De schmalkaldiske artikler

De schmalkaldiske artikler (1537) inngår i dag som et bekjennelsesskrift for en rekke lutherske kirker som anerkjenner Konkordieboken, men ikke f.eks. for Den norske kirke. Ved siden av Martin Luthers Store og Lille Katekisme er dette skriftet det eneste direkte bekjennelsesskrift forfattet av den tyske reformatoren personlig.

Navnet schmalkaldiske artikler henspiller på opprettelsen av Schmalkalden-forbundet, den alliansen tyske protestantiske fyrstedømmer og riksbyer etablerte seg i mellom under et møte i byen Schmalkalden. Skriftet ble til på oppdrag av kurfyrst Johann Friedrich av Sachsen, med henblikk på det planlagte konsil i Mantova som paven hadde bebudet for den 23. mai 1537. (Det ble utsatt, og kom ikke i stand før i desember 1545, og da i Trient – Luther ønsket ikke protestantisk deltakelse der). Artiklene skulle etter kurfyrstens ønske gjenspeile den protestantiske sides trosoverbevisning. Artiklene ble forfattet i desember 1536, og fremlagt for deltakerne på Schmalkalden-møtet den 7. januar 1537. Mange undertegnet bekjennelsen, men den ble ikke vedtatt som uttrykk for forbundsfellenes samlede tro.

Luther var på den tid plaget av en rekke sykdommer og skavanker, og så for seg at han snart skulle dø. Artiklene gjenspeiler dette ved sitt sterke testamentariske preg. Det gjelder særlig de avsluttende betraktninger.

De schmalkaldiske artikler representerer et tydelig innsnitt i reformasjonens utvikling. Philipp Melanchthon og de øvrige lutherske bidragsytere bak bekjennelsesskriftet Confessio Augustana hadde bestrebet seg på å påvise hvor meget deres lære var i overensstemmelse med den gamle katolske lære, men nå var situasjonen en annen. Luther mente at det var viktig å profilere protestantismen skarpere, og at et klarere språk og tydeligere uttrykksformer var påkrevet.

Artiklene ble også oppfattet slik, og betraktet som et definitorisk uttrykk for den nye kristendomsform. De utløste raskt motskrifter fra katolsk hold, i 1537 og 1538 kom det tre skrifter fra hhv. Cochlaeus, Witzel og Hoffmeister.

Artiklene ble heller ikke så samlende som Luther hadde tenkt seg. De ble ikke gitt status som forbundsbekjennelse for medlemmene i Det schmalkaldiske forbund, og de blottla også teologiske forskjeller mellom Luther og hhv. Melanchthon, landgreve Philipp av Hessen og kurfyrst Johann Friedrich. De skulle spille en vesentlig rolle i de indre-lutherske stridigheter som var i ferd med å utvikle seg.