Den malayiske union

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Planen var at Den malayiske union skulle videreføre flagget benyttet av De fødererte malaystater

Den malayiske union var et mislykket forsøk på å organisere de britiske besittelser på Malayahalvøya i en sentralisert union. Unionsplanene omfattet de britiske protektoratene og koloniene på Malayahalvøya, med unntak av Singapore. Unionen ble skulle tre i kraft i april 1946, men møtte motstand blant malayene og planene ble oppgitt i juni 1946. I februar 1948 ble unionen erstattet av Malaya-føderasjonen.

Unionsplanene omfattet de fire statene som tidligere var samlet i De fødererte malaystater, nærmere bestemt Negeri Sembilan, Pahang, Perak og Selangor, de ikke-fødererte malaystatene Johor, Kedah, Kelantan, Perlis og Terengganu, samt Malakka og Penang fra den britiske kolonien Straits Settlements. Singapore ble holdt utenfor, og skulle fortsette som en egen britisk koloni.

Britisk militæradministrasjon[rediger | rediger kilde]

Etter andre verdenskrig søkte Storbritannia å etablere en ny, sivil forvaltning av sine besittelser i Malaya, etter at området først hadde vært underlagt militæradministrasjon. Planene for en malayisk union hadde startet i London under verdenskrigen.

Mellom japanernes kapitulasjon og britenes innrykk var det en periode på 25 dager før den britiske militæradministrasjonen (BMA) kunne etableres. BMA var en sentralisert administrasjon som omfattet alle de britiske besittelsene. Malayahalvøya ble inndelt i ni regioner, i det store og hele med grenser tilsvarende statene. Regionene ble videre inndelt i distrikter, som var det viktigste lokale forvaltningsnivået for britene.[1]

Den britiske militæradministrasjonen var lite effektiv og plaget av korrupsjon.[2] Det var forsyningsproblemer, særlig var det for liten tilgang på ris, svartebørshandelen florerte og det var tilfeller av voldelige sammenstøt mellom etniske grupper.[3]

Unionsplaner[rediger | rediger kilde]

Harold MacMichael sørget i løpet av to måneder at herskerne i malaystatene undertegnet traktatene der de frasa seg suverenitet til den britiske krone

Planene for en malayisk union ble utarbeidet i London under krigen og i oktober 1944 hadde britiske myndigheter bestemt seg for å omorganisere Malaya til en sentralisert koloni etter krigens slutt. Ut fra strategiske hensyn ble det bestemt å skille ut Singapore.[1] Byen var en viktig flåtebase og handelsby for britene. Den hadde en stor kinesisk befolkning, som ville forrykke balansen mellom ulike etniske grupper i Malaya som helhet om den ble tatt med i unionen.[4]

Etter at den japanske okkupasjonen var over og britene hadde gjenvunnet kontroll, mistrodde britiske myndigheter de tidligere herskerne i statene. Kineserne og inderne ble derimot ansett som lojale.[5] Den kommunistiske motstandsbevegelsen Malayan Peoples' Anti-Japanese Army (MPAJA), der kineserne dominerte, hadde kjempet mot den japanske okkupasjonen og var i krigsårene britenes allierte.[6]

Planene for en enhetlig administrasjon av Malaya, kan ses som forberedelse til selvstyre og et steg på vegen til uavhengighet for landet.[7] Unionen er også ansett som et forsøk fra britiske myndigheters side på å håndtere et multietnisk samfunn, som var nødvendig da britene anså kinesisk og indisk arbeidskraft som en nødvendig del av arbeidsstyrken.[8]

Planene ble kunngjort i oktober 1945. Harold MacMichael ble utsendt for å sikre herskernes underskrift. Herskernes ble forelagt standardiserte traktattekster og ble presset til å underskrive. Traktatene annullerte alle tidligere avtaler og avsto suvereniteten over statene til den britiske krone. De fleste herskere var motvillige, men ble presset til å undertegne, om nødvendig med antydning fra britene om kollaborasjon med Japan under verdenskrigen.[2]

Unionen skulle ledes av en guvernør støttet av en oppnevnt lovgivende forsamling. Statene ble avskaffet og omgjort til administrative enheter ledet av en oppnevnt commissioner resident. Herskerne fikk sin rolle begrenset til å gjelde malayisk tradisjon og religion.[6]

Unionen la opp til statsborgerskap for alle innbyggere uavhengig av etnisitet. Statsborgerne skulle ha like rettigheter, også til arbeid i offentlig forvaltning. Malayene fryktet kinesisk dominans.[2]

Malayisk motstand[rediger | rediger kilde]

