Malaya-føderasjonen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Federation of Malaya
Persekutuan Tanah Melayu
ڤرسكوتوان تانه ملايو
Malaya-føderasjonen

Flagg

Våpen

Flagg Riksvåpen
Status Tidligere land/nasjon
Hovedstad Kuala Lumpur
Befolkning 6 278 758 (1 957)
Styreform Britisk koloni,
selvstendig stat (monarki) 1957,
omgjort til Malaysia 1963
Offisielle språk Malayisk, engelsk
Eksisterte 1948–1963

Malaya-føderasjonen var en forbundsstatMalayahalvøya. Den ble etablert i 1948, etter at de britiske planene om Den malayiske union, en multietnisk enhetsstat med like rettigheter for alle folkegrupper, slo feil. Føderasjonen omfattet de britiskkontrollerte områdene, med unntak av Singapore. Til 1957, da landet ble selvstendig, var føderasjonen en britisk koloni. I 1963 ble forbundsstaten utvidet og fikk navnet Malaysia.

I 1957 hadde landet et folketall på 6 278 758, hvorav 49,8 % var malayer, 37,2% kinesere og 11,1 % indere. Hovedstaden var Kuala Lumpur.

Malayakrisen med det kinesiskdominerte kommunistpartiets geriljakrig mot myndighetene og den britiske kolonimakten preget føderasjonen, særlig i første del av dens eksistens.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Etter andre verdenskrig ble den japanske okkupasjonsmakten i Malaya erstattet av den britiske militæradministrasjonen (BMA), en sentralisert forvaltning av alle de britiske besittelsene i området.[1] Militæradministrasjonen varte fra september 1945 til september 1946.

Samtidig pågikk det prosesser for å samle Malaya i en union. Den malayiske union skulle tre i kraft 1. april 1946. Unionen ble møtt med motstand fra de tradisjonelle herskerne og den malayiske delen av befolkningen.[2] Malayenes motstand ble ledet av førsteministeren i Johor, Onn Jaffar. Unionen tilfredsstilte heller ikke kineserne og inderne, gruppene britiske myndigheter ønsket å imøtekomme[3] I disse gruppene fantes det ønske om statsborgerskapsrettigheter, men også politiske rettigheter, demokratisk representasjon og selvstyre for Malaya.[4] Unionen ble i praksis oppgitt i juni 1946. Formelt ble den skrinlagt i februar 1948,[5] da Malaya-føderasjonen ble opprettet. Føderasjonsavtalen ble undertegnet 1. februar 1948 og fikk umiddelbar virkning.

Medlemmer i føderasjonen[rediger | rediger kilde]

Malaya-føderasjonen omfattet de britiskkontrollerte områdeneMalayahalvøya, med unntak av Singapore. Med i føderasjonen var malaystatene Johor, Kedah, Kelantan, Negeri Sembilan, Pahang, Perak, Perlis, Selangor og Terengganu, samt de to tidligere britiske koloniene Malakka og Penang. Det fantes også krefter som ønsket å få med i føderasjonen den malaybefolkede Patani-regionen helt sør i Thailand, uten at dette lykkes.[6]

Føderasjonen var forløperen til Malaysia, som ble til i 1963, da Singapore, Sarawak og Sabah sluttet seg til forbundet.

Befolkning[rediger | rediger kilde]

Malaya-føderasjonen hadde i 1957 et folketall på 6 278 758, hvorav 49,8 % var malayer, 37,2% kinesere, 11,1 % indere og 2 % andre.[7] Befolkningen fordelte seg i 1957 slik på delstatene:[8]

Opprettelse av føderasjonen[rediger | rediger kilde]

Føderasjonen ble til som følge av malayenes motstand mot de britiske planene om Den malayiske union.

Politisk mobilisering[rediger | rediger kilde]

Stridighetene om unionsplanene og Malayas framtid frambrakte ulike politiske grupperinger:[9] Den viktigste politiske kraften blant malayene var United Malays National Organisation (UMNO), der Onn Jaafar var den første leder. Partiet ble til i mai 1946, som et resultat av en serie nasjonalistkongresser. UMNO samlet malayiske nasjonalister som ønsket selvstyre, samtidig som tradisjonelle malayiske institusjoner ble bevart. UMNOs motstand mot unionsplanene medførte britisk frykt for at malayene skulle utvikle seg i anti-britisk retning. Britene valgte derfor å gå i hemmelige forhandlinger med UMNO.[2] Det ble avtalt å etablere en ny føderasjon, som respekterte de tradisjonelle herskernes suverenitet og delstatenes egenart, samtidig som malayenes privilegerte stilling ble bevart. Reglene for å få statsborgerskap ble strammet inn, slik at under 10 % av kineserne automatisk ville kvalifisere.[5]

