Philipp Melanchthon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Philipp Melanchthon

Philipp Melanchthon, egentlig Philipp Schwarzerd (gresk μέλας = svart dvs. på tysk schwarz, og χθών = jord dvs. Erde), (født 16. februar 1497 i Bretten, Baden, Tyskland, død 19. april 1560 i Wittenberg) var en tysk reformatorisk teolog og forfatter. Han ble tidlig kjent for sin dyktighet, allerede 19 år gammel gav han ut en lærebok i gresk. Han ble professor i Wittenberg bare 20 år gammel. Han ble Luthers gode venn og støttespiller.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Philipp Melanchthon var i slekt med ((Johannes Reuchlin, som var en av humanismens forgrunnskikkelser. Melanchthon bodde hos ham under tenårene, etter at han ble foreldreløs. Johannes Reuchlin utøvet en stor innflytelse over Melanchthons tankemåter og dannelse. [1] Melanchthon studerte i Heidelberg og Tübingen, blant annet under Reuchlin.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Reuchlin gav ham den greska navneformen Melanchthon etter hans tyske slektsnavn Schwarzerdt, etter humanistisk skikk, og anbefalte ham til professortjenesten i gresk ved det nydannede Wittenbergs universitetet som han tiltrådte 21 år gammel. Han begynte der i 1518, og fra 1519 underviste han også ved det teologiske fakultet.

Melanchthon var liten av vekst, ikke lengre enn 1,50 meter, og tynn, og Luther cr urolig for at han inte skulle klare Wittenbergs klima. Melanchthon satte seg imidlertid raskt i respekt innen universitetets murer, hans innsettelsestale var engasjerende og imponerende. Melanchthon spilte en fremtredende rolle ved universitetet i Wittenberg, først som professor og senere som rektor[2].

Luther vant ham snart for reformasjonen, og i 1521 publiserte Melanchthon det første evangelisk-protestantiske dogmatiske verk, Loci Communes. Melanchthon skre også Den augsburgske bekjennelse (1530) og andre reformatoriske bekjennelseskrifter.

Melanchthons virksomhet som kirke- og utdannelsesreformator gav ham tilnavnet Praeceptor Germaniae («Tysklands lærer»). Blant annet bygde han opp det protestantiske systemet av Landeskirchen og reformerte Wittenbergs universitet og andre tyske universiteter og latinskoler. I dette øyemed skrev han aristotelisk orienterte lærebøker i logikk, retorikk, psykologi, etikk og fysikk. Dessuten ghennomarbeidet han en verdenshistorie, «Den carionske krønike». Hans utdannelsesinetresse kan kontrasteres mot Luthers sterkt anti-skolastiske holdning, og han har derfor ansett å ha vært av stor vekt for kulturlivets utvikling i de protestantiske land: «Melanchthons stora och förblivande insats är att ha försonat reformationen med det klassiska bildningsarvet och i den andan ha lagt grunden till den protestantiska lärdomsskolan"[3].

Melanchthon var altså ikke alltid på linje med Luther i alle teologiske og politiske spørrsmål, men han bestrebet seg mot at de fremvoksende konfesjonene skulle nærmr srg hverandre. Melanchthon hadde for eksempel et lysere menneskesyn enn Luther, og tok avstand fra de tanker om predestinasjon som fantes hos ham.

  1. ^ Birgit Stolt: Lutherbilden i förvandling, en återblick på trettiofem års lutherforskning.
  2. ^ Birgit Stolt: Lutherbilden i förvandling, en återblick på trettiofem års lutherforskning, s. 95
  3. ^ Sten Lindroth: Svensk lärdomshistoria. 1, Medeltiden. Reformationstiden. ISBN 91-1-754072-0. Norstedts, Stockholm 1975, s. 204-205.