evne til å huske replikker fra innspillingen av Gresskar i nød, var oppførselen hennes denne gangen mer fiendtlig. Hun kunne nekte å delta under innspillingen, og til tider få utbrudd der hun brukte banneord.[3] Hun nektet stadig å følge Wilders regi, og insisterte på en rekke filminger av enkle scener helt til hun ble fornøyd.[4] Hun kom godt overens med Lemmon, men mislikte Curtis, som uttalte at å kysse Monroe var «som å kysse Hitler».[5] Monroe fikk bekreftet at hun var gravid mot slutten av innspillingen, men spontanaborterte noen uker etter at innspillingen var fullført.[6]

Den delen av filmen der handlingen skulle foregå i Florida ble filmet på Hotel Del Coronado i nærheten av San Diego i California.[1]

Innspillingen foregikk fra 4. august til 6. november 1958. Den gikk flere hundre tusen dollar over budsjettet og kostet totalt 2,8 millioner dollar å produsere.[7]

Rolleinnehavere [rediger]

Skuespiller Rolle
Marilyn Monroe Sugar Kane Kowalczyk
Tony Curtis Joe, alias «Josephine» og «Junior»
Jack Lemmon Jerry, alias «Daphne»
George Raft Spats Colombo
Pat O'Brien Politietterforsker Mulligan
Joe E. Brown Osgood Fielding III
Nehemiah Persoff Lille Bonaparte
Joan Shawlee Sweet Sue
Billy Gray Sig Poliakoff
George E. Stone Tannpirker-Charlie
Dave Barry Beinstock
Mike Mazurki Spats' medhjelper
Harry Wilson Spats' medhjelper
Beverly Wills Dolores
Barbara Drew Nellie
Edward G. Robinson jr. Johnny Paradise

Mottakelse [rediger]

I et brev til Motion Picture Association of America klaget National Legion of Decency over elementer i filmen som de opplevde som svært støtende. Blant disse var transvestisme og hentydninger til homofili. I sitt svar skrev Motion Picture Association of America at filmen etter deres mening var «hysterisk morsom», og påpekte at menn som kler seg ut som kvinner og omvendt hadde blitt brukt som et humoristisk innslag i historier i lang tid.[1]

Filmens premiere i Kansas drøyde med to måneder ettersom de lokale sensurmyndighetene blant annet krevde at en stor del av forførelsescenen mellom rollefigurene Sugar Kane Kowalczyk og «Junior» ble fjernet. I Memphis ble filmen først forbudt, før den deretter ble tillatt fremvist utelukkende til voksne.[1]

Variety var nesten fra seg av begeistring overfor filmen, og kalte den «en av de morsomste filmene i manns minne». Hovedrolleinnehaverne fikk alle gode skussmål, spesielt Monroe som ifølge Variety «aldri har sett bedre ut». Det eneste negative de hadde å si om filmen var at den var litt for lang. Samtidig påpekte de at all humoren og de morsomme situasjonene veier godt opp for dette.[8] The Hollywood Reporter roste også filmen som svært morsom, mens Motion Picture Herald kalte den en av årets mest gøyale komedier.[1] Los Angeles Times derimot syntes ikke filmen levde opp til ryktet sitt og skjønte ikke hvilken type komedie det skulle være.[1]

Filmen er nummer en på Det amerikanske filminstituttets liste over 100 beste amerikanske komedier. I tillegg er den nummer 22 på deres liste over 100 beste amerikanske filmer. Sitatet «Vel, ingen er perfekt» er nummer 48 på deres liste over 100 beste filmsitater.

I 1989 ble filmen utvalgt til bevaring i det amerikanske National Film Registry.

Priser og nominasjoner [rediger]

Andre versjoner [rediger]

Den 9. april 1972 hadde Sugar, en musikal basert på filmen, premiere på Broadway med Robert Morse, Tony Roberts, Elaine Joyce og Cyril Ritchard i hovedrollene. Produksjonen ble avsluttet 23. juni 1973 etter 505 forestillinger.

I 1975 hadde den indiske filmen Rafoo Chakkar, regissert av Narendra Bedi, premiere. Handlingen er inspirert av Noen har det hett og regnes som en nyinnspilling av filmen. Handlingen i den amerikanske filmen Connie and Carla fra 2004 er også inspirert av filmen.

I populærkulturen [rediger]

Filmens avsluttningsreplikk har blitt parodiert en rekke ganger, blant annet i filmen Independence Day fra 1996 der rollefiguren Albert Nimziki sier: «Jeg er ikke jødisk.» Rollefiguren Julius Levinson svarer da: «Vel, ingen er perfekt.»

Referanser [rediger]

  1. ^ a b c d e f g h i Notes for Some Like It Hot (1959). TCM.
  2. ^ Zolotow, Maurice (1960). Marilyn Monroe. Harcourt Brace & Company., s. 321
  3. ^ Guiles, Fred Lawrence (1984). Legend: The Life and Death of Marilyn Monroe. Stein & Day Pub. ISBN 978-0812829839., s. 345
  4. ^ Churchwell, Sarah (2004). The Many Lives of Marilyn Monroe. Metropolitan Books. ISBN 978-0805078183., s. 253
  5. ^ Riese, Randall og Hitchens, Neal (1988). The Unabridged Marilyn. Congdon & Weed, Inc. ISBN 978-0865531765., s. 111
  6. ^ Spoto, Donald (1993). Marilyn Monroe: The Biography. HarperCollins. ISBN 978-0060179878., s. 407
  7. ^ Riese, Randall og Hitchens, Neal (1988). The Unabridged Marilyn. Congdon & Weed, Inc. ISBN 978-0865531765., s. 489
  8. ^ «Some Like It Hot», Variety, 25. februar 1959.

Eksterne lenker [rediger]

Hentet fra «http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Noen_har_det_hett&oldid=12297663»