Malay Nationalist Party (MNP), grunnlagt i oktober 1945, var et mer radikalt malayisk nasjonalistparti. I lederskapet fantes politikere som Ahmad Boestaman, Ishak Haji Muhammad og Burhanuddin Helmi. Det samarbeidet først med UMNO, men senere brøt ut. Independence of Malaya Party (IMP), grunnlagt i 1951 av Onn og Tan Cheng Lock på grunnlag av misnøye med UMNOs snevre appell til malayer. Partiet ønsket å nå ut til alle etniske grupper. Blant islamske grupper fantes det misnøye med de sekulære partiene. Ut fra disse kom partiet Persatuan Islam Sa-Tanah Melayu (PAS).

Etter verdenskrigen mobiliserte Det malayiske kommunistpartiet (MCP) støtte fra den store gruppen som var fordrevet av krigstilstanden og som var påvirket av de vanskelige livsvilkårene, særlig for kinesere og indere. Partiet var markant anti-kolonialistisk og tok til våpen mot de britiske myndigheter og økonomiske interesser. Det kinesiskdominerte kommunistpartiet startet geriljakrig mot britene og Malayakrisen preget føderasjonen fra dens første år. Det var unntakstilstand til 1960.

Føderasjonens institusjoner[rediger | rediger kilde]

Føderasjonens politiske institusjoner besto av en britisk høykommissær, supplert av et utøvende råd og et lovgivende råd, samt et herskerråd.

Føderasjonen var basert på at autoriteten stammet fra herskerne i delstatene,[5] og guvernørembetet ble erstattet og en høykommissær kom i stedet. Den britiskutnevnte høykommissæren hadde vide fullmakter som leder for den utøvende makt, støttet av et føderalt utøvende råd. Høykommissæren svarte imidlertid til regjeringen i London, som både kunne instruere høykommissæren og nedlegge veto mot beslutninger.[10] Under Malayakrisen ledet høykommissæren også militæroperasjonene mot opprørerne. En stilling som visehøykommissær ble innført for å ivareta den sivile regjeringsledelsen.[11]

Føderalregjeringen fikk hånd om 144 spesifiserte saksfelt og det meste av offentlig politikk. Sentralnivået fikk også ansvar for opprettholdelse av offentlig ro og orden. Delstatene fikk råderett over omkring ti saksfelt, for det meste land- og landbrukssaker, samt skolevesen. De føderale myndighetene fikk også de viktigste statsinntektene og delstatene ble avhengig av overføringer fra sentralt hold. Delstatenes budsjetter ble videre avhengig av føderal godkjennelse.[12] Hver av delstatene fikk en britisk rådgiver, som var medlem av delstatsregjeringen og hadde stor innflytelse på avgjørelsene.

Det føderale utøvende råd besto inntil 1951 av britiske tjenestemenn supplert av oppnevnte representanter fra ulike samfunns- og næringslivsinteresser. I 1948 hadde rådet sju oppnevnte lokale medlemmer, derav tre malayer, to kinesere en inder og en brite.[13] I 1951 ble dette endret slik at medlemmene fikk sine porteføljer fordelt av det lovgivende råd, mens de fortsatt var ansvarlig overfor høykommissæren. Makten var konsentrert i en uformell indre regjering, bestående av de fire fremste britiske kolonitjenestemennene.[14]

Det lovgivende råd besto av medlemmer oppnevnt for å representere og balansere ulike samfunnsgrupper og økonomiske interesser. Den føderale forvaltningen var representert og det var seter for delstatene, som var representert ved sine førsteministre eller residerende kommissærer. Malayene skulle ha 22 representanter, kineserne 14, inderne 5, ceyloneserne 1 og eurasierne 1 representant.[15] Handel, gruvedrift, plantasjedrift, landbruk, frie yrker og kultursektoren var representert i Det lovgivende råd.[16] Det lovgivende råd hadde rådgivende funksjon i forhold til lovforslag framlagt av høykommissæren.[17]

Det fantes også et herskerråd bestående av de tradisjonelle herskerne i delstatene. Herskerrådet hadde formelt makt til å vurdere alle forslag til ny lovgivning før disse ble behandlet av det føderale lovgivende råd. Formelt måtte herskerrådet også sanksjonere lover. I praksis spilte imidlertid rådet en begrenset rolle.[14]

Da føderasjonen ble etablert i 1948, var forvaltningen i Malaya dominert av britiske kolonitjenestemenn. Malayer hadde 15 % av de ledende stillingene i Malayan Civil Service.[18] Dette medførte krav om flere malayer i offentlig tjeneste. I 1952 ble UMNO og regjeringen enig om å åpne for flere lokale i forvaltningen, også ikke-malayer, da med et forholdstall på 1:4 mellom ikke-malayer og malayer. Det gikk likevel sent med å øke andelen lokale i forvaltningen.[19]

