Longinos

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Longinos (gresk: Λογγῖνος, Longĩnos) er det konvensjonelle navnet på en forfatter av avhandlingen Om det opphøyde (gresk: Περὶ ὕψους, Perì hýpsous; engelsk On the Sublime), et verk som fokuserte på effektene av god litteratur.[1] Det er et verk i tradisjonen til Poetikken av Aristoteles og Ars poetica av Horatius. Longinos (latin Longinus) er også referert til som «Pseudo-Longinus» ettersom hans virkelige navn er ukjent. Han var en gresk lærer i retorikk eller en litteraturviter som kan ha levd en gang mellom 100- og 200-tallet e.Kr. Det eneste som er etterlatt av hans forfatterskap er Om det opphøyde.

Forfatteren av Om det opphøyde[rediger | rediger kilde]

Forfatteren er ukjent og i referansemanuskriptet (Parisinus Graecus 2036) står det i overskriften: «Dionysios eller Longinos», en tilskrivelse av middelalderkopisten som senere ble feilsitert som «av Dionysius Longinus». Da manuskriptet ble forberedt for en trykt utgave ble verket innledningsvis tilskrevet til Cassius Longinus (ca. 213-273 e.Kr.). Siden den korrekte oversettelsen som inkluderte muligheten av en forfatter ved navn «Dionysius» har det vært forsøkt å tilskrive verket til Dionysios fra Halikarnassos, en forfatter fra 100-tallet e.Kr.[2] Det gjenstår en mulighet for at verket tilhørte verken Cassius Longinus eller Dionysios fra Halikarnassos, men heller en ukjent forfatter som skrev på romersk tid, antagelig på 100-tallet e.Kr. Feilen som oppsto antyder at da kodeksen ble skrevet var sporene fra den virkelige forfatteren allerede gått tapt. Ingen forfatter kan bli akseptert som den virkelige forfatteren av avhandlingen om ikke ytterligere spor blir avdekket. Den førstnevnte, Cassius Longinus, sto for tanker som var i absolutt motsetning til de som ble uttrykt i avhandlingen, og for den siste, Dionysios fra Halikarnassos, er det problemer med kronologien.

Av andre forfatternavn som har blitt foreslått finnes en Hermagoras, en retoriker som levde i Roma på 100-tallet e.Kr.; Aelius Theon, far til Hypatia, lærer i astronomi og matematikkMuseion i Alexandria, omkring 300 e.Kr. og som forfattet et verk som hadde mange tanker felles med de i Om det opphøyde; og Pompeius Geminus som utvekslet brev med Dionysios.

Dionysios fra Halikarnassos, som skrev under styret til Augustus, utga et antall verker, men har generelt blitt forkastet som mulig forfatter av Om det opphøyde ettersom de skrifter som er akseptert som hans, adskiller seg fra avhandlingen i stil og tanker.[1]

Cassius Longinus er tilskrevet en rekke litterære verker. Han fikk sin utdannelse i Alexandria og ble selv lærer. Etter å ha undervist i Athen flyttet han senere til Anatolia. Det er tvilsomt at han kan være forfatteren av avhandlingen ettersom ingen litteratur senere enn 100-tallet e.Kr. som er nevnt (den sist nevnte er Cicero, død i år 43 f.Kr.), og avhandlingen er nå akseptert som forfattet tidlig på 100-tallet e.Kr. Verket ender med en utgreiing om talekunstens forfall, et typisk emne for perioden hos forfattere som Tacitus, Petronius og Quintilianus.

Avhandlingen Om det opphøyde[rediger | rediger kilde]

Om det opphøyde er både en avhandling om estetikk og et verk om litterær analyse. Det er skrevet i en brevform og den siste delen, antagelig en del som omhandlet offentlig taleteknikk, har gått tapt.

Avhandlingen er dedikert til Posthumius Terentianus, en kultivert romersk, offentlig figur som det ellers er lite kjent om. Om det opphøyde er en kompendium eller oversikt over litterære eksempler med rundt 50 forfattere som i utstrekning går over tusen år og som er nevnt eller sitert.[3] Sammen med forventede utdragene fra Homer og andre figurer fra antikkens gresk litteratur, referer Longinos også fra et avsnitt fra Genesis (Første Mosebok) noe som er ganske uvanlig for 100-tallet:

En tilsvarende effekt ble oppnådd av lovgiveren for jødene — på intet vis genialt, for han både forsto og ga uttrykk for makten til det guddommelige som det fortjente — da han skrev helt i begynnelsen av sine lover, og jeg siterer disse ordene hans: «Gud sa» — hva var det? — «La det ble lys» Og det ble. «La det bli jord». Og det ble.

