Noen har det hett

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Noen har det hett
Orig. Some Like It Hot
Nasjonalitet USA USA
Språk Engelsk
Regissør Billy Wilder
Produsent Ashton Productions
Mirisch Company
Manus Robert Thoeren (originalmanus)
Michael Logan (originalmanus)
Billy Wilder (oppdatert manus)
I.A.L. Diamond (oppdatert manus)
Medvirkende Marilyn Monroe
Tony Curtis
Jack Lemmon
Musikk Adolph Deutsch
Sjeffotograf Charles Lang
Klipp Arthur P. Schmidt
Filmselskap United Artists
Utgitt 29. mars 1959 USA
17. juli 1959 Norge
Lengde 120 min
Budsjett $ 2 800 000
IMDb
Medietilsynet

Noen har det hett (engelsk: Some Like It Hot) er en amerikansk romantisk komedie fra 1959, regissert av Billy Wilder og produsert av Ashton Productions og Mirisch Company. I hovedrollene spiller Marilyn Monroe Tony Curtis og Jack Lemmon. Filmen handler om to mannlige musikere som må kle seg ut som kvinner, for å unnslippe mafiaen etter å ha blitt vitne til et mord. Manus er skrevet av Billy Wilder og I.A.L. Diamond. Filmen er en nyinnspilling av den tyske filmen Fanfaren der Liebe fra 1951.

Filmen regnes som en av tidenes beste komedier og er nummer en på Det amerikanske filminstituttets liste over 100 beste amerikanske komedier. I tillegg er den nummer 22 på deres liste over 100 beste amerikanske filmer.

Handling[rediger | rediger kilde]

Marilyn Monroe i Noen har det hett.

Handlingen begynner i Chicago i 1929, hvor saksofonisten Joe og bassisten Jerry flykter fra en razzia på en ulovlig nattklubb. De blir i tillegg vitne til et mafiamord, og blir oppdaget, og må komme seg unna.

Joe og Jerry griper sjansen da de får høre at et omreisende dameband, Sweet Sue, søker musikanter. For å klare inngangsvilkårene må drastiske virkemidler til. Som damene «Josephine» og «Daphne» søker de en anonym tilværelse og blir med bandet på en spillejobb til et strandhotell i Florida. Den polsk-amerikanske Sugar Kane Kowalczyk er vokalist og ukulelespiller i bandet. Hun finner straks tonen med Josephine og Daphne, og forteller dem at hun drømmer om å slå seg til ro med en rik mann. Ulykkelig kjærlighet har gitt henne en hang til alkohol, men hun sier hun kan slutte å drikke når hun vil, bare at det vil hun ikke.

Joe forelsker seg i Sugar mens han er Josephine, men for å vinne Sugars hjerte må han avsløre at han er mann. Joe velger i stedet å utgi seg for å være en oljemillionær ved navn «Junior», og kler seg ut med unifom og briller. Da han ikke vil fortelle Sugar hvilket oljeselskap han eier, holder han opp et skjell, som overbeviser henne om at han eier Shell. Sugar forelsker seg hodestups i Junior, som hevder at han eier den store yachten i bukten. Yachten tilhører imidlertid millionæren Osgood, en mindre attraktiv beiler Daphne har vanskelig å holde på avstand.

Problemer oppstår når mafiaen tilfeldigvis dukker opp på det samme hotellet som bandet bor på. Joe og Jerry blir gjenkjent og må flykte. Før de reiser avslutter Junior forholdet til Sugar, men da han ser hvor knust hun blir avslører han hvem han egentlig er og tar henne med seg. De tre får også selskap av Osgood som nekter å gi slipp på Daphne. I et siste forsøk på å overbevise han om at forholdet deres er umulig tar Jerry av seg parykken og avslører at han er en mann. Osgood lar seg ikke skremme og svarer: «Vel, ingen er perfekt.»