Malayakrisen[rediger | rediger kilde]

Ved andre verdenskrigs slutt kunne Kommunistpartiet ha benyttet seg av makttomrommet som fulgte på grunn av at det tok 25 dager fra den japanske kapitulasjonen til britene sendte militære styrker for å ta kontroll over Malayahalvøya. Imidlertid bestemte kommunistpartiet seg for å delta i den politiske prosessen på fredelig vis. Britene ga forsikringer om at deres aktivitet ville bli tillatt. Våpen og utstyr ble gjemt i jungelen og motstandshæren fra okkupasjonsårene, MPAJA, ble oppløst i desember 1945.[20]

I Singapore ble kommunistpartiet tatt med i guvernørens rådgivende utvalg. I Malaya engasjerte det seg i Malayan Democratic Union og samarbeidet med Malayan Nationalist Party.[21] Kommunistpartiet skaffet seg kontroll med fagforeningene og organiserte streiker og demonstrasjoner.[22] Fagforeningene evnet å lamme vitale sektorer, som jernbanen, og fikk gjennom innrømmelser fra myndighetene.[23]

For Storbritannia og USA hadde Malaya strategisk viktig beliggenhet, særlig for skipstrafikken, og anså det viktig å hindre at kommunisme fikk spre seg i regionen. Den store kinesiske befolkningen ble ansett som en mulighet for kommunistisk infiltrasjon fra Kina.[24]

Kommunistpartiet[rediger | rediger kilde]

Forsiden av avisen The Straits Times 1. mai 1952 kunngjorde belønning for tips som kunne føre til at kommunistlederen Chin Peng ble tatt i live

Fagforeningene rekrutterte særlig blant kinesiske arbeidere og la til rette for rekruttering av medlemmer til kommunistpartiet. Partiet rekrutterte også godt i de kinesiske skolene, der det var mange eldre elever som tok igjen skolegang tapt på grunn av krigen.[25] Kommunistpartiet vendte seg også til indiske plantasjearbeidere og brakte deres fagforeninger inn under sin kontroll. Forsøkene på å rekruttere malayer var derimot mislykkede, både fordi få var fagorganisert og på grunn av motvilje mot å gå med i kinesiskledete organisasjoner.[26]

I 1947 falt gummiprisene, arbeidernes lønninger ble redusert og streikeaktiviteten økte. Myndighetene svarte med å begrense fagforeningenes organisasjonsfrihet og streik ble erklært ulovlig. Kommunistledere ble arrestert og sendt ut av landet.[27]

Kommunistpartiet forlot sin moderate linje. Generalsekretær Lai Tek ble avslørt som dobbeltagent. Chin Peng tok i 1947 over vervet og den radikale fraksjon i partiet ble styrket. Partiet bestemte seg for å gå under jorden og forberede væpnet opprør. Fra krigsårene hadde partiet gjemt unna utstyr og våpen i jungelen. Partiet kunne støtte seg på fordrevne kinesere som hadde bosatt seg i utkanten av plantasjer og i skogkanten. Propagandaen mot britene økte og det ble gjennomført væpnede angrep mot europeiske plantasjeledere. I juni 1948 ble kommunistpartiet forbudt av myndighetene og det ble erklært unntakstilstand.[28]

Kommunistpartiet trakk sine folk tilbake til jungelen for å etablere baser og bygge opp sine styrker. Det hadde da omkring 3 000 soldater støttet av ytterligere 8 000 mann. Det ble lagt vekt på å bygge opp en folkebevegelse, Min Yuen, til hjelp og støtte for opprøret. Denne bevegelsen var særlig aktiv i kinesiske landsbyer og bosettinger, der motstandsbevegelsen MPAJA også hadde hentet støtte i krigsårene.[29]

Unntakstilstand[rediger | rediger kilde]

En føderasjonssoldat øver med brengun. Amerikansk plakat fra 1953

Myndighetene viste først liten evne til å bekjempe opprøret. Repressive tiltak ble iverksatt.[30] Med unntakstilstand fikk myndighetene anledning til å arrestere og internere mistenkte opprørere uten rettssak. Innen utgangen av 1948 satt 1 779 mistenkte kommunister internert. Flere hundre andre var deportert.[31]

Politiske partier kunne forbys. Myndighetene benyttet unntakstilstanden til å slå ned på radikale, ikke bare kommunister, men også malayiske nasjonalister. MNPs lederskap ble satt i fengsel og partiet ble oppløst.[32] Kommunistpartiet ble forbudt i juli 1948.[33] Den kinesiske befolkningen ble identifisert med kommunistene og enhver kineser risikerte å bli mistenkt for å være kommunist.[34]