Gitt hans positive referanse til Genesis har det blitt spekulert om Longinos kan ha vært en hellenistisk jøde eller skriftlig velkjent med jødisk kultur.[4] Som sådan har Longinos framhevet at for å bli en virkelig stor forfatter må vedkommende ha «moralsk fortreffelighet».[1] Det har blitt spekulert om Longinos utgikk å utgi i den antikke verden, «enten av beskjedenhet eller av forsiktighetsgrunner».[3] Longinos la vekt på at syndige forfattere ikke nødvendigvis er tåper uten stolthet, selv når de tar litterære risikoer som synes «modige, lovløse, og originale».[1] For sosial subjektivitet anerkjenner Longinos at fullstendig frihet fremmet ånd og håp. I henhold til ham blir «en slave aldri i en taler».[5] På den annen side, for mye luksus og rikdom fører til svekkelse i taleferdighetene, — talekunst er målet for den opphøyde forfatter.[3]

Det opphøyde[rediger | rediger kilde]

Longinos ga kritisk bifall og fordømte bestemte litterære verker som eksempler på god og dårlig skrivestil. Han fremmet til sist en «opphøyd stil»[3] og i vesentlighet viktigheten av «enkelhet»: [6] det første og viktigste kilde for «opphøydhet [er] kraften som utgjør store unnfangelser».[6] Konseptet om det opphøyde (sublime) er generelt akseptert for å referere til en skrivestil som hevet seg selv over det ordinære. Longinos stilte ut fem kilder for det opphøyde: «store tanker, sterke følelser, bestemte figurer for tanke og tale, edel uttale, og ærverdig fordeling av ord.»[4]

Effektene av det opphøyde er tap av rasjonalitet, en fremmedgjøring som førte til identifisering med kunstnerens kreative prosess og dyp følelse blandet med glede og eksaltasjon (oppløftelse). Et eksempel på det opphøyde, som forfatteren siterer i sin avhandling, er et dikt av Sapfo, det såkalte Ode til sjalusien, definert som en «sublim ode». En forfatters mål er ikke så mye å uttrykke tomme følelser, men å egge følelsene til sitt publikum.[6]

I avhandlingen forsikrer forfatteren at «det opphøyde leder de som lytter ikke til overbevisning, men til ekstase; for hva som er vidunderlig går alltid sammen med en følelse av forferdelse, og gjør seg gjeldende over hva som er kun overbevisende eller herlig, ettersom overbevisning, som en regel, er innenfor enhvers oppfattelse: hvor det opphøyde gir til tale en uovervinnelig makt og [en uovervinnelig] styrke, som stiger over enhver tilhører.»

I henhold til dette utsagnet kan man tenke seg at det opphøyde for Longinos var kun en bevegelse til å unndra seg virkeligheten, men det motsatte er tilfelle. Han tenkte seg at litteraturen kunne modellere en sjel, og at sjelen kunne tømme seg ut i et kunstverk. På denne måten ble avhandlingen ikke bare en tekst om litterær undersøkelse, men også en om etisk avhandling ettersom det opphøyde ble et produkt av en «stor sjel».[7] Kilder til det opphøyde er av to former: innfødte kilder («lengselen til sterke konsepter» og «sterk og entusiastisk pasjon») og oppnåelige kilder (retoriske grep, valg av riktig ordbok, og «ærverdig og framragende komposisjon»).