Herskerne samlet seg mot unionen og fikk støtte fra framstående tidligere britiske tjenestemenn for å bearbeide opinionen i Storbritannia. Da unionen skulle tre i kraft 1. april 1946 ble den møtt med samlet malayisk motstand.[6] Unionen tilfredsstilte imidlertid ikke ønskene hos gruppene britiske myndigheter ønsket å imøtekomme, kineserne og inderne, og unionsplanene feilet.[9]

Motstanden ble ledet an av Onn Jaffar, førsteminister i Johor. I mars 1946 møtte 41 organisasjoner i til en all-malayisk kongress i Kuala Lumpur. I mai ble paraplyorganisasjonen United Malays National Organization (UMNO) stiftet med Onn som leder. UMNO var den første, brede politiske organisasjon for hele Malaya. Partiet krevde at traktatene statene hadde inngått ble opphevet og unionen omgjort.[10] UMNO iverksatte boikott av den britiske koloniforvaltningen. Britene fryktet at motstanden fra malayene skulle utvikle seg i anti-britisk retning og valgte å gå i hemmelige forhandlinger med unionsmotstanderne i UMNO.[6]

Unionen ble heller ikke møtt med entusiasme av de indiske og kinesiske befolkningsgruppene. Selv om disse var positive til statsborgerskap for alle, var ønsket, særlig blant de mer radikale, at det ble innført politiske rettigheter og en valgt regjering.[10] I begge grupper ble det fremmet ønske om stemmerett og demokratisk representasjon og det var ønske om selvstyre.[11]

Unionen ble aldri iverksatt og i juni 1946 ble planene lagt døde. Bestemmelsen om unionen ble formelt omgjort i februar 1948.[12]

Forhandlinger med UMNO[rediger | rediger kilde]

Motstandene fra malayene medførte at britiske myndigheter innledet forhandlinger med UMNO. Dette ledet til avtale om å etablere en ny føderasjon. Herskernes suverenitet og statenes egenart skulle respekteres, malayenes privilegerte stilling skulle bevares og reglene om statsborgerskap skulle gjøres mer restriktive. Under 10 % av kineserne ville automatisk kvalifisere for statsborgerskap etter de nye reglene.[12]

I stedet for en guvernør, skulle en høykommissær stå i spissen for føderasjonen. Dette var en anerkjennelse av at føderasjonen fikk sin autoritet fra herskerne i statene, ikke fra den britiske krone.[12]

Det var også motstand mot føderasjonen, ledet av All-Malaya Council of Joint Action (AMCJA) der Malayan Democratic Union tilknyttet Det malayiske kommunistpartiet var den ledende kraft. AMCJA fikk tilslutning fra Malayan Indian Congress (MIC), Malay Nationalist Party (MNP) og Pusat Tenaga Raayat (PUTERA). Koalisjonen ble kalt AMCJA-PUTERA og hadde Tan Cheng Lock som leder.[12]

AMCJA-PUTERA ønsket like statsborgerrettigheter, konstitusjonelle monarkier med valgte forsamlinger i statene og selvstyre for Malaya, der også Singapore inngikk.[13] Koalisjonen brøt sammen da føderasjonen ble virkelighet. Kommunistpartiet tok i stedet etter hvert opp væpnet kamp mot britene.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Rudner, Martin: «The Organization of the British Military Administration in Malaya, 1946–48», Journal of Southeast Asian History, bd. 9, nr. 1, 1968, s. 95–106
  2. ^ a b c Andaya og Andaya, s. 266.
  3. ^ Government and Politics [1940–2006], bd. 11 i The Encyclopedia of Malaysia, Archipelago Press, 2006, s. 28–29.
  4. ^ Andaya og Andaya, s. 265.
  5. ^ Andaya og Andaya, s. 257.
  6. ^ a b c d Government and Politics [1940–2006], s. 30.
  7. ^ Andaya og Andaya, s. 264–265.
  8. ^ Stenson, M. R.: «The Malayan Union and the Historians», Journal of Southeast Asian History, bd. 10, nr. 2, 1969, s. 345.
  9. ^ Stenson, s. 347–348.
  10. ^ a b Andaya og Andaya, s. 267.
  11. ^ Stenson, s. 346.
  12. ^ a b c d Andaya og Andaya, s. 268.
  13. ^ Andaya og Andaya, s. 269.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Andaya, Barbara Watson og Leonard Y. Andaya: History of Malaysia, Basingstoke: Palgrave, 2001
  • Government and Politics [1940–2006], bd. 11 i The Encyclopedia of Malaysia, Archipelago Press, 2006
  • Rudner, Martin: «The Organization of the British Military Administration in Malaya, 1946–48», Journal of Southeast Asian History, bd. 9, nr. 1, 1968, s. 95–106
  • Stenson, M. R.: «The Malayan Union and the Historians», Journal of Southeast Asian History, bd. 10, nr. 2, 1969, s. 344–354