Opprørerne ble bekjempet med politiinnsats og militært. Britene benyttet infanteriavdelinger fra koloniene og Samveldet. Et særlig politikorps, Malaya Special Constabulary, ble opprettet for å støtte det ordinære politiet.[35]   

Opprøret slås ned[rediger | rediger kilde]

Opprøret nådde et høydepunkt i 1951, da kommunistpartiets væpnede fløy hadde anslagsvis 8 000 mann under våpen.[36] Innen 1957 hadde det krevd livet til 2 890 politifolk, 518 av myndighetenes soldater og 3 253 sivile menneskeliv.[37]

Opprørssoldatene opererte i jungelen og støttet seg på befolkningen i landsbyene for hjelp. Britene forsøkte å bryte denne støtte ved et storstilt program for å flytte den kinesiske landsbygdbefolkningen til nye landsbyer myndighetene kunne beskytte og kontrollere. Programmet ble kalt Briggs-planen, omfattet mer enn 500 000 personer og 480 landsbyer.[38] Under ledelse av C. C. Too ble det satt i gang psykologisk krigføring med antikommunistisk propaganda.

Ny bekjempelsesstrategi: Hearts and minds[rediger | rediger kilde]

Medlemmer av urfolksavdelingen Senoi Praaq i Fort Kemar, omkring 1953.

Etter at britene la om sin bekjempelse av opprørerne, ble kommunistene svekket. I 1958 hadde kommunistene igjen 868 aktive soldater, halvparten av dem hadde trukket seg tilbake over grensen til Thailand.[39]

Samtidig fikk økonomien i Malaya et oppsving som følge Koreakrigen og økt etterspørsel etter tinn og gummi. Kommunistpartiets appell ble dermed svekket.[40] Britene slo inn på en ny linje for å bekjempe opprøret. Målet var nå å vinne befolkningens støtte og samarbeid. Unntakstilstandene ble gradvis opphevet, distrikt for distrikt, etter hvert som områdene ble ansett som fri for opprørere.[41]

I 1952 gikk dessuten MCA i allianse med UMNO, noe som bedret de politiske utsiktene for den kinesiske delen av befolkningen.

Kommunistpartiet bestemte seg sent i 1951 for å prioritere politisk kamp over militær. Det la mindre vekt på stort antall væpnede angrep og gjennomførte heller aksjoner som kunne utnyttes til propagandaformål, styrke moralen internt eller sikre våpen.[42] Opprørssoldatene ble gradvis trukket tilbake fra Pahang, der kommunistene sto sterkt, til grensen mot Thailand.[43]

Urfolket: orang asli[rediger | rediger kilde]

Under andre verdenskrig hadde den kommunistiske motstandsbevegelsen dratt nytte av urfolket, på malay kalt orang asli, som bodde i jungelen på Malayahalvøya. Urfolk ble benyttet som kjentmenn, speidere, bærere og var nyttige for å skaffe mat. Under opprøret gjorde kommunistene det samme.[44]

Britene forsøkte å motvirke dette ved flytte urfolk til nye landsbyer, der levekårene var vanskelige og mange døde. Bosettingene i skogen ble bombet og ødelagt.[45]

Britene erkjente etter hvert at dette virket mot sin hensikt og politikken ble i 1954 helt oppgitt. Fra 1953 av ble det i stedet etablert jungelfort som utgangspunkt for distribusjon av medisiner og matvarer til urfolket. Britene forsøkte på denne måten å vinne tillit og overbevise dem om å støtte myndighetene heller enn kommunistene. Dette lykkes og innen 1958 støttet få av urfolkene kommunistene. Det ble satt opp en egen urfolkavdeling, Senoi Praaq, for å bekjempe opprørerne, senere innlemmet i det malaysiske politiet.[46]

Forberedelser til selvstyre[rediger | rediger kilde]

Nasjonalmonumentet i Kuala Lumpur er viet til de som falt for fred og frihet

Samtidig med bekjempelsen av kommunistopprøret gjorde britene forberedelser til selvstyre for Malaya. Fengslede malaynasjonalister ble satt fri. Malayer ble utnevnt til sentrale stillinger som forberedelse til uavhengighet. I 1951 ble fem malayer utpekt til å lede departementer. [47]

Britiskutdannede nasjonalister i UMNO ble foretrukket som samarbeidspartnere av britene. Abdul Rahman, bror av sultanen av Kedah, overtok lederskapet i UMNO etter Onn. Abdul Razak bin Hussein ble partiets nestleder. UMNO ble omdannet til en allianse som også omfattet kinesere og indere.[48]

Ved siden av å kontroll med kommunistopprøret, satte Storbritannia som vilkår for uavhengighet at det måtte herske harmoni mellom de etniske gruppene i Malaya.[49] De malayiske nasjonalistene og uavhengighetsforkjemperne i UMNO slo inn på en samarbeidslinje med representanter for andre etniske grupper for å få dette til.