Sanger[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn og produksjon[rediger | rediger kilde]

Billy Wilder kjøpte rettighetene til den tyske filmen Fanfaren der Liebe (1951), skrevet av Robert Thoeren og Michael Logan. Denne filmen handler om to musikere under den store depresjonen som grunnet fattigdom tvinges til å kle seg ut som sigøynere, svarte og til slutt kvinner for å få jobber i ulike band. Wilder brukte ett år på å utvikle manuset sammen med I.A.L. Diamond. De to bestemte seg for å droppe historiene med sigøynerne og de svarte og i stedet fokusere på at mennene måtte kle seg ut som kvinner. Opprinnelig foregikk handlingen i nåtid, ettersom Wilder og Diamond mente at de to mannlige rollefigurenes motiv for å kle seg ut som kvinner måtte være noe annet enn fattigdom. Diamond foreslo imidlertid å legge handlingen til et tidligere tiår for å gjøre det lettere for publikum å akseptere at mennene var kledd som kvinner. Wilder fikk da ideen om å legge handlingen til 1920-tallet og lot de to mennene bli vitne til et mafiamord, noe som ble grunnen til at de måtte kle seg ut. Mafiamordet i filmen var løst basert på den kjente valentinsdagmassakren som fant sted i Chicago 14. februar 1929.[1]

Wilder tilbudte Jack Lemmon rollen som Jerry, og de gjorde en muntlig avtale om at han skulle spille den til tross for at han var under kontrakt med Columbia Pictures. Tony Curtis var den første som signerte kontrakt for å spille i filmen, og United Artists forsøkte å presse Wilder til å sikre seg en større stjerne enn Lemmon til den andre mannlige hovedrollen. De anbefalte Wilder å tilby rollen til Frank Sinatra, men Sinatra møtte aldri opp til avtalen med Wilder. Danny Kaye ble også vurdert i rollen som Jerry. Mitzi Gaynor ble vurdert i rollen som Sugar Kane Kowalczyk, helt til Marilyn Monroe tok kontakt med Wilder i håp om at de kunne jobbe sammen igjen etter suksessen med Gresskar i nød (1955). Monroe gikk imidlertid bare med på å spille i filmen dersom hun fikk 10 prosent av inntektene. Etter at hun hadde signert kontrakten hadde Wilder muligheten til å sikre seg Lemmon.[1]

Wilder sikret seg også George Raft, Pat O'Brien og George E. Stone i biroller. Alle tre var kjent fra gangsterfilmer fra 1930- og 1940-tallet. Han håpet også at Edward G. Robinson skulle spille i filmen, men grunnen en langvarig konflikt mellom Robinson og Raft takket Robinson nei. Sønnen hans, Edward G. Robinson jr., dukket imidlertid opp i en liten rolle som en gangster.[1] Noen har det hett henviser også til to kjente gangsterfilmer fra 1930-tallet. I en scene ser rollefiguren Spats Colombo, spilt av George Raft, at en av rollefiguren Bonapartes medhjelpere kaster på en mynt og spør hvor han har lært det billige trikset. Raft spilte selv en gangster som var kjent for å gjøre dette trikset i filmen Scarface fra 1932. I en annen scene løfter rollefiguren Spats Colombo en halv grapefrukt for å slenge den i ansiktet på en av medhjelpere hans. Dette gjorde også James Cagneys rollefigur i filmen The Public Enemy fra 1931.

Monroe ønsket at filmen skulle filmes i farger, men dette viste seg å bli umulig da man under kostymeprøvene kunne se en grønnfarge i ansiktene til Curtis og Lemmon grunnet sminken deres. Etter at Monroe fikk se dette gikk hun med på at filmen skulle være i svart-hvitt.[2]

Curtis hadde problemer med å holde på høye toner da han skulle snakke med kvinnestemme og måtte derfor delvis bli dubbet. Han valgte Cary Grants stemme som inspirasjon da han skulle snakke som «Junior».[1]

Selv om Wilder hadde erfaring med Monroes forsinkelser, sceneskrekk og manglende evne til å huske replikker fra innspillingen av Gresskar i nød, var oppførselen hennes denne gangen mer fiendtlig. Hun kunne nekte å delta under innspillingen, og til tider få utbrudd der hun brukte banneord.[3] Hun nektet stadig å følge Wilders regi, og insisterte på en rekke filminger av enkle scener helt til hun ble fornøyd.[4] Hun kom godt overens med Lemmon, men mislikte Curtis, som uttalte at å kysse Monroe var «som å kysse Hitler».[5] Monroe fikk bekreftet at hun var gravid mot slutten av innspillingen, men spontanaborterte noen uker etter at innspillingen var fullført.[6]

Den delen av filmen der handlingen skulle foregå i Florida ble filmet på Hotel Del Coronado i nærheten av San Diego i California.[1]

