Konkordieformelen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Konkordieformelen (latin Formula concordiae, "felles-hjerte", enighet) fra 1577 er den siste lutherske bekjennelse og ble til på foranledning av kurfyrst August av Sachsen (1553–1586), som var gift med en datter av Christian III, Anna.

Skriftet avslutter de lutherske lærestridigheter etter Martin Luthers død i 1546 og innleder ortodoksiens periode: den såkalte lutherske ortodoksi, som for alvor skulle komme fra begynnelsen av 1600-tallet og varte inntil et mer personlig og inderlig fromhetsideal ble dominerende med pietismen i slutten av århundret.

Den omfatter 12 artikler og forsøker å få i stand et kompromiss mellom de som især hadde fulgt Philipp Melanchthons mer humanistiske linje – kalt filippistene etter Melanchthons fornavn – og tilhengerne av den sanne lutherdom, de såkalte gnesio-lutheranere, som hadde en strengere biblicisme, støttet av en bestemt utformet lære om skriftens verbalinspirasjon.

Konkordieformelen er ikke en del av Den norske kirkes bekjennelsesgrunnlag. I Danmark-Norge ville man ikke rokke ved tradisjonen fra Christian IIIs tid, men opprettholde "den rene lære og enighet". Kongen, Fredrik II, var blitt så urolig over den store diskusjonen om den rette arv fra Luther, at han helt forbød noen i landet å ha et eksemplar av boken, Konkordieboken, som Konkordieformelen kom til å inngå i fra 1580. For å fremstå som et godt forbilde kastet kongen sitt eget vakre bind i peisen.

Konkordieformelen fra 1577[rediger | rediger kilde]

Det originale dokument var på tysk og en versjon på latin ble fremskaffet til Konkordieboken fra 1580.

De 12 artiklers overskrifter:

Artikkel Tysk Latin Norsk Kommentar (Fra Molland 1976, s. 225)
Nr. 1 Von der Erbsünde De peccato originis Om arvesynden Vendt mot Matthias Flacius (15201575): synden er menneskets substans
Nr. 2 Vom freien Willen De libero arbitrio Om den frie vilje Rettet mot synergistene: menneskets vilje medvirkende ved omvendelsen
Nr. 3 Von der Gerechtigkeit vor Gott De iustitia fidei coram deo Om troens rettferdighet I første rekke rettet mot Andreas Osiander (14981552): rettferdiggjørelsen en virkelig omskapelse av vår natur ved inngytelse av Guds kjærlighet
Nr. 4 Von guten Werken De bonis operibus Om gode gjerninger Mot Georg Major (15121574): gode gjerninger nødvendige for saligheten. – Mot Nicolaus von Amsdorf (14831565): de er skadelige for saligheten
Nr. 5 Von Gesetz und Evangelium De lege et evangelio Om lov og evangelium Mot antinomismen ved Johann Agricola (14991566): loven må ikke forkynnes for kristne
Nr. 6 Vom dritten Gebrauch des Gesetzes De tertio usu legis Om lovens tredje bruk (som for Artikkel 5)
Nr. 7 Vom heiligen Abendmahl Christi De coena domini Om Herrens nattverd Rettet mot de såkalte krypto-calvinister (skjulte, hemmelige calvinister)
Nr. 8 Von der Person Christi De persona Christi Om Kristi person (som for Artikkel 7)
Nr. 9 Von der Höllenfahrt Christi De descensu Christi ad inferos Om Kristi nedfart til dødsriket Rettet mot flere sider og nøyes med å advare mot spekulasjoner, som går ut over hva Luther har lært om saken.
Nr. 10 Von Kirchengebräuchen De ceremoniis ecclesiasticis Om kirkeskikker Rettet mot Melanchthon og andre som forsvarte Leipzig-interimet med at de katolske kirkeskikker var et adiafora - av mindre betydning.
Nr. 11 Von der ewigen Vorsehung und Wahl Gottes   De aeterna praedestinatione Dei   Om den evige predestinasjon og Guds utvelgelse Mot den calvinske lære om forutbestemmelsen
Nr. 12 Von anderen Rotten und Sekten De aliis haeresibus et sectis Om andre kjetterier og sekter Om gjendøpernes, schwenkfeldianernes og antitrinitarianernes villfarelser.
(Sammenstilt ut fra: Tysk Wikipedia: Konkordienformel og Molland 1976, s. 225.)


Hovedforfatterne til konkordieformelen var Jakob Andreæ (15281590) og Martin Chemnitz (15221586), og den ble som Den Bergske Bok (Das Bergische Buch) sendt til godkjennelse og underskrevet av 3 kurfyrster, 20 fyrster, 24 grever, 35 byer, og henimot 800 teologer. Disse underskrifter representerte cirka 2/3 av den lutherske verden. (Molland 1976, s. 224Formula of Concord angir dog som også andre steder ti ganger så mange, nemlig 8000 teologer)

Den ble forkastet i Hessen, Zweibrücken, Anhalt, Pommern (Land), Holsten, Danmark-Norge, Sverige, Nürnberg, Strassburg, Magdeburg. (de:Konkordienformel)

Liten ordliste[rediger | rediger kilde]

Ord, vending, begrep Beskrivelse
gnesio-lutheranere De sanne eller ekte lutheranere, som bekjempet filippistene og ville hevde den lutherske reformasjonsbevegelses skarpt avgrensede egenart overfor andre, formidlende tendenser.
filippist, filippister, filippisme Etter Melanchthons fornavn Philipp. Disse disiplene av Melanchthon helte mer til den humanistiske tradisjon som hele reformasjonsbevegelsen var begynt med på 1500-tallets begynnelse. Det utviklet seg mellom disse to grupperingene uenighet blant annet med hensyn til dåp, og karakteren av Kristi tilstedeværelse i nattverden.
krypto-calvinist, krypto-calvinisme Gnesio-lutheranerne kalte de av filippisterne som nærmet seg calvinistene, for hemmelige eller skjulte calvinister, krypto-calvinister (krypto af kryptein, gresk for "å skjule"), og da filippistene kort etter 1600 hadde tapt slaget om den rette lære, fikk den såkalte lutherske ortodoksi sin glansperiode inntil slutten av århundret, hvor pietismen tok over.
synergistene, synergisme Viser her til at mennesket med dets egen vilje kan arbeide med på sin frelse.
antinomisme At mennesket skulle være sikret frelsen alene i kraft av troen og av dåpen, og at overholdelsen av de ti bud og Guds Lov derfor ikke er nødvendig.
adiafora (gresk: likegyldige ting). Betegnelse for de ting, som man verken kan påby eller forby ut fra den kristne tro.
1548 Leipzig Interim Midlertidig overenskomst mellom katolikker og protestanter. Melanchthon hadde her forsøkt å komme katolikkene i møte.
gjendøper, døper Mener at man allerede skal være troende for å kunne bli døpt; motsatt barnedåp. Dåp som den voksne troendes bevisste bekjennelseshandling.
antitrinitar Forkaster den kirkelige trinitetslære om Faderen, Sønnen og Den hellige ånd som et vesen, men tre personer som det fremgår av trosbekjennelsen


Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]