Politisk utvikling: UMNOs allianser[rediger | rediger kilde]

I 1951 gikk United Malay National Organisation (UMNO) og Malayan Chinese Association (MCA) i allianse. Under slagordet merdeka (frihet) møtte britene for første gang en samlet malayisk-kinesisk front.[50] I desember 1951 ble det avholdt lokalvalg i Malakka og Penang, deretter i Kuala Lumpur i februar 1952 og utvalgte andre steder samme og påfølgende år.[51] Selv om lokalvalgene gjaldt få velgere, bidro de til å styrke alliansen UMNO-MCA.

Alliansen krevde en folkevalgt lovgivende forsamling og en regjering utgått av denne. Etter forhandlinger med kolonimakten ble føderasjonens politiske system endret slik at den lovgivende forsamlingen ble delvis folkevalgt, delvis oppnevnt forsamling. Av 98 medlemmer var 52 folkevalgte og 46 oppnevnt. De oppnevnte medlemmene besto av representanter for delstatene, europeiske tjenestemenn og 30 representanter for ulike næringsinteresser, fagforeninger og etniske minoriteter.[52]

Ved det første frie valget til lovgivende forsamling i juli 1955 hadde alliansen vokst og UMNO og MCA hadde fått følge av Malayan Indian Congress (MIC). Alliansen vant 79,6 % av stemmene og 51 av de 52 setene som var på valgt.[53]

Tunku Abdul Rahman ble etter dette førsteminister i en regjering delvis ansvarlig overfor den folkevalgte forsamlingen, delvis overfor høykommissæren og herskerne. Høykommissæren var nå i enkelte saker forpliktet til å følge regjeringens råd. Regjeringens medlemmer ble utpekt av høykommissæren etter råd fra førsteministeren. Den fikk seks malayer, tre kinesere og én inder som medlemmer.[54]

Merdeka: Uavhengighet 31. august 1957[rediger | rediger kilde]

Tunku Abdul Rahman ledet UMNO og alliansen av partier som drev gjennom selvstendighet. Han ble landets første statsminister

Etter valget i 1955 hadde Malaya-føderasjonen en regjering utgått fra landets egne politiske partier. Den britiske kontrollen ble ytterligere redusert ved at ordningen med britiske residenter i delstatene opphørte.[55] Det ble tatt videre skritt som forberedelse på full uavhengighet.

Konferanse i London[rediger | rediger kilde]

Britene hadde satt kontroll med opprøret og harmoni mellom folkegruppene som vilkår for uavhengighet. Opprøret kom under kontroll i første halvdel av 1950-årene. Alliansens valgseier i 1955 ble holdt fram som tegn på at vilkåret om gode forhold mellom folkegruppene var oppfylt.[56] En delegasjon ble i 1956 sendt til London for å forhandle om uavhengighet og i januar og februar ble det holdt grunnlovskonferanse i London der britiske myndigheter, de tradisjonelle herskerne og Malaya-føderasjonens regjering var representert.

Konferansen endte med enighet om at landet skulle bli selvstendig ved utgangen av august 1957 og om å oppnevne en kommisjon for å utarbeide utkast til ny grunnlov.[57]

Reid-kommisjonen[rediger | rediger kilde]

Fil:Ukpga 19570060 en.djvu
Federation of Malaya Independence Act 1957 ble vedtatt av Storbritannias parlament før Malaya-føderasjonen fikk selvstendighet

Grunnlovskommisjonen ble kjent som Reid-kommisjonen og var en ekspertkommisjon bestående av fem medlemmer, ingen av dem fra Malaya.[58] Ved å forberede grunnloven på denne måten, kunne man få fortgang i prosessen.