Innspillingen foregikk fra 4. august til 6. november 1958. Den gikk flere hundre tusen dollar over budsjettet og kostet totalt 2,8 millioner dollar å produsere.[7]

Rolleinnehavere[rediger | rediger kilde]

Mottakelse[rediger | rediger kilde]

I et brev til Motion Picture Association of America klaget National Legion of Decency over elementer i filmen som de opplevde som svært støtende. Blant disse var transvestisme og hentydninger til homofili. I sitt svar skrev Motion Picture Association of America at filmen etter deres mening var «hysterisk morsom», og påpekte at menn som kler seg ut som kvinner og omvendt hadde blitt brukt som et humoristisk innslag i historier i lang tid.[1]

Filmens premiere i Kansas drøyde med to måneder ettersom de lokale sensurmyndighetene blant annet krevde at en stor del av forførelsescenen mellom rollefigurene Sugar Kane Kowalczyk og «Junior» ble fjernet. I Memphis ble filmen først forbudt, før den deretter ble tillatt fremvist utelukkende til voksne.[1]

Variety var nesten fra seg av begeistring overfor filmen, og kalte den «en av de morsomste filmene i manns minne». Hovedrolleinnehaverne fikk alle gode skussmål, spesielt Monroe som ifølge Variety «aldri har sett bedre ut». Det eneste negative de hadde å si om filmen var at den var litt for lang. Samtidig påpekte de at all humoren og de morsomme situasjonene veier godt opp for dette.[8] The Hollywood Reporter roste også filmen som svært morsom, mens Motion Picture Herald kalte den en av årets mest gøyale komedier.[1] Los Angeles Times derimot syntes ikke filmen levde opp til ryktet sitt og skjønte ikke hvilken type komedie det skulle være.[1]

Filmen er nummer en på Det amerikanske filminstituttets liste over 100 beste amerikanske komedier. I tillegg er den nummer 22 på deres liste over 100 beste amerikanske filmer. Sitatet «Vel, ingen er perfekt» er nummer 48 på deres liste over 100 beste filmsitater.

I 1989 ble filmen utvalgt til bevaring i det amerikanske National Film Registry.

I populærkulturen[rediger | rediger kilde]

Filmens avsluttningsreplikk har blitt parodiert en rekke ganger, blant annet i filmen Independence Day fra 1996 der rollefiguren Albert Nimziki sier: «Jeg er ikke jødisk.» Rollefiguren Julius Levinson svarer da: «Vel, ingen er perfekt.»

Priser og nominasjoner[rediger | rediger kilde]

Andre versjoner[rediger | rediger kilde]

Den 9. april 1972 hadde Sugar, en musikal basert på filmen, premiere på Broadway med Robert Morse, Tony Roberts, Elaine Joyce og Cyril Ritchard i hovedrollene. Produksjonen ble avsluttet 23. juni 1973 etter 505 forestillinger.

I 1975 hadde den indiske filmen Rafoo Chakkar, regissert av Narendra Bedi, premiere. Handlingen er inspirert av Noen har det hett og regnes som en nyinnspilling av filmen. Handlingen i den amerikanske filmen Connie and Carla fra 2004 er også inspirert av filmen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i «Notes for Some Like It Hot (1959)». TCM. 
  2. ^ Zolotow, Maurice (1960). Marilyn Monroe. Harcourt Brace & Company., s. 321
  3. ^ Guiles, Fred Lawrence (1984). Legend: The Life and Death of Marilyn Monroe. Stein & Day Pub. ISBN 978-0812829839., s. 345
  4. ^ Churchwell, Sarah (2004). The Many Lives of Marilyn Monroe. Metropolitan Books. ISBN 978-0805078183., s. 253
  5. ^ Riese, Randall og Hitchens, Neal (1988). The Unabridged Marilyn. Congdon & Weed, Inc. ISBN 978-0865531765., s. 111
  6. ^ Spoto, Donald (1993). Marilyn Monroe: The Biography. HarperCollins. ISBN 978-0060179878., s. 407
  7. ^ Riese, Randall og Hitchens, Neal (1988). The Unabridged Marilyn. Congdon & Weed, Inc. ISBN 978-0865531765., s. 489
  8. ^ «Some Like It Hot». Variety. 25. februar 1959. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]