Det etiske aspektet og oppmerksomheten til en «stor sjel» utvidet verkets dimensjon. Det begynte med å motbevise argumentene til en pamflett for med litterær kritikk, og endte med opprette en ny ide om estetikkens rammeverk. Det opphøyde er en vesentlig del av storhet for den som tilnærmer seg det, både for forfatteren som for publikumet. Mellom dem må det oppstå et empatisk bånd. Deretter er det opphøyde en mekanisme for anerkjennelse (som oppstår fra kunstverkets innvirkning) av en ånds storhet, av dybden i en ide, og talens kraft, Denne anerkjennelsen har sine røtter i troen på at alle kan være oppmerksom på eksistensen av det opphøyde, og at streben mot storhet er rotfestet i menneskelig natur. I kjølvannet av disse betraktningene er de litterære sjangre og de litterære emner av mindre betydning for Longinos som forsikrer at det opphøyde kan bli funnet i alle eller hver eneste litterære verk. Han viser seg som en meget flittig kritiker da han overgår apollodorerne ved å snakke om kritikken som en form for positiv «kanalisering» av det geniale. Han går bortenfor rigide regler til samtidens litterære kritikk, i henhold til hvor kun en regelmessig (eller «annenklasses» som Longinos kaller det) stil kan bli definert som perfekt.

På den annen side innrømmer han at han beundrer det geniales dristighet og som alltid lykkes i å oppnå høydepunkt, selv om det er på bekostning av tilgivelige feiltrinn i stil. Blant de eksempler på det opphøyde som bli gradert (uten særskilt rekkefølge) er Homer, Sapfo, Platon, selv Bibelen, og en dramatiker som Aristofanes (ettersom forfatteren fastholder at latter er en munter pathos, og av den grunn «sublimt», ved å være «en følelse for glede»). Men han verdsatte ikke hellenistiske poeter, muligens han ikke forsto deres kultur: «Ville du foretrekke å være Homer eller Apollonios? (...) Ingen vettig person ville gi kun en tragedie, Kong Oidipus, i bytte for joniske dramaer.»

Det opphøyde manifesterte ikke seg selv i bare hva som var ganske enkelt vakkert, men også i hva som tilstrekkelig smertelig til å føre til forbløffelse (ΕΚΠΛΗΞΙΣ), overraskelse (ΤΟ ΘΑΥΜΑΣΤΟΝ) og selv forskrekkelse (ΦΟΒΟΣ). Det kan bli sagt at Helena fra Troja med sikkerhet var den aller vakreste kvinne i verden, men hun var aldri sublim i gresk litteratur. Hekabe i Euripides' drama Trojanerinner er bestemt sublim når hun uttrykker sin endeløse sorg for den forferdelige skjebne som var gitt til hennes barn.

Retorikkens forfall[rediger | rediger kilde]

Forfatteren snakker om talekunstens forfall som har oppstått ikke bare fra tapet av personlig frihet, men også fra moralens ødeleggelse, og som til sammen har ødelagt den høye ånd som fremmer det opphøyde. Avhandlingen er tydelig sentrert i den brennende tvisten som preget det første århundre e.Kr. i latinsk litteratur. Om Petronius pekte ut retorikkens utsvevelser og de pompøse, unaturlige teknikkene til skolene av talekunst som årsaker til forfall, sto Tacitus nærmere Longinos i å tenke at roten til denne dekadanse var etableringen av fyrstedømme som, selv om det brakte stabilitet og fred, også fremmet sensur og førte til slutten på ytringsfriheten. Veltalenhet ble således kun en stiløvelse.

Oversettelsesfeil og tapt tekst[rediger | rediger kilde]

Oversetterne har ikke klart å oversette teksten tilfredsstillende, inkludert tittelen. Det opphøyde eller sublime i tittelen har blitt oversatt ulikt, hovedsakelig for omfatte former for opphøydhet og fortreffelig stil. Ordet «opphøyd», har Rhys Roberts argumentert, er villedende ettersom Longinos' mål i bred forstand befattet seg med «det vesentlige i en edel og betagende stil» framfor noe mer smalt og bestemt. I tillegg er rundt en-tredjedel av avhandlingen tapt, eksempelvis har Longinos' del om sammenligninger kun blitt bevart i noen få ord. Det hele er ytterligere komplisert ved at Longinos' samtidige ikke har sitert eller nevnt avhandlingen på noe vis.[3]

Skrivingens begrensing[rediger | rediger kilde]

Til tross for Longinos' kritiske hyldest er hans egen skriving langt fra perfekt. Hans tidvise entusiasme blir «ført avsted» og skaper en del forvirring om tekstens mening. Han faller også i en form for «kjedsommelighet» i sin avhandling av sine emner.[3] Avhandlingen er også begrenset i dens konsentrasjon av åndelig oversanselighet og mangel på fokus hvor språkstrukturene avgjør forfatternes følelser og tanker.[4] Til sist er hans avhandling vanskelig å forklare i en akademisk innramming gitt tekstens vanskelighet og dens mangel på «praktiske regler».[1]