Grunnloven for det selvstendige Malaya ble utformet med utgangspunkt i måten De fødererte malaystater var organisert på.[59] Kommisjonen arbeidet også innenfor det sett av prinsipper de viktigste partene i Malaya på forhånd hadde blitt enige om under konferansen i London. Grunnlovskommisjonen skulle ta hensyn til de tradisjonelle herskernes stilling og utarbeide en grunnlov for en selvstendig forbundsstat innenfor Samveldet, med et parlamentarisk demokrati med tokammersystem. Grunnloven skulle legge til rette for en sterk føderalregjering, men med selvstyre for delstatene. Statsoverhodet skulle velges blant de tradisjonelle herskerne. Det skulle finnes ett felles statsborgerskap for alle, malayenes spesielle stilling skulle beskyttes samtidig som andre samfunnsgruppers interesser skulle ivaretas.[60]

I De fødererte malaystater var malayer foretrukket til stillinger i politiet og i offentlig sektor. Dette var et forsøk på å styrke malayenes stilling i forhold til kineserne, som sto økonomisk sterkt. Politikken med å favorisere malayer ble videreført i Føderasjonen Malaya og ble også lagt til grunn ved utarbeidelsen av en ny selvstendighetsgrunnlov.[61]

Grunnloven for den selvstendige Malaya-føderasjonen ble et kompromiss mellom folkegruppene, der malayene fikk bevart sin privilegerte posisjon, fikk malay som nasjonalspråk og islam som statsreligion, mot at kinesere og inderne fikk større tilgang til det politiske system gjennom statsborgerskap, samtidig som disse folkegruppene fikk garantier for sine eiendommer og fikk sine språk, religioner og kulturer akseptert.[62]

Reid-kommisjonens grunnlovsforslag ble framlagt i februar 1957 og justert etter vurdering av en arbeidsgruppe. Grunnloven ble vedtatt av herskerrådet i juni og av det lovgivende råd i august 1957, britisk og malayisk lovgivning fulgte og uavhengighetsdatoen ble satt til 31. august 1957.[63]

Nye institusjoner[rediger | rediger kilde]

Statsminister tunku Abdul Rahman utroper merdeka (frihet) ved uavhengigheten i 1957

Ved en seremoni på stadion i Kuala Lumpur kunne tunku Abdul Rahman ved midnatt 31. august 1957 utrope merdeka (frihet). Han ble den første statsminister i den selvstendige Malaya-føderasjonen. De tradisjonelle herskerne valgte Abdul Rahman av Negeri Sembilan til landets første statsoverhode.

Ved uavhengigheten ble Malaya-føderasjonen et konstitusjonelt monarki etter Westminster-modellen. Statsoverhodet, kalt Yang di-Pertuan Agong, ble valgt av de tradisjonelle herskerne i delstatene som selv var monarkier for en periode på fem år slik at stillingen gikk på omgang mellom herskerne etter den senioritetsrekkefølge som hadde utviklet seg.[64]

Parlamentet ble organisert med et underhus på 100 folkevalgte medlemmer i Dewan Rakyat (Representantenes hus) og med et overhus med to medlemmer fra hver delstat i tillegg til elleve oppnevnte medlemmer i Dewan Negara (Senatet). Føderalregjeringen fikk rett til å oppnevne elleve overhusmedlemmer som representanter for minoriteter og urfolk.[65]

Forholdet mellom føderalregjeringen og delstatene ble vektet slik, at føderalregjeringen fikk hånd om de viktigste saksfelt og delstatene fikk ikke egne skatteinntekter.[66]

Malayakrisen ble endelig erklært over da unntakstilstanden ble opphevet den 31. juli 1960.[67]

Fra uavhengighet til Malaysia[rediger | rediger kilde]

Parlamentsbygningen i Kuala Lumpur ble påbegynt i 1962 og ble innviet i november 1963, da landet var blitt til Malaysia

Etter at Malaya-føderasjonen ble selvstendig, kom det diskusjon om framtiden for gjenværende britiske kolonier i området. På Malayahalvøya var Singapore fortsatt under britisk herredømme, mens det nord på Borneo fantes tre britiskdominerte territorier.

Singapore var fra 1946 en egen britisk koloni. I 1946 ble Sarawak, som inntil da var styrt ev et britisk rajadynasti, og Britisk Nord-Borneo, som hadde vært styrt av North Borneo Chartered Company, også britiske kronkolonier. Sultanatet Brunei var et britisk protektorat.[68]

I 1961 lanserte statsminister Abdul Rahman tanken om et utvidet Malaya, som samlet hele Malayahalvøya og de britiskkontrollerte områdene på Borneo.[69] Forslaget kom overraskende, siden befolkningen i det økonomisk sterke Singapore i hovedsak var kinesisk og hadde en sterk politisk venstreside. Singapore hadde imidlertid en midlertidig grunnlov som utløp i 1963, slik at selvstendighet ville være en mulighet. Ledende malayiske politikere ønsket ikke et selvstendig Singapore som kunne komme under kontroll av kommunister.[69]

Situasjonen i Singapore talte til fordel for unionsplanene. Fra 1959 satt People's Action Party med regjeringsmakten under statsminister Lee Kuan Yew. Partiet hadde på programmet union med Malaya, der Singapore skulle være en selvstyrt del. I august 1961 møttes Abdul Rahman og Lee Kuan Yew og ble enige om en union, der Singapore skulle beholde frihavnsstatus, få selvstyre i utdannelses- og arbeidslivssaker og få beholde store deler av de lokale statsinntektene.[70]