Skrivestil og retorikk[rediger | rediger kilde]

Til tross for dens mangler har avhandlingen forblitt en kritisk suksess på grunn av dens «edle tone», «sikre presesjon», «skjønnsom innstilling» og «historiske interesser».[3] En av grunnene til hvorfor at det er usannsynlig at en kjent forfatter fra antikken har skrevet verket, er at det skiller seg i stor grad noe annet litterært verk. Ettersom Longinos' retoriske formler unnlater å dominere hans verk har det forblitt «personlig og friskt», og unikt i dens originalitet. Longinos gjorde opprør mot samtidens populære retorikk ved underforstått angripe den antikke teorien på å fokusere på en detaljert analyse av ord, metaforer og figurer. Ved å avvise å bedømme billedlige uttrykk som enheter i seg selv, fremmet Longinos vurderingen av litterære grep slik de forholdt seg til helheten.[2] I vesentlighet var han en sjeldenhet for sin tid ved at han fokuserte mer på stilens storhet framfor tekniske regler. Han forble en «mester av oppriktighet og elskverdighet»,[8] og fant opp skarpe bilder og metaforer, skrev bortimot lyrisk til tider, og samtidig med enkle ordvalg.

Innflytelse[rediger | rediger kilde]

Ved lesningen av Om det opphøyde har litteraturforskere funnet ut at filosofen og forfatteren Platon var en «stor helt» for Longinos.[1] Ikke bare kommer Longinos til Platons forsvar, men han forsøker også å heve sin egen litterære standpunkt i opposisjon til samtidens kritikk. En annen innflytelse i avhandlingen kan bli funnet i Longinos' retoriske figurer som er trukket fra teoriene til en forfatter fra 100-tallet f.Kr., Kaikilios fra Kalakte.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f Russell, Andrew Russell (1964): «Longinus»' on the Sublime. Clarendon Press.
  2. ^ a b Grube, G.M.A (1957): On Great Writing (On the Sublime). New York: The Liberal Arts Press. ISBN 9780872200807.
  3. ^ a b c d e f g h Roberts, William Rhys (1899): Longinus on the Sublime.
  4. ^ a b c Leitch, Vincent B. (2001): The Norton Anthology of Theory and Criticism. Norton. ISBN 9780393974294. ss. 135–154.
  5. ^ Blair, Hugh; Abraham Mills (1866): From Lectures on Rhetoric and Belles Lettres (2. utg.). T. Zell. ss. 950–979.
  6. ^ a b c Brody, Jules (1958): Boileau and Longinus. E. Droz.
  7. ^ ΜΕΓΑΛΟΦΡΟΣΥΝΗΣ ΑΠΗΧΗΜΑ
  8. ^ Greene, Edward Burnaby (1973): Critical Essays: 1770. ISBN 9780854179114.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Blair, Hugh; Abraham Mills (1866): From Lectures on Rhetoric and Belles Lettres (2. utg.). T. Zell. ss. 950–979.
  • Bloom, Harold; Sir William Golding (1983): Agon: Towards a Theory of Revisionism. Oxford University Press. ISBN 9780195033540.
  • Brody, Jules (1958): Boileau and Longinus. E. Droz.
  • Russell, Andrew Russell (1964): Longinus' on the Sublime. Clarendon Press.
  • Ferguson, Frances (Vinter 1985): «A Commentary on Suzanne Guerlac's Longinus and the Subject of the Sublime». New Literary History (The Johns Hopkins University Press) 16 (2): 291–297. doi:10.2307/468748.
  • Grube, G.M.A (1957): On Great Writing (On the Sublime). New York: The Liberal Arts Press. ISBN 9780872200807.
  • Leitch, Vincent B. (2001): The Norton Anthology of Theory and Criticism. Norton. ISBN 9780393974294. ss. 135–154.
  • Roberts, William Rhys (1899): Longinus on the Sublime.
  • Quinney, Laura; Bloom (1995): Literary Power and the Criteria of Truth. Harold. University Press of Florida. ISBN 9780813013459.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]