Befolkningssammensetningen i de britiske områdene på Borneo var også annerledes enn på Malayahalvøya, med ulike urfolksgrupper som talte mange forskjellige språk. Malayiske politikere så imidlertid på disse som tilhørende samme etniske gruppe som malayene og regnet med at disse ville hjelpe til å balansere Singapores økte bidrag av kinesere.[69] Planene ble først avvist av politiske ledere på Borneo. Frykten var at unionen ville bli dominert av Malayahalvøya og folk derfra. Abdul Rahman og Lee Kuan Yew lykkes likevel å overtale de politiske lederne i Sarawak og Britisk Nord-Borneo og i januar 1962 ga regjeringene der sin støtte til planene om å utvide forbundsstaten. Dette skjedde etter at det ble tatt særlige hensyn til de nye delstatene. Det ble gitt garantier for lokal kontroll med innvandring. Engelsk ble anerkjent som delstatsspråk til bruk i skolen og forvaltningen. En egen føderal forvaltning ble etablert for de nye delstatene. Lokale religioner ble anerkjent. Urfolkene og andre lokal befolkningsgrupper fikk spesielle rettigheter. Videre ble det avsatt økonomiske midler til utvikling av Sarawak og Britisk Nord-Borneo, som skiftet navn til Sabah ved inntreden i den nye unionen. Etter at disse innrømmelsene ble gitt, vant de unionsvennlige regjeringspartiene i Sarawak og Britisk Nord-Borneo valgene i 1963.[71]

Erklæringen som utropte Malaysia i 1963

Nabolandene var ikke positivt innstilt til en utvidelse av unionen. Filippinene gjorde krav på Britisk Nord-Borneo og motsatte seg unionsplanene. Denne holdningen var basert på at traktaten handelskompaniet hadde inngått med Sulu-sultanatet var en leieavtale, ikke avståelse av territorium, og at Filippinene hadde overtatt overhøyheten over Nord-Borneo etter sultanatet. Indonesia foretrakk heller en separat samling av de britiske områdene nord på Borneo, slik at Britisk Nord-Borneo, Brunei og Sarawak ikke gikk sammen med Malaya.[68]

I januar 1963 erklærte Indonesias president Sukarno konfrontasi for å bekjempe unionsplanene. Det kom til grensekrenkelser, angrep på malayiske fiskebåter og Indonesia gjennomførte angrep inne på malayisk territorium og i Singapore. En diplomatisk kampanje for å isolere Malaya-føderasjonen ble også igangsatt.[72]

Sultanen av Brunei viste motvilje mot unionsplanene og Brunei ble ikke med i den nye unionen. Singapore, Sarawak og Sabah (tidligere Britisk Nord-Borneo) gikk imidlertid med, og den 16. september 1963 ble den nye unionen Malaysia erklært.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Rudner, Martin: «The Organization of the British Military Administration in Malaya, 1946–48», Journal of Southeast Asian History, bd. 9, nr. 1, 1968, s. 95–106.
  2. ^ a b Government and Politics [1940–2006], bd. 11 i The Encyclopedia of Malaysia, Archipelago Press, 2006, s. 30.
  3. ^ Stenson, M. R.: «The Malayan Union and the Historians», Journal of Southeast Asian History, bd. 10, nr. 2, 1969, s. 344–354.
  4. ^ Stenson, s. 346.
  5. ^ a b c Andaya, Barbara Watson og Leonard Y. Andaya: History of Malaysia, Basingstoke: Palgrave, 2001, s. 268.
  6. ^ Hooker, Virginia Matheson: A Short History of Malaysia. Linking East and West, Crows Nest: Allen & Unwin, 2003, s. 187.
  7. ^ Dodge, Nicholas N.: «Population Estimates for the Malay Peninsula in the Nineteenth Century, with Special Reference to the East Coast States», Population Studies, bd. 34, nr. 3, 1980, s. 455.
  8. ^ Dodge, s. 457–472.
  9. ^ Hooker, s. 189–192.
  10. ^ Rudner, Martin: «The Structure of Government in the Colonial Federation of Malaya», South East Asian Studies, bd. 13, nr.4, mars 1976, s. 506.
  11. ^ Rudner, s. 502.
  12. ^ Rudner, s. 499.
  13. ^ Rudner, s. 502.
  14. ^ a b Rudner, s. 503.
  15. ^ Government and Politics [1940–2006], bd. 11 i The Encyclopedia of Malaysia, s. 35.
  16. ^ Rudner, s. 504.
  17. ^ Rudner, s. 505.
  18. ^ Rudner, s. 509.
  19. ^ Rudner, s. 510.
  20. ^ Andaya og Andaya, s. 269.
  21. ^ Andaya og Andaya, s. 270.
  22. ^ Hooker, s. 193.
  23. ^ Andaya og Andaya, s. 270.
  24. ^ Hooker, s. 193.
  25. ^ Andaya og Andaya, s. 270.
  26. ^ Andaya og Andaya, s. 270.
  27. ^ Andaya og Andaya, s. 270.
  28. ^ Andaya og Andaya, s. 271.
  29. ^ Andaya og Andaya, s. 271.
  30. ^ Andaya og Andaya, s. 272.
  31. ^ Andaya og Andaya, s. 271.
  32. ^ Hooker, s. 194.
  33. ^ Hooker, s. 192.
  34. ^ Hooker, s. 194.
  35. ^ Hooker, s. 196.
  36. ^ Hooker, s. 206.
  37. ^ Hooker, s. 197.
  38. ^ Hooker, s. 195.
  39. ^ Hooker, s. 197.
  40. ^ Andaya og Andaya, s. 273.
  41. ^ Andaya og Andaya, s. 274.
  42. ^ Andaya og Andaya, s. 273.
  43. ^ Hooker, s. 196.
  44. ^ Hooker, s. 197–198.
  45. ^ Hooker, s. 199.
  46. ^ Hooker, s. 199.
  47. ^ Hooker, s. 203.
  48. ^ Hooker, s. 204.
  49. ^ Hooker, s. 203 og 205.
  50. ^ Carnell, Francis G.: «Constitutional Reform and Elections in Malaya», Pacific Affairs, bd. 27, nr. 3, 1954, s. 228.
  51. ^ Hawkins, Gerald: «First Steps in Malayan Local Government», Pacific Affairs, bd. 26, nr. 2, 1953, s. 155–158.
  52. ^ Carnell, Francis G.: «The Malayan Elections», Pacific Affairs, bd. 28, nr. 4, 1955, s. 321.
  53. ^ Carnell, «The Malayan Elections», s. 315.
  54. ^ Harding, Andrew: The Constitution of Malaysia. A Contextual Analysis, Oxford: Hart Publishing, 2012, s. 29.
  55. ^ Harding, s. 30.
  56. ^ Hooker, s. 205.
  57. ^ Harding, s. 30.
  58. ^ Harding, s. 31.
  59. ^ Harding, s. 26.
  60. ^ Harding, s. 32–33.
  61. ^ Harding, s. 38.
  62. ^ Harding, s. 41–42.
  63. ^ Harding, s. 33.
  64. ^ Harding, s. 34.
  65. ^ Harding, s. 34–35.
  66. ^ Harding, s. 35.
  67. ^ Hooker, s. 206.
  68. ^ a b Harding, s. 42.
  69. ^ a b c Andaya og Andaya, s. 283.
  70. ^ Andaya og Andaya, s. 284.
  71. ^ Andaya og Andaya, s. 284–285.
  72. ^ Andaya og Andaya, s. 286–287.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Andaya, Barbara Watson og Leonard Y. Andaya: History of Malaysia, Basingstoke: Palgrave, 2001
  • Carnell, Francis G.: «Constitutional Reform and Elections in Malaya», Pacific Affairs, bd. 27, nr. 3, 1954, s. 216–235
  • Carnell, Francis G.: «The Malayan Elections», Pacific Affairs, bd. 28, nr. 4, 1955, s. 315–330
  • Dodge, Nicholas N.: «Population Estimates for the Malay Peninsula in the Nineteenth Century, with Special Reference to the East Coast States», Population Studies, bd. 34, nr. 3, 1980, s. 437–475
  • Government and Politics [1940–2006], bd. 11 i The Encyclopedia of Malaysia, Archipelago Press, 2006
  • Harding, Andrew: The Constitution of Malaysia. A Contextual Analysis, Oxford: Hart Publishing, 2012
  • Hawkins, Gerald: «First Steps in Malayan Local Government», Pacific Affairs, bd. 26, nr. 2, 1953, s. 155–158
  • Hooker, Virginia Matheson: A Short History of Malaysia. Linking East and West, Crows Nest: Allen & Unwin, 2003
  • Rudner, Martin: «The Organization of the British Military Administration in Malaya, 1946–48», Journal of Southeast Asian History, bd. 9, nr. 1, 1968, s. 95–106
  • Rudner, Martin: «The Structure of Government in the Colonial Federation of Malaya», South East Asian Studies, bd. 13, nr.4, mars 1976, s